«Aldri så galt at det ikke er godt for noe»
Finn Seipæjærvi heller mest til at det er den samme sjåen som er blitt flytta langs bugøynesveien hele veien fra Brannsletta og ned til bygda, før den endte opp på Varkanreikænsaari.
Så var det tilbake til sjåen på holmen i Varkanreikæ som vi skrev om i uka som gikk. Vi har slått fast at det ikke har vært noe utedo, men en sjå det i sin tid var oppbevart dynamitt i. Den ble benyttet under bygginga av veien fra Brannsletta og ned til Bugøynes. Svein Marjavara har fortalt at den sto i Balgani/ Mortensand da hans far fikk den og frakta den til stedet der den står nå.
Finn Seipjærvi plasserer sjåen i Mattinmitta, det var der den sto som dynamittbu da veien ble bygget. Det gar vært sprengt i fjell begge steder så det er mulig den har stått begge steder, eller så er det to forskjellige dynamittbuer det er snakk om. Men Finn heller mest til at det nok er den samme sjåen som er blitt flytta langs bugøynesveien hele veien fra Brannsletta og ned til bygda, før den endte opp på Varkanreikænsaari. Og han husker mer om bua enn bare plasseringa. Særlig husker han at den sto i Mattinmitta, og det har han en god grunn til.
- Som guttunger bygget Sverre Seipæjærvi, Egil Hansen og jeg en liten hytte i Berginmitta, et område like i nærheten av Mattinmitta, sier han. Områdene har navn et to kjøpmenn, Henry Berg og Mattis Abrahamsen, de hadde slåttemark her.
Finn forteller videre at hytta de bygde som gutter i Berginmitta en dag ble ødelagt av en gjeng fra Piipola, så da måtte de bygge seg en ny. (Her må det skytes inn at Sverre var selv fra Piipola, så det kan godt hende at årsaken til ødeleggelse hadde interne grunner). Men klok av skade ble den nye hytta bygget litt lenger borte fra Piipola, ved det området hvor søppelplassen i bygda senere ble plassert.
Men hvor lenge fikk Adam være i Paradis? Ikke så langt borte, i samme området, sto dynamittbua. I den ble det begått innbrudd og noe dynamitt ble stjålet.
- Og vi ble selvfølgelig beskyldt for innbruddet, selv om vi var helt uskyldig i den saken, legger Finn til.
Han fortelle at en hel delegasjon av voksenpersoner, bl.a. menn som jobbet i Veivesenet, dro deretter opp fra bygda og lokaliserte hytta deres. De gikk ut fra at det var der den stjålne dynamitten ble oppbevart, og dynamitt er ikke noe leketøy. For å løse problemet en gang for alle bestemte de seg for å tenne fyr på hytta deres og kvitte seg med problemet på den måten. Samtidig som man regnet med at den stjålne dynamitten da også ville gåi lufta. Hytta ble påtent og mennene søkte ly bak en fjellknaus og venta på eksplosjonen. Det ble selvfølgelig ingen eksplosjon, forteller Finn, for de hadde ikke gjort innbrudd og stjålet dynamitt.
At han i ettertid har fått vite hvem de riktige kjeltringene var er så sin sak. De er ikke noe å snakke om, sier han, og saken er foreldet, men noe av den stjålne dynamitten ble visst testet i en bergknaus i nærheten av Storsandvannet.
Men i alle fall to av hyttebyggerne fortsatte med noe av det de lærte i sin barndom. Finn som snekker i mange år, og Egil har i alle fall satt opp to hytter til langs bugøynesveien.
Litt rødmaling finnes fortsatt på bua der det har vært skrevet at det er dynamitt i den.
Så til slutt: «Aldri så galt at det ikke er godt for noe». Trond Kjetil Holst, som «prøvebor» huset til Anne Ulven, og som ble interv juet i Sør-Varanger Avis, har sørget for at vi har fått gjenoppfrisket en liten del av ikke så veldig gammel historie fra bygda, ca 60 år. Nå vet vi en god del av det som er verd å vite om dynamittbua.
Så nå utfordrer jeg noen til å komme med hele fortellinga om «kruttbua» til Svend Foyn! Den alle i bygda kjenner til og som nå står restaurert og lagret på Hesseng. Både gammel og ny historie.
Tekst & foto: VEI