Arven etter onkel Arto
Da de kom på toppen av høyden de skulle passere tok de en ny pause. Ble liggende ved siden av hverandre og se på den lille elva som buktet seg i bunnen av en litt bred dal. Vannet var klart og gjennomsiktig. Den gylne elvebunnen skinte i sollyset.
Arven etter onkel Arto. Krimnovelle av VEI
Sergej Volkov kjørte bilen tvers over den overgrodde snuplassen for tømmerbiler og inn under furutrærne. Den grønnfargede Toyotaen ble oppslukt av fargene fra skogen omkring. Det viktigste er at den er usynlig fra lufta, tenkte han da han stanset motoren. Han snudde seg langsomt mot Vladimir som satt ved siden av ham i passasjersetet og brettet på et kart.
- Du behøver vel ikke kartet? Du husker det var her vi sto for to år siden også?
- Ja, svarte Vladimir. - Det er bare for sikkerhets skyld. At jeg vet alt er som før. At terrenget plutselig ikke ar annerledes, at vi har gjort en skjebnesvanger feil.
Sergej åpnet døra og gikk ut. Vladimir ble sittende. Stille. Som han ventet på noe. En snikskytter kanskje? Sergej lo for seg selv. Det fantes ingen snikskyttere her inne i de nordfinske skogene, på grensen til fredelige Norge. Senere på høsten ville det kanskje streife en rypejeger forbi, men ikke nå. Nå var det bare de to i mils omkrets. Sergej og Vladimir. Og alt de hadde med seg var en ryggsekk med litt mat, og en annen sekk med en isolert boks som inneholdt noe radioaktivt stoff som mange ville ha. Veldig mange. Og de var villig til å betale for det.
Det var det Sergej likte best med Vladimir. Grundigheten. At han sjekket og dobbelsjekket alt, tok ingen ting for gitt. Det var derfor han hadde inngått kompaniskap med ham istedenfor noen andre. Vladimir som var en av soldatene i troppen hans i Tsjetsjenia. Som han hadde tatt kontakt med da han fikk lov til å gå av som offiser i hæren, og han fant ut at livet egentlig besto av andre ting enn krig og stridsrasjoner.
Sergej så seg litt rundt og nikket så til Vladimir. Et signal Vladimir hadde ventet på før han åpnet døra. Da nølte han ikke lenger. Det var en av de andre tingene som hadde fått Sergej til å kontakte ham. Selvkontrollen hans. I en krisesituasjon de en gang kom opp i Tsjetsjenia hadde Sergej sett Vladimir plukke ned tre snikskyttere på et garasjetak uten å nøle et øyeblikk. Bakfra. Sergei hadde spurt ham etterpå hvorfor han ikke prøvde å ta dem levende. "Da ville jeg vært død selv, det sto en fjerde skytter på en balkong i nærheten. Han ville sikkert tatt meg mens jeg holdt på med avvæpninga," hadde han svart. På spørsmålet om han visste om den fjerde skytteren da han ekspederte de tre andre hadde han bare ristet på hodet og sagt han ikke tok sjanser med livet. Som offiser hadde Sergej godtatt svaret. Han kjente det slik selv også. Når han ante farer begynte han ikke å tenke nye tanker, han koblet inn de forhåndsprogrammerte tankene, autopiloten.
- Tror du den gamle hytta står der fremdeles? Etter to år? spurte Vladimir og lot øynene følge en smal sti som forsvant inn mellom trærne.
- Ja, så lenge som den har stått der så har den nok overlevd to år til. Håper det ikke blir regn i natt. Taket er sikkert ikke blitt bedre siden sist.
Han husket overnattinga to år tidligere. Da de overleverte den første sendinga med stoffet. Da det hadde vært en time om natta at himmelen åpnet seg og strømmet rett gjennom taket på den gamle gullgraverhytta.
De begynte å gå langs den nesten gjengrodde stien som snodde seg mellom furutrærne. Etter en halv time ville de komme til den åpne plassen hvor gamle rester av noen gullgraverhytter sto. Den ene som fortsatt var brukbar skulle de overnatte i. Først måtte de over en bakkekam som var en blanding av endemorene og fast fjell. Sergej kjente hvordan svetten straks begynte å renne nedover panna selv om dagen på ingen måte var sommervarm. Den hadde allerede fått en drag av høst i seg. Heldigvis, tenkte han. Så slipper vi å sloss mot horder av nordfinske mygg. Han festet blikket på Vladimir som gikk foran. Det slo ham at heller ikke kompisen lenger var i den formen han en gang hadde vært. Han var blitt større, og vektøkninga kom ikke av økt muskelmasse. Mens han tenkte på dette stoppet Vladimir, snudde seg mot ham og sa:
Han husket overnattinga to år tidligere. Da de overleverte den første sendinga med stoffet. Da det hadde vært en time om natta at himmelen åpnet seg og strømmet rett gjennom taket på den gamle gullgraverhytta.
- Kondisjonen min er dårlig. Jeg svetter som bare fan!
- Samme her, svarte Sergej. - Vi har brukt for mye tid på restauranter de siste tre årene.
- Hva ville vitsen med pengene vært ellers? spurte Vladimir og begynte å gå igjen. Bare de kom seg fram til hytta så ville mesteparten være gjort. Da kunne de hvile til neste dag og samle krefter. Etterpå ble det igjen en tur på noen timer hvor de skulle over grensa, et lite stykke inn på Finnmarksvidda, legge sylindrene på avtalt stede, og deretter tilbake igjen. Hvem som hentet sylinderen med det radioaktive stoffet strontium-90 fra stedet hvor de etterlot det visste han ingenting om. Sergej gjorde det nok, men alt han hadde fortalt at det ble transportert videre til Narvik, ført ombord i et malmskip og tatt med videre til den endelige mottakeren. Hvem det var visste han heller ikke, men det han visste var at de betalte godt. Stoffet var gull verd for de som ønsket å lage såkalte "skitne bomber" et eller annet sted i verden. Og de selv var kommet lett til det, etter at man gikk over fra å drive fyrlyktene på Kolahalvøya med solcellepaneler isteden for med strontium-90 batterier. Myndighetene hadde liten kontroll hvor det radioaktive stoffet ble av etter at batteriene ble skiftet ut. Vladimir tenkte minst mulig på det. Tankene hans kretset om restaurantlivet i St. Petersburg og Moskva. Det nye livet uten snikskyttere på takene rundt.
Da de kom på toppen av høyden de skulle passere tok de en ny pause. Ble liggende ved siden av hverandre og se på den lille elva som buktet seg i bunnen av en litt bred dal. Vannet var klart og gjennomsiktig. Den gylne elvebunnen skinte i sollyset.
- Ikke rart de trodde det var gull her, sa Sergej.
- Det var gull her. Det var bare ikke så mye som de trodde det var, svarte Vladimir og tok fram en liten kikkert fra brystlomma. - Det er derfor disse gamle hyttene ligger her ved elva. De vasket gull, men da de store funnene uteble avsluttet de og dro til nye områder. Med nye drømmer.
Vladimir senket kikkerten og ga den til Sergej. Han pekte i retning av hytta de skulle overnatte i og nikket.
Sergej fokuserte på hytta. Studerte den en stund. Finkjemmet de gråhvite veggene som besto av grovt tilhugget tørrfuru. En av grunnene til at den hadde holdt seg så godt. Så snudde han seg mot Vladimir.
- Noen har reparert taket, sa han.
- Det er kanskje noen der nå. Det står en plastdunk med noe i utenfor døra, svarte Vladimir.
De så på hverandre et øyeblikk. Vurderende.
- Jeg går inn, sa Sergej. - Hold deg utenfor synsfeltet.
De dro seg litt tilbake fra høyden de hadde ligget på. Sergej fant fram en liten pistol fra ei lomme i ryggsekken. Stakk den innenfor jakka. Vladimir fant også fram et våpen, men holdt sin i hånda. Så begynte de å bevege seg i retning hytta, skjult av forhøyningen. De hadde satt i gang en militær operasjon. Kroppene var ikke lenger topptrente soldatkropper, men tankene var fortsatt samkjørt. De skulle avdekke et mulig bakholdsangrep.
Døra til den slitte tømmerhytta åpnet seg før Sergej rakk helt fram til den. Han hadde automatisk løftet våpenet i samme øyeblikk han så dørbladet ble skjøvet utover. Da personen som hadde åpnet døra trådde ut på steinhella foran den måtte Sergej senke pistolen litt. Mannen var liten. Veldig liten. Som en vindskeiv, liten tørrfuru sto han foran den storvokste Sergej. Ansiktet var brunbarket, nesen spiss og barten under den var plistrete og strittet til alle kanter. Blikket hans løftet seg fra pistolen og opp til Sergejs øyne. En røyskatt, tenkte Sergej.
- Hyyvää pääivä, sa han. Han behersket fortsatt litt av det finske språket etter sin tid som aspirant på den russiske ambassaden i Helsinki i sine unge år.
Mannen foran ham nikket så vidt på hodet. Han besvarte ikke hilsningen med ord. Det var ingen god dag for ham. Foran seg så han en russisk bjørn med en pistol. I stedet for snudde han langsomt hodet mot venstre og så en mann til komme ut fra skogkanten, også han stor, også han med pistol.
- Er du alene her, spurte Sergej. Viftet litt med våpenet som for å understreke at han ville ha svar.
- Ja, helt alene. Kom inn så får du se.
Sergej vinket Vladimir nærmere, overlot røyskatten til ham og gikk inn i den gamle hytta. Der var stort sett alt som før, med unntak av at forskjellige småting fortalte at hytta var bebodd. Han gløttet ut på Vladimir og mannen utenfor. De fikk kvitte seg med ham når de var sikker på at ingen andre var i nærheten. En jobb for Vladimir. Han ba dem komme inn.
- Ikke prøv deg på noe, sa han til fyren da de hadde satt seg ned. Det ble trangt inne i den lille hytta.
- Nei, hva skulle jeg prøve meg på? Har du et forslag?
Mannen så fra den ene til den andre. Vladimir dro på smilebåndet.
- Hva gjør du her? spurte Sergej.
Han svarte ikke. Vladimir dyttet bort i ham.
- Er det andre her i nærheten? fortsatte Sergej.
- To dagsmarsjer herfra. I Ivalo, fikk han til svar.
- Og du er på ferie her?
- Vasker gull. Dette er en gammel gullgraverlandsby.
- Finner du noe?
- Stort sett ingen ting. Du ser vel det. Det er årtier siden de fleste ga opp og hyttene ble stående.
Vladimir hadde fulgt med på samtalen. Han hadde sett mannens lynraske blikk mot et lite hjørneskap. Han reiste seg opp, dro vekk håndkleet som hang foran skapet. Syltetøyglasset som sto der fanget interessen hans. Han løftet det fram i lyset og ga det videre til Sergej. Den lille mannen var i ferd med å reise seg, men Vladimir dyttet han hardhendt ned på dem smale trebenken igjen.
- Gull, sa Sergej, og dreide glasset langsomt rundt i hånda.
Inngangen til stedet hvor den gullholdige sanda ble hentet fra gapte som et sort hull mot dem i elveskråningen. Et par små dynger med sand som var tatt ut lå helt ved elvebredden. En teknisk innredning som så temmelig primitiv ut var satt sammen av diverse rør og planker. Sergej la merke til at det var noen plastrør som førte vannet og skjønte det var mannen, som gikk foran ham mot huleåpninga, som sto bak mesterverket.
- Hva er det skrammelverket der? spurte han.
- Den vasker jeg gullet ut fra sanda med. Hvis det er gull. Det er sjelden jeg finner noe, svarte fyren.
Det siste trodde Sergej sånn passe på. Bitene i syltetøyglasset ville gi en god sum. Og hva han gjemte inne i hula skulle de nok finne ut. Mannen foran ham tente ei lykt og gikk inn. Sergej og Vladimir fulgte etter. Inngangen var høy. Selv de to store mennene trengte knapt bøye hodene. Taket var stivet opp med gamle og nye planker. Det så solid ut. Dessuten virket den gulbrune sanda mellom steiner av forskjellig størrelse temmelig fast. Det var hardpakket kjente Sergej da han tok på veggen med en hånd. Etter noen meter utvidet tunnelen seg enda mer og de kom inn i et større rom. Et par spader og hakker sto der. Et spett.
- Det er her jeg bryter løs sand og steiner. Fjell også. Tror mye av gullet finnes i det som er av fast fjell.
- Og hvor har du gjemt det? spurte Vladimir, pekte med pistolen mot gullgraveren og lyste ham samtidig rett i ansiktet med lykta.
- Det er ennå i fjellet, svarte mannen og tok tak i et spett som så ut til å være kilt fast under noen plankebiter.
Både Sergej og Vladimir skjønte at noe holdt på å skje da de hørte lyder av treverk som gnisset mot hverandre bak dem. Så kom braket som fortalte at støttebjelkene var i ferd med å bryte sammen. Etterpå kom støvskyen som skjulte dem alle for hverandre, men ikke før enn at Vladimir fikk låst den lille mannen i et jerngrep.
Så ble det stille. Veldig stille, mens støvet senket seg som et teppe over de tre inne i rommet under bakken.
Sergej hostet. Inngangspartiet var rast sammen. Reisverket som hadde holdt taket på den flere meter lange tunnelen oppe hadde brutt sammen. Bortimot tjue meter tettpakket sand og store steiner stengte veien til friheten.
Så ble det stille. Veldig stille, mens støvet senket seg som et teppe over de tre inne i rommet under bakken.
Da støvet hadde lagt seg stirret Sergej på gullgraveren.
- Hva skjedde? Hva nå?
- Inngangspartiet raste. Det var en del gamle, råtne bjelker jeg ikke hadde skiftet ut.
Sergej så seg rundt. Så hakken, så spadene, så spettet. Her må det graves, tenkte han. Men så så han noe annet han ikke hadde sett tidligere. Bak et framspring i rommet de sto i skimtet han en strime av lys. Han gikk fort bort dit. Pustet lettet ut. En åpning som noen meter lenger framme endte ute i dagen.
- Nødutgang, sa gullgraveren. - Jeg har fryktet at noe sånt som hendte i sted skulle skje en dag.
- Vi må ut herfra før det skjer flere ulykker, sa Vladimir. Han sto ennå med pistolen i hånda. Den pekte fortsatt på gullgraveren. - Du først. Kryp du først. Bare for at vi kan være sikker på at det ikke er noen feller der.
Den lille mannen smøg seg inn i spalten som var gravd og hugget ut i forsteinet sand. Vladimir begynte å krype etter gullgraveren som buktet seg som en røyskatt ut mot dagslyset. Etter ham fulgte Sergej. Han syntes det var veldig trangt og hadde en følelse av at det bare ble trangere og trangere. Selve passasjen kunne umulig være mer enn ti meter lang, men det føltes som om hver meter ble vanskeligere og vanskeligere å forsere. Og plutselig var det helt stopp for Vladimir foran ham.
- Jeg sitter fast.
- Fast?
- Som i en trakt, for fan, svarte Vladimir og prøvde å vri seg videre. Han så at røyskatten foran ham buktet seg videre framover og var flere meter foran ham. Helt ute ved huleåpninga.
- Stans! ropte han.
Akkurat da ble han blendet av dagslyset der framme og forsto at mannen foran ham var ute. Samtidig forsto han at han hadde gått i en felle.
Antti Haparanta børstet av seg sand og jord. Så kom den til nytte til slutt. Nødutgangen og "gullrøverfella" til onkel Arto. Han husket veldig godt hvordan onkelen hadde forklart prinsippet for ham siste gangen han hadde besøkt ham her. Gubben hadde vært stolt som en hane når han fortalte hvordan han skulle fange kjeltringene som ville strømme til når de fikk høre om det store gullfunnet hans. Han hadde ikke funnet åren enda, men var hellig overbevist om at den ville komme for lyset en dag. Antti Haparanda husket hvordan onkel Arto hadde stått der, kledd i skinnklær og smilt fra øre til øre. Under skinnhatten strittet det hvitt hår til alle kanter og den store, hvite barten levde sitt eget liv. Han så ut som en illustrasjon hentet ut fra en gammel bok om gullgraving i det ville vesten. Det var da han hadde forstått at onkel Arto var kommet til det stadiet at gullgravinga ikke lenger betydde noe for ham, nå sto det om å sikre verdiene som han en dag trodde han ville finne. Nå gjaldt det å konstruere finurlige byggverk som bare mennesker med et hav av tid kunne gjøre. Nå var han tilbake som brubyggeringeniør i etterkrigens Finland. En mann som i løpet av de første ti årene etter siste verdenskrig hadde skapt seg et navn i ingeniørkretser, før han brøt tvert av og ble gullgraver.
De hadde sammen inspisert mesterverket og onkel Arto hadde presisert at det var spettet som var nøkkelen til det hele. Fjernet man den ville inngangspartiet rase sammen. Men spesielt stolt hadde han vært av trakten ut som ble smalere og smalere etter hvert. Til slutt kunne den bare slippe ut en så liten og tynn mann som onkelen selv.
- Husk at når du en dag overtar dette etter meg må du ikke legge på deg. Du må holde deg like tynn som jeg er i dag, hadde onkel Arto pest foran ham da de krøp inne i trakta. Og de kom seg gjennom begge to.
- Blir du for tykk er det døden, hadde onkelen sagt da de etterpå børstet av seg sand utenfor. - Da sitter du fast i dritten. Du må vise måtehold.
Han hadde ikke helt forstått hva onkel Arto mente med det siste. Men nå viste det seg i alle fall at alt fungerte som den gamle ingeniøren hadde forutsagt. Det gjaldt å ha reserveløsninger. Alltid reserveløsninger. Denne gullgraverleiren hadde i og for seg vært hans egen reserveløsning. Hit hadde han bestemt seg for å tekke seg tilbake og finne igjen livet etter at perioden som fotograf i krigsområdene i Afghanistan ble for vanskelig. Når for mange av vennene ble borte en etter en. Når døden ble for nærværende. Når ikke reserveløsningene fungerte ute i feltet. Men denne dagen hadde de fungert.
Han gikk litt opp i skråningen, og hørte mennene rope noe. Det ville de nok slutte med ganske snart. De ville aksle seg tilbake og hugge tak i spade, spett og hakke og sette i gang med å utvide nødutgangen for å komme seg ut. Antti åpnet en kasse han hadde skjult mellom noen steiner, fant fram den gamle satellittelefonen han så ofte hadde brukt i krigssoner verden over. Så nølte han et øyeblikk, som han tenkte alvorlig på noe. Klødde seg i hodet. Det gikk et smil over det brunbarkede ansiktet hans. Det ville ta russerne minst to, tre dager å hakke løs nok grus og stein til at de kom seg ut. Det var ingen vits å ringe politiet med en gang. Han kunne vente et par dager. La de gjøre en jobb først, så hadde han litt grus å vaske ut når de ble hentet. Litt gull kunne det bli av det. Kanskje mye, for han hadde en mistanke om at han nærmet seg de store forekomstene. På samme måte som onkel Arto hadde hatt den følelsen i sin tid.
Det viktigste var likevel friheten. Friheten fra eksploderende granater og hylende metallsplinter.
Han gikk inn i hytta og så på seg selv i det gamle, sprukne speilet som hang på veggen. Et kort øyeblikk trodde han det var onkel Arto som stirret ut på ham. Det lignet uhyggelig. Onkel Arto som hadde kastet inn håndkleet etter en måned på eldresenteret. Det var ikke noe blivende sted for gamle gullgravere, hadde han sagt siste gangen de snakket sammen. Det var like etter at en av pleierne hadde vært inne og irettesatt ham fordi han inne på sitt eget toalett hadde vasket bort jorda fra flere blomsterpotter som hadde stått oppstilt i korridoren.
- Må vel bygge opp igjen "gullrøverfella" etterpå, mumlet Antti Haparanda for seg selv da han satte seg ved det grovt tilhuggede bordet i tømmerkoia. - Sikre verdiene.
Tidligere offentliggjort i Hjemmet 2006. Illustrasjoner: Gullvasking i Tankavaara. Foto: Bjørnar Nilsen