Lørdagslesning: Brannalarm i Ranvika

Klokka var ca 01.00. Vi lå enda våkne. Plutselig ropes det: - Det brenner, det brenner! Herre G...! Saunaen brenner!

Kan dette være saunaen i Ranvika? Bildet er fra Ranvika, men jeg vet ikke hvem som er fotograf og hvordan jeg har fått tak i den. Kanskje finnes det en leser der ute som har flere opplysninger og som kan bekrefte eller avkrefte om det er utsnitt av saunaen som nå er borte?  Eller enda bedre; kanskje er det noen som har et bilde av saunaen som det er mulig å låne? 

VEI

Brannalarm i Ranvika i 1947.    Fortalt av Agnar Laurila (1929-1994).

Like etter krigen var det vanlig at noen av laksefiskerne var med hele familien og med kreaturen i Ranvika, i den beste tida av sommeren. Det var heller ikke uvanlig at kyrne og ungene hadde blanda kor om dagen.

Det jeg skal fortelle om er en liten episode en fin lørdagsettermiddag i Ranvika. Det ble bestemt at i dag er det sauna-dag, og sauna skulle varmes. Vi som var ungdommer dengang fikk jobben med å ordne ved og vann til saunaen. Selvfølgelig skulle viu varme den også. Et par voksne karer gikk imens for å lage limer. Bankes skulle det, og det ordentlig. Saunaen ble fyrt godt opp, for det var mange som skulle bade og dampe. Endelig var den varm og barn og kvinner gikk først. (Barne og kvinneåret?). I alle fall forløp alt i tur og orden. Selvfølgelig måtte de voksne, spesielt karene, ta rikelig med damp, for å svette ut etter ukas tareplukking og roing.

Etterpå var det risengrynsgrøt med nysilt melk. Det var slik det skulle være. Dette var virkelig koselig. Det ble kveld og sen kveld, før alle gikk til ro for natta. Eneste lyden vi kunne høre var fuglene ved fuglefjellet som aldri faller helt til ro. Vi som var vant til det syntes det var søvndryssende og behagelig. Den gangen var det så mye folk der at Harry Buljo og jeg måtte ligge i telt.

Klokka var ca 01.00. Vi lå enda våkne. Plutselig ropes det:

- Det brenner, det brenner! Herre G...! Saunaen brenner!

Det bar i full fart ut av teltet med oss to. Hvis jeg ikke husker feil var det Gulli som utløste alarmen. De hadde hytta like ved, så den var virkelig i faresonen. Saunaen var en åttring om var saga av i begge endan og hvelva med kjølen i været. Ytterpanelinga var ett tykt lag med torv. Innredninga var benk og piskebrisk, helt fin til formålet.
Det brenner ja. Brannmannskapet ble ordnet i hui og hast. Ulempen ved det hele var at det hadde vært så tørt at bekken var tørr. Eneste stedet var vannhullet nedenfor hytta til Anti. Alle bøttene ble funnet frem, øsa ble funnet fram og levert til Gulli. Hun fikk i oppgave å stå ved vannhullet. Vi som var lette til bens fikk bøttene. En voksen sto i døra til saunaen og styrte bøttestrålen til brannstedet. Det var ikke fritt for at en ikke hørte "Herre G..." ved vannhullet, men øsa den gikk i en tempo som den hverken før eller senere har gjort, tror jeg. Bøttene fylltes på rekord tid, og vann ble det. Etter en stund var brannen under kontroll, som det heter, og til slutt helt slukket. En må si med Max Manus: -Det vil helst gå godt.

Dagrosene tok det helt rolig, men jeg vet ikke hvordan det var med søvnen etterpå for de andre. Vi teltboerne sov ihvertfall til langt utover dagen. Tok igjen det tapte. Vi var en opplevelse rikere, med heldig utfall.

Saunaen fikk ubetydelige skader, slik at den ble brukt i mange år etterpå.

 Tidligere offentliggjort i bygdebladet Lantalaiset.