Brev fra periferien: Å banne i kirka

For vi bor fortsatt i et fritt land og kan i godt selskap skryte av at vi har vår ytringsfrihet. Det er ikke slik her «som i enkelte andre land vi ikke liker å sammenligne oss med».

Brev fra periferien: Å banne i kirka.

Da skal jeg banne i kirka en gang til. Neida, det skal jeg ikke. Jeg skal bare skrive litt om hvordan det går med kanongruppas planer angående kanonrestene som er frakta fra Bugøya til Brannstasjonen og som nå visstnok nesten er ferdigrestaurert. Et dugnadsprosjekt som det så langt er bevilget 50 000 kr til etter det jeg forstår. Kanskje mer, for det er ikke alt jeg forstår når jeg leser postlista til Sør-Varanger kommune. Jeg begynner å bli en gammel man som ikke lenger er like rask i avtrekkeren som tegneseriehelten Lucky Luke, det betyr også at slutningene jeg noen ganger trekker ikke er av riktige slaget, eller så trekker jeg dem for raskt, så på det området er jeg fortsatt på høyde med den legendariske Lukcy Luke som kunne trekke raskere enn sin skygge. Ellers er jeg vel omtrent på nivå med han som i dag er sjef i landet der Lukcy Luke holdt til. Det hender vi skyter oss i foten.

Men det er en del av livet. Noen må jo skrive om det sånn at vi ikke bare får et glansbilde gjengitt i lokalavisene når alt er ferdig og vi alle er enige og forlikte og vel fornøyde. Jeg har prøvd å lese meg opp på arbeidet til bygdas kanongruppe og bygdas helselag (jeg forstår jo at jeg balanserer på en tynn line når jeg kommer med kommentarer som kanskje kan stille bygdas helselag litt i skyggen av den gode belysningen de vanligvis fremstilles i, men det får stå sin prøve, jeg er tross alt medlem og betaler min medlemskontingent. Og ingen skal si at kanongruppa og helselaget på noen måte har integrert bygdefolk i det de holder på med. At kanongruppa ikke bryr seg så mye om bugøynesværingenes mening har kanskje sin grunn i at det visstnok er få av den gruppa som har bostedsadresse registrert i bygda. Og der sitter det forresten folk som tåler en støyt. De er opplært til å takle motstand).

Er man innom kommunens postliste med jevne, eller ujevne mellomrom, vil man oppdage at i den siste tida er kommet mange oppdateringer angående den tyske kanonen. Alle vi i bygda vet at transporten fra øya til fastlandet med helikopter ble foretatt i høst og var behørig dekket av lokalpressen. Vi kunne også både se og høre lyden av helikopteret. Siden er kanonen blitt satt i stand på Brannstasjonen kan jeg lese av postlista til Sør-Varanger kommune.

Noe av det mest interessante lensinga der er hvordan man har jobbet med plasseringa av kanonen. Det har tydeligvis ikke vært noen enkel sak. Den har hatt sin vandring rundt i bygda. Kanonen altså. Et av stedene var på tomta til det gamle brannhuset, men der står det fortsatt en blikkbygning som tidligere ble brukt som garasje for bygdas brannslukningsutstyr. Foran den står nå Pipolabuene, så det var kanskje ikke den ideelle plasseringa for kanonen. Så var det visstnok snakk om et område ved Pleymkaia, uten at jeg helt har forstått hvor akkurat det skulle være. Men der ville ikke kommunen ha den, forståelig nok hvis det var kaia den skulle plasseres på.

Så bar det videre til toppen av Bryggeberget (Jomfruberget, Brugungalliå). Dette området er det Bugøynes Eiendom AS som eier og heller ikke de var ikke så veldig interessert å ha en kanon der. Reisen gikk da videre til et område ved Telehuset mot Kuopalankuru på Finnmarkseiendommens område. Det er vel ennå ikke helt klarlagt om hvordan det har gått med den saken. Har heller ikke funnet det ut på postlista ettersom det her er et helt labyrint av henvendelser. Her må det opplyses at selv om transporten fra øya ble godt dekket har det vært sparsomt med opplysninger til lokalavisene fra kanongruppa og helselaget om hvor den restaurerte kanonen bør plasseres. Noe offentlig debatt i bygda har det vel heller ikke vært (her tar jeg et stort forbehold da jeg ikke vet hvilken debatter som foregår på Facebook).

Det siste nye så langt, og her viser jeg fortsatt til kommunens postliste, som jeg har funnet ut er et ønske om plassering av den restaurerte kanonen på sjeteen, eller i området mellom den gamle fotballbanen og Dagahagi, altså på Sankarhaugen. Forslagene til plasseringer er midlertidige, det skal gjøres slik at det skal være mulig å flytte kanonen om det skulle bli nødvendig.

Kanskje til toppen av Sankarhaugen? Man kan aldri vite. For meg ser det ut som den er på vandring den veien. Et såkalt bevegelig mål. Jeg blir ikke lenger overrasket over noe.

Så vidt jeg vet er det altså ikke så mange i bygda som er blitt spurt om hvor de vil ha minnesmerket plassert. Styret i kanongruppa og styret i helselaget? Kanskje også styret i bygdelaget? At ikke jeg er spurt har jeg stor forståelse for, men er selvfølgelig meget skuffet over det. Da jeg nevnte prosjektet i en kommentar i Brev fra periferien: Ved kjøkkenbordet i september 2023 ble jeg av kanongruppa anmodet om å fjerne det jeg hadde skrevet. Det står der fortsatt. For vi bor fortsatt i et fritt land og kan i godt selskap skryte av at vi har vår ytringsfrihet. Det er ikke slik her «som i enkelte andre land vi ikke liker å sammenligne oss med».

Selvfølgelig ga jeg kanongruppa beskjed om at dette er en åpen side og at all informasjon, eller kommentarer til det jeg hadde skrevet, ville bli offentliggjort om de ønsket det. Så langt har det ikke kommet noe.

Og nå, selv om jeg ikke er blitt spurt om hvor jeg kunne tenke meg å plassere den restaurerte kanonen, vil jeg likevel tillate meg å komme med et forslag. Man skal jo være positiv i dagens samfunn og ikke komme med kritiske kommentarer verken til det ene eller andre. Man skal helst bare applaudere. Og kommer man med kritiske kommentarer så må de i alle fall følges opp av positive forslag på løsninger.

Så her kommer da mitt: Hvorfor ikke plassere kanonen oppe på Tyttebærsletta? På høyden rett bak de gamle lærerboligene. Til dette området evakuerte bygdefolk i perioder i den siste delen av okkupasjonen høsten 1944. Der vil kanonen være synlig for alle på vei til Bugøynes. Da får vi litt turisttrafikk oppe på sletta også, sånn at ikke alt blir konsentrert her nede i bygda. Så kan også de få oppleve litt av det pulserende bylivet der de bor oppe i periferien. Vi må få sentralisert forstaden. En liten suvenirkiosk kan sikkert settes opp like i nærheten. Det er jo driftige folk som bor der. Dette synes jeg er et utmerket forslag, om jeg skal si det sjøl.

Men jeg har et forslag til for å vise mitt positive sinnelag. Kanskje kan man foreta et nytt helikopterløft på dugnad og løfte hel sulamitten tilbake til Bugøya. Det er jo egentlig der den hører hjemme. Da kan jo noen i bygda tjene noen kroner på å frakte turister frem og tilbake med en lite ferge. Helst elektrisk slik at man er med på å oppfylle FNs bærekraftmål. Kanskje noe i likhet med Buffen i Bergen, som er avbildet under.

Foto: VEI