Brev fra periferien: Å gå på kjente veier

Da jeg så skiltet første gangen hadde jeg parkert oppe ved hovedveien fordi jeg skulle bruke beina litt. Av fri vilje den gang. Mens jeg gikk begynte jeg å tenke på hvem som eide veien. 

Jeg går en vei jeg ganske ofte har gått. En grusvei som det gror gresstuster midt på enkelte steder, som det skulle være en slags naturlig midtrabatt skapt av naturen selv. Jeg har parkert bilen like ved avkjørselen fra hovedveien, i nærheten av en bil med campingvogn og to bobiler. Denne veien har jeg også kjørt mange ganger med bil, noen ganger helt til enden. Nå er det en god stund siden jeg kjørte langs den fordi jeg på en høsttur for et par års tid siden oppdaga det var kommet et skilt hvor det ble gjort oppmerksomt på at dette var en privat vei. Det skiltet sto der også i fjor da jeg skulle ned til Pikkuhamina for å se hvordan det sto til med fuglene der i bukta i perioden vi hadde utbruddet av fulgleinfluensa. Jeg parkerte bilen og gikk ned. Det var mye døde krykkjer nede i bukta.

Da jeg så skiltet første gangen hadde jeg parkert oppe ved hovedveien fordi jeg skulle bruke beina litt. Av fri vilje den gang. Mens jeg gikk begynte jeg å tenke på hvem som eide veien. Det tenkte jeg aldri på før når jeg gikk den, eller kjørte bil, eller syklet. Med sykkel fra Bugøynes, ikke et fremkomstmiddel med sjueen gir, eller sju, eller tre, men en vanlig helballong sykkel uten gir slik syklene var i den tida. Og bare grusveier. Den gang tenkte jeg altså aldri på at det var en privat vei når jeg brukte den. En vei er en vei. Det burde jeg selvfølgelig gjort har jeg forstått av skiltet. Men sånn er det tankeløse mennesket som ikke har den helt store forståelsen for privat eiendomsrett. Oftest fulgte jeg den nok med bil et stykke, parkerte bilen og gikk videre i en eller annen retning.

Jeg husker ikke alle de gangene jeg har vært der, men en gang kjørte jeg med en moped jeg lånte hos Håkon (Osima). En vakker sommerkveld som gikk mot natt. Jeg hadde vært der noen dager før med sykkel og sett at en hjell i Brenngammen var full av fisk. Den ville jeg fotografere i midnattssol. Det var 1970-årene en gang. Da var det ennå en slags drift i Brenngammen. Laksefiske tror jeg, og godt torskefiske hadde det vel også vært tidligere på våren siden hjellen var full av fisk. Det er mulig det var et av de siste årene det var fisk på hjell der. Det aller siste? Jeg fikk det bildet jeg ville ha.

Når jeg nå går veien tenker jeg at vi kanskje burde gjøre noe slikt med alle sideveier og stikkveiene og parkeringsplasser på hele strekninga ned fra Brannsletta til Bugøynes. Smekke opp skilt slik av vi kan sluse turistene nedover til veiens ende. Slik at pengesterke turister ikke kan stoppe før ved enden av Nesseveien ytterst ute på Nesset der turistbedriftene står klar til å ta seg av dem og yte dem den servicen de fortjener, og er villige til å betale for. Slik at de ikke bedriver gratis villcamping langs veien med alt det fører til av tråkk i naturen og mannskit og det som verre er. Få de ned til bygda og innlosjer dem der. Null stopp fra krysset ved E6 og ned. La oss satse på turismen for alle penga og sette oss hårete mål. Ikke gi ved dørene. Satser man så satser man.

Så tenker jeg litt på det å eie. Hvorfor er vi alle så opptatt av å ha eierskap til deler av vår klode? Det gjelder både privatpersoner, bygdelag, kommuner og så videre. For tida er det Finnmark som står for tur og som skal deles mellom de som roper høyest. Er det ikke nok at vi kan låne den mens vi er her? Så kan de som kommer etter oss gjøre det samme. Egentlig er det vel ikke det helt store å få lov til å eie en bit av vår lille, skakkjørte klode som uansett er på grensen til sammenbrudd. Ikke akkurat den sikreste investeringen du kan gjøre spør du meg.

Så lurer jeg litt på om det kanskje er ulovlig å gå på veien også? At jeg burde holde meg langt unna selv om jeg går på føttene og sliter mer på skoene enn på den smale veien.

Heldigvis er ikke dette noen bred vei. Vi som har barnetroen i behold vet jo alle hvor den brede vei fører hen. Men denne kan man egentlig trygt følge. Så jeg fortsetter.

Og mens jeg går kommer det stadig nye ideer inn i mitt hode. Hvor de kommer fra aner jeg ikke. Det er ikke mye ytre påvirkning, det er ganske stille, bare lyden av en heilo trenger igjennom og går via trommehinna til hammeren, ambolten, stigbøylen og videre til sneglehuset og via hørselsnerven inn til sentralen. Litt etter ser jeg den ene parten av heiloparet som vingler av gårde foran meg på veien, stygt skadet i høyre vinge som ser ut til å være helt ute av ledd. Da har den i alle fall fått frem unger i år også.

Sånn går man da der uten mål og mening og bare følger veiens bakker og svinger og tenker på alt og ingenting og tar inn lydene rund seg. En fugl, en summende humle, lyden av en liten bekk. Og noen ganger dukker det også opp minner direkte fra hjernen. Ting man har opplevd, valg man har tatt, valg man har vært fornøyd med og valg man kanskje har angret på i ettertid.

Så kommer jeg også i tanker om at vi kanskje ikke skal stenge ut alle turistene som kjører langs Bugøynesveien, fylkesvei 8112. De kortreiste, de fra nordsida av Varangerfjorden skal kanskje få lov til å campe her enkelte helger i løpet av vår korte sommer. De har pleid å gjøre det før om årene, før de ekte turistene kom. Da kunne de ta seg en tur hit til sørsida, kjøre et stykke ned mot Brenngammen, campe der med campingvogn eller bobil på en høvelig plass og nyte utsikten mot hjemplassene i Vestre-Jakobselv, Kariel, Paddeby, Makkenes, Andersby og Vadsø. Såpass bør vi kanskje unne dem, det er nå den gleden de har. Sitte på sørsida og se på midnattssola og lengte hjem til andre sida av fjorden. De er noen gode heimføinger de også. Samme gener på begge sida av fjorden.

Det er det altså slutt med nå. Og egentlig, det samme kan det være. Når vi fra sørsida skal ta oss en tur over fjorden med båt finnes det ikke fortøyningsplasser for oss når vi skal på land for å handle. Det er takka fordi vi i vel hundre år brukte Vadsø som handelssenter og var med på å bygge opp byen og tilføre forretningstanden den kapitalen de hadde behov for slik at alt skulle gå rundt og de kunne bli fylkeshovedstad. Gode kjerringemner ble også ekspedert over fjorden. Det var før vi fikk vei til bygda. Da brukte vi bl.a. Renøy og Hornøy og Haukøy og vanlige fiskeskøyter. Og enda lenge etter at vi fikk veiforbindelse gikk ferden over fjorden jevnt og trutt med fiskeskøytene. Og med andre småbåter i tida før det ble pub i bygda. Og fortsatt hender det at noen tar turen over med plastbåten en godværsdag. Men da er det altså problem med fortøyningsplass.

Kanskje kunne de som eier den private veien bruke dette som et forhandlingskort? Åpne den private veien for folk fra nordsida hvis vi får en fast fortøyningsbrygge i Vadsø? Egentlig er det en selvfølge at vi burde ha det. Allemannsretten og allmenninger er det noe som heter. I mange kystnære byer lenger sør har man slike steder hvor folk som kommer inn fra øyene med småbåtene sine, fortøye og deretter begi seg inn i bygen for å utføre ærend. Kanskje for å hilse på slekt og venner, eller bare gå innom et hus med hilsning fra noen (nå glemte jeg et øyeblikk at man har både telefon og internett, men det får så være, hadde nettopp en på døra som kom med hilsninger fra Kvænangen, det var hele ærendet). Turen fra fortøyningstedet går ofte gjennom en passasje i et privat område som de private ikke har lov til å stenge med et stengsel fordi det skal være en allmenning inn til byen. Gammel hevd.

Så etter turen mot Brenngammen og Pikkuhamine er jeg optimist og full av pågangsmot når jeg kommer hjem og går i gang med å finne ut hvem det er som eier veien. Jeg logger meg inn på kommunens kartsider for å finne veiens rettmessige eierne og gi dem et tips om å ta opp forhandlinger med rette instans angående fortøyningsplass på nordsida. Den rette instansen som da må være Vadsø Havn, etter det jeg forstår.

Men ting er aldri så enkelt som man trur mens man vandrer rundt på kjente og ukjente stier, gjennom annen manns eiendom.

Jeg klarer ikke å finne ut hvem som eier denne veien.

Og nå ser jeg i Sør- Varanger Avis at også i Kirkenes er det problematisk å komme til byen sjøveien. Walther Kolpus, gammel Sørildspiller, som har sommerboplass på motsatt side av Bøkfjorden, forteller i lokalavisa at han har store problemer når han skal inn til byen med båt for nødvendig ærend. Han er på en måte avhengig av flo og fjære. Også andre har det samme problemet forstår jeg, så jeg skjønner jo at man helst ikke skal komme sjøveien med en liten båt til en by. For å bli tatt imot bør man vel helst nytte cruiseskip.

Havnekaptein i Kirkenes, Maung San Lwin, sier derimot til avisa at han ikke kjenner seg igjen i problemstillinga til Walther Kolpus.

Tekst & foto: VEI