Brev fra periferien: Det enkle, digitale liv

Jeg skal skrive litt om det enkle, digitale liv. Denne gangen skal jeg holde meg til helt ukompliserte apper som skal forenkle livene våre slik at vi ikke kan fatte hvordan vi tidligere kunne klare oss uten.  

Brev fra periferien: Det enkle, digitale liv

Da VM i fotball i 2022 ble arrangert i Qatar var det noen av de som hadde råd til å reise dit som klaga over at de måtte laste ned en app for overhode å komme inn i landet.

Også jeg har vært ute og reist. Riktignok ikke i Qatar, men i området Bergen og Stavanger. Når jeg nå er hjemkommen ser jeg at mengden av apper på min mobil har vokst ganske betraktelig. Og nå snakke jeg bare om apper som var nødvendig i forbindelse med min reise. NOR-WAY Bussekspress, Avinor, APOCA FLOW, Skyss Billett, EasyPark, VY, Autopay, SnelandiaMobillett, Snelandia FLEKS, ONEPARK og sikkert et par til som nok er utdatert for lenge siden.

Jeg skal skrive litt om det enkle, digitale liv. Denne gangen skal jeg holde meg til helt ukompliserte apper som skal forenkle livene våre slik at vi ikke kan fatte hvordan vi tidligere kunne klare oss uten. Jeg skal skrive om det digitale helvete.

Fra min reise kom jeg hjem med kveldsflyet og hadde derfor avtalt med noen at bilen min kunne plasseres på parkeringsplassen på Høybuktmoen før ankomsten. Det gikk greit og det gjorde turen hjem også selv om det både snedde og blåste litt. Vel hjemme sjekket jeg i den parkeringsappen jeg hadde brukt tidligere etter ubetalte parkeringsopphold. Det er ikke første gangen jeg har parkert på Høybuktmoen og har registrert både betalingskort og skiltnummer på bilen. Jeg fant ingen ubetalte regninger og sjekket alle appene som hadde med reise å gjøre. Fant fortsatt ingen. Muligens hadde appen jeg før har brukt forsvunnet fra min mobil da den stadig oppdaterer seg helt uten min inngripen. Hva vet jeg. Dagen etter gjorde jeg det samme igjen, også denne gang uten resultat. Sånn fortsatt jeg et par døgn før jeg bare ga opp. Hadde hørt fra andre som er mer bereist enn jeg at de hadde opplevd at de ikke ble registrert både en og to ganger på samme parkeringsplass. Så da tenkte jeg som så at det kan jo ikke være min jobb å ordne opp i parkeringsselskapenes tekniske problemer.

Sånn skulle jeg jo ikke ha tenkt. To uker etterpå plinget det inn en faktura på min mobil med beskjed om at jeg hadde et ubetalt parkeringsopphold. Summen var ikke all verden. 50 kr. Og så et gebyr i tillegg på 69 kr. Og da tok jeg selvfølgelig kontakt med kundeservice og fikk beskjed om å laste ned en app jeg ikke kunne se at jeg hadde og som jeg kunne betale med ved fremtidige parkeringer. Som den lovlydige borger gjorde jeg det og svarte at jeg skulle gjøre opp for meg. Så ringte det ei klokke oppe i hodet mitt som sa noe om at det fakturagebyret på 69 kr virket uforholdsmessig høy. Hadde det ikke vært noe debatt om høye gebyrer i nyhetene? Jeg tok en rask sjekk på nettet (se bildet som jeg har som illustrasjon). Deretter ga jeg beskjed om at jeg ville betale parkeringsavgiften, ikke fakturagebyret, da jeg trodde det ikke skulle være slike høye gebyrer på efakturaer. Neste beskjed fra Riverty Norway AS er at «det finnes ingen regler for at fakturagebyr ikke kan tilfalle en eFaktura». Derfor opprettholdes fakturaen i sin helhet, skriver kundekontakten Ola og ønsker meg en fin dag. (Man skulle nesten tro vi var gamle kjente, at jeg er en gjenganger på disse sidene siden vi er på fornavn med hverandre, men fakta er at det er første gang jeg hører om Riverty Norway AS). Ola skriver også at dersom jeg har innsigelser i sakens anledning må jeg gi en tilbakemelding innen 14 dager. Da vil saken sendes til forliksrådet for avklaring, samtidig gjør han meg oppmerksom på at det kan påløpe ytterligere kostnader for dette.

Jeg gir en rask tilbakemelding på om at han bare skal sende det videre til forliksrådet.

Den tilbakemeldinga får jeg ikke svar på.

Dermed sender jeg en purring for å høre om han fikk siste melding.

Den får jeg heller ikke svar på.

Vurderte et øyeblikk på om jeg skulle sende enda en purring og legge til et saftig purregebyr, men lot det være. Men jeg mener fortsatt at det er alminnelig folkeskikk at man svarer på en henvendelse (ikke minst hvis man er på fornavn med hverandre).

Jeg overførte 50 kr som betaling for parkeringa.

I denne uka hadde jeg et par ærend i Kirkenes og tok løs med bilen fra fiskeværet. 

I denne uka hadde jeg et par ærend i Kirkenes og tok løs med bilen fra fiskeværet. Tidligere pleide jeg å parkere gratis når jeg ankom byen, vi gjerrigknarkene fra bygdene omkring ser alltid etter billige løsninger. På et lite område nede ved havna er det mange av oss som har latt bilen stå noen minutter mens vi er en rask tur inne på Amfi. Men da jeg denne gang kom dit var område gjort om til parkeringsplass for turistbusser. Plassen var nå for folk som kom langveisfra og skulle bruke store summer i sentrum, så de kunne vel alltids få stå der gratis. Jeg bestemte meg for parkeringshallen under kjøpesenteret. Koste hva det koste vil. Jeg skulle betale. (Her må jeg komme med en forklaring til de som holder til i byens om at vi som er bosatt litt lenger ute i periferien ikke er vant med at man må betale for en billett før man får handle på butikken). Det var ikke noe avskrekkende pris så jeg dro frem betalingskortet. Men automaten ville ikke ha den. Jeg dro frem det andre. Automaten ville ikke ha den heller. Jeg dro frem det tredje. Samme resultat. Som alle forstår har jeg stort sett levd et ganske langt liv uten betalingsanmerkninger av betydning og det ene kredittselskapet etter det andre har slengt kortene sine etter meg.

Da så jeg et oppslag ved betalingsautomaten at jeg kunne scanne inn noen prikker og streker og laste ned en app. Jeg gjorde det og det gikk helt greitt. Man er da oppdatert. Men så kom tusenkronersspørsmålet, som det het i gamle dager. Nå er det vel hundretusenkronersspørsmålet det heter? For at appen skulle aktiviseres måtte jeg oppgi min Apple-ID passord. Inne i mitt hode har jeg en mengde skuffer hvor jeg oppbevarer forskjellige minner og sånt. Der er også en skuff som inneholder koder og passord. Så jeg åpna skuffa. Der lå alle kodene og passordene. De fleste var gamle som jeg var bedt om å skifte ut med nye med ujevne mellomrom på grunn av at man ikke skal beholde en kode så lenge at bandittene får tak i dem. Disse kodene inneholder ofte både tall og bokstaver, store og små. Og nå er vår hjerne dessverre konstruert slik at skuffene ikke kan tømmes, kodene blir liggende i til lyset slukkes. I den digitale verden kan de slettes, men ikke i den virkelige. Så da sto jeg der, med en nedlasta app jeg ikke fikk til å fungere fordi jeg ikke fant riktig lapp i skuffen med koder. En Apple-ID passord er ikke noe man bruker hver dag, så stort sett er den umulig å huske for en gammel mann hvis den ikke er så enkel at hvem som helst kan lukte seg frem til den og bryte seg inn på dine digitale dingser. Mange slurver med det. Særlig bedrifter og offentlige institusjoner. Jeg har tatt mine forholdsregler. Straffen for det var at jeg ikke fikk appen til å fungere der nede i parkeringskjelleren.

Så jeg gikk tilbake til kortene mine. Men heller ikke her var det noe mer å hente. Nå er ikke Kirkenes akkurat verdens sentrum slik at det er en elv av folk som renner forbi deg, men det kom gjeng ungdommer i god driv mot meg på vei opp til kjøpesenteret så jeg tok i bruk vardømetoden, som altså går ut på å spørre om hjelp, og den pleier i alle fall å fungere. Jeg spurte ei av jentene om ho kunne hjelpe meg med kortautomaten. Appen hadde jeg avskrevet, skulle ikke invitere noen til å rote i kodeskuffa min sånn at jeg i vanvare ga fra meg koden til min BankID, for da står man der avkledd og uten beskyttelse. I vår digitale verden finnes ingen større forbrytelse enn å gi fra seg sin BankID. Det finnes ingen tilgivelse eller nåde for det, selv om det i utgangspunktet er banken som har pressa den på deg. Du ba aldri om den, men du er nødt til å ha det og har det hele og fulle ansvaret.

Jenta på vei til etasjen over var villig til å hjelpe meg, og jeg forklarte henne problemet med automaten. Ho hørte på meg. Var klar til å hjelpe en forvirret pensjonist. Det lyste nok lang vei at jeg kom et sted fra utenfor sentrum. Sannsynligvis Bugøyfjord eller Bugøynes. Vi prøvde sammen et par ganger. Resultatet ble som da jeg sto der og fomlet alene. Men det var hyggeligere når man var to.

-Bruker du denne kortautomaten når du parkerer her nede, spurte jeg?

-Nei, svarte ho.

-Bruker du denne appen, spurte jeg og pekte på oppslaget ved siden av.

-Nei, svarte ho.

-Ka gjør du da?

-Æ springer bare forbi som alle andre, svarte ho mens ho trykka på forskjellige steder på autmaten uten resultat.

Der står jeg da, med betalingskort i handa og en åpen skuff med koder og passord inne i mitt hode. Ingen av delene hjelper. Kodene på betalingskortene kan jeg, men de er ikke til hjelp da automaten bare ber meg å ta ut igjen kortet før jeg kommer så langt at jeg får tasta inn koden. Så jeg følger etter jenta og sier at jeg gjør som henne, og så får jeg bare ta konsekvensene av min handling. Det skal de ha, ungdommen; de tar tar godt imot deg i byen. Før i tida, da man sjøl var ung, fikk man ofte bare slengt skjellsord etter seg fra andre ungdommer når de hørte at man kom fra bushen et sted. Nå blir man inkludert og får medlemskap i en av byens kriminell ungdomgjenger før man vet ordet av det. Jeg er mistenkelig lett å lede på ville veier. Følte meg slett ikke som en pensjonist da jeg med ungdommelige steg småløp opp trappa til kjøpesenteret, nesten som president Biden, dog uten å snuble. Alt dette for å bidra med noen kroner til kommunehovedstadens hardt pressede næringsdrivende.

Og konsekvensene, hva blir nå de?

Foreløpig vet jeg ikke annet enn at min kontakt med kundetjenesten i Riverty Norway AS i forbindelse med parkeringa på flyplassen har resultert i et brev i posten fra inkassobyrået Gothia. Bare navnet på bedriften kan skremme fanden på flatmark. I brevet blir det presisert at dette ikke er en inkassosak fordi det altså er kommet innsigelser mot gebyret på 69 kr og den er videresendt til forliksrådet for vurdering og avgjørelse. Gothias klient Riverty Norway AS har fått saken fra Onepark AS (ANPR).

Kravet er nå på 69,02 da renter på 0.02 kr er lagt til. Betaling «med befriende virkning» kan bare skje til Gothia AS, som det heter.

Jeg burde selvfølgelig bare betale raskest mulig «med befriende virkning». Jeg går ut i fra at jeg da kan gå fri og kanskje får strøket dette fra rullebladet mitt og begynne med blanke ark igjen.

Men siden jeg føler dette, «med befriende virkning», som et forslag på bestikkelser lar jeg det være. Jeg tar straffen for å ha tatt til motmæle.

Og da har jeg sjekket forliksrådet nærmere. Jeg ser at det blir til at man nok må ut med noen ekstra tusenlapper. Det ble en kostbar parkering.

Jeg vet jeg er dømt til å tape. De har sine metoder.

Men hvem som er den kriminelle i denne saken er jeg ikke så sikker på.

Skjermbildet fra nettet som illustrerer denne artikkelen er kanskje det man kaller for «falske nyheter»?

VEI