Brev fra periferien: Et forargelsens hus

I fjor ble bedehuset solgt fra den læstadianske forsamlingen i bygda til Varanger Brygge Eiendom A/S, uten budrunde har jeg forstått. 

Den franske forfatteren Gabriel Chevallier ga i 1934 ut en bok som senere ble utgitt i Norge med tittelen "Et forargelsens hus". Det handlet om et pissoar i en sør-fransk landsby. Bedehuset i Bugøynes har ingen ting med den franske forfatterens roman å gjøre, jeg vil bare klargjøre hvor jeg har stjålet tittelen fra.

Bedehuset i Bugøynes er ikke lenger et bedehus. Det ble i sin tid satt opp av bygdas læstadianere og andre bygdefolk, slik jeg er blitt fortalt. Siden er den blitt vedlikeholdt på dugnad av både læstadianere, og av folk som sirklet litt i kretsen rundt, eller hadde en eller annen slektsforhold til noen i den læstadianske menigheten.

I fjor ble bedehuset solgt fra den læstadianske forsamlingen i bygda til Varanger Brygge Eiendom A/S, uten budrunde har jeg forstått. Måten det ble gjort på forarget noen i bygda, og at bygget nå skal brukes i utleievirksomhet for turister forarger andre. Særlig noen av naboene til bygget.

Da det høsten 2019 ble kjent at den læstadianske menigheten ønsket å kvitte seg med bygningen, fordi de ikke lenger hadde bruk for den, signaliserte bygdas husflidslag at de kunne være interessert i huset. Husflidslaget satt i den tida på et annet hus i bygda, Kiurujærvihuset, men de anså den for å være lite praktisk for de aktivitetene de ønsket å drive med. De ville gjerne ha et hus mer sentralt i fiskeværet, og gjerne i nærheten av nærbutikken der folk flest ferdes på dagtid. Et forsamlingshus for bygdefolk, med nye aktiviteter/ utstillinger/ kaffekrok o.l. som bygdehus/ grendehus vanligvis har, et slags kulturhus. Et meget godt og tidsriktig initiativ da vi stadig vekk leser og hører og ser at kulturpersonligheter uttaler seg i media om hvor viktig det er med kultur og kultursatsing ute i periferien. Plasseringsmessig lå bedehuset midt i smørøyet.

Men Bugøynes Husflidslag satt ikke bare på gjerdet og ventet. De posisjonerte seg i terrenget, fikk solgt Kiurujærvihuset for en pen sum til Bugøynes Fiskeriservice A/S, satte pengene i banken, og venta på at menigheten skulle ta den endelige avgjørelsen angående salg av bedehuset.

Alt dette gjorde de altså i løpet av 2020. Da de så sendte en forespørsel angående bedehuset til den læstadianske menigheten i bygda fikk de svar om at huset var solgt til Varanger Brygge Eiendom A/S for 50 000 kr. Det fikk de også bekrefta i mars 2021 da de kunne lese det under eiendomsoverdragelser i avisene. Den gang var Varanger Brygge Eiendom A/S en forholdsvis nystiftet bedrift som skulle drive med eiendom, mens bedriften Varanger Brygge A/S skulle stå for selve turistvirksomheten. De hadde fått kjøpt huset helt uten budrunde. Arbeidet med å klargjøre huset for turistvirksomhet er i full gang i dag. Der skal det bli plass til seks overnattingsgjester.

Så mye er de verd de pene ordene om bærekraftig bygdeutvikling, bolyst og kultur. For nå er det turistsatsing som skal berge alle de små stedene i periferien, og da må andre, små og ulønnsomme prosjekter settes på vent. Da kan det fort bli litt avstand mellom liv og lære. Turisme og oppdrettsnæring er jo nå blitt vår hellige ku.

Man blir i alle fall engasjert. Jeg hadde også mine planer dersom ingen andre var interessert i huset. Da kunne jeg kanskje fått det for en billig penge og gitt det videre til våre nye landsmenn. Som så på en måte kunne ført videre den tradisjonelle bruken av huset.

Vi har ganske mange fra østen her. Både i bygda og i nærområdene. Veldig mange i Troms og Finnmark. Og enda flere, mange flere, om jeg tar med Nord-Finland og Nord-Sverige. Og nå er vi inne på landområder hvor den læstadianske menigheten tidligere var meget folkerik.

Så vidt jeg vet er det lite med buddhisttempler i området. Bedehuset kunne blitt avkristnet, eller hva det nå heter, og blitt et tempel. Mange av de som har flytta nordover fra østen har en buddhistisk tro, så huset kunne fått en ny æra. Blitt like mye brukt som den en gang ble da det var en del læstadianere i de små bygdene omkring i nord, før også de flyttet til mer urbane strøk for å gjøre karriere i dette livet.

Et par ganger i året kunne så buddhistene hatt storsamling her i bygda. En slags buddhistfestival. Ikke under Bugøynesfestivalen, men en annen tid på året. Folk ville strømmet på og det ville dryppet både på reiselivsbedrifter og andre bedrifter. Folk skal sove. Folk skal spise. Folk skal ha opplevelser, uansett hvilken religion de tilhører. Og vi kunne fått innblikk i nye kulturer. Både kultur og turisme. To fluer i en smekk. Og de som overtok bygget ville uten tvil fått støtte til restaurering og ombygging av det. En søknad til kommunale eller statlige investeringsfond ville glatt gli igjennom, særlig når man ser på alt det andre som glir gjennom, og dette satsingsområdet ville passet perfekt for framtida som altså dreier seg om turisme.

Kanskje ville det også komme buddhister langveisfra. Og kanskje, men bare kanskje, vil noen trivdes så godt i denne lille, rolige bygda ved fjorden hvor alle er så enige og lever et liv i fred, ro og harmoni at de ville opprettet et buddhistkloster her. Selve klosteret behøvde ikke være av det prangende slaget, men et signalbygg likevel. Munker har ikke de store kravene. Jeg har forslag til det og om noen spør. Vi har bygninger nok her på stedet.

Det kunne ha skjedd. Og det høye nord er blitt enda mer attraktiv i disse Coronatider. Det ville vært bygdeutvikling på høyt nivå. Og samtidig litt i læstadiansk ånd hvor tanker om verdslig velstand var så fjernt som det kunne bli.

Men det gikk altså ikke denne gang heller. De som bestemte gjorde sitt valg.

Gjort er gjort og spist er spist.

Og der sitter nå Bugøynes Husflidslag i dag med skjegget i postkassa; uten hus, men med penger på bok...