Brev fra periferien: Fødende kvinne i Bugøynes

Jeg gledet meg til å høre han fortelle om hjembygda mi uten at han visste at jeg var derfra. Og han satte i gang å fortelle. Med en iver som kunne forstås dit hen at dette måtte være et av høydepunktene i livet hans så langt. 

Vi møttes på en pub i Tromsø. Jeg var student ute på byen en kveld, mens han var i lønnet arbeid som selger, eller agent, for et eller annet produkt. Jeg kan i dag ikke huske hva det var han solgte, eller reparerte, men arbeidet hans var i alle fall av en slik art at det førte ham litt rundt i vårt langstrakte land. Selv kom han fra den sørøstlige delen av landet vårt. Han var litt eldre enn meg, i andre halvdel av tjueårene.

På en eller annen måte begynte vi rundt bordet å snakke om forskjellige steder vi hadde vært. Vi var vel en seks, sju stykker som satt der rundt bordet. Selgeren var nok den som hadde vært flest steder. Ikke bare fordi han var eldre enn oss, men også på grunn av jobben som medførte mye reising. Så da han sa at han hadde vært på de fleste små steder, selv i Finnmark, klarte ikke jeg som finnmarking å dy meg lenger.

- Ja, så kom igjen med eksempler på små steder i Finnmark hvor du har vært?

Han nevnte et par steder før han tok en liten pause, og sa deretter:

- For et par år siden var jeg til og med i et lite avhull som heter Bugøynes!

Jeg skvatt litt til. Hvordan kunne han vite at jeg var fra Bugøynes? Hadde jeg sagt noe om hvor jeg kom fra? Men jeg forsto fort at han ikke visste at jeg kom fra bygda. Jeg sa ingen ting om min tilknytning til Bugøynes, summet meg litt og sa så:

- Fortell om det.

Jeg gledet meg til å høre han fortelle om hjembygda mi uten at han visste at jeg var derfra. Og han satte i gang å fortelle. Med en iver som kunne forstås dit hen at dette måtte være et av høydepunktene i livet hans så langt.

- Egentlig var det en tilfeldighet at jeg kom til Bugøynes, sa fyren. - Jeg hadde vært på et oppdrag i Vadsø og hadde et annet oppdrag som jeg kunne gjøre meg ferdig med i Kirkenes på ettermiddagstid. Alle som har vært der oppe vet det er en drøy tur rundt Varangerfjorden fra Vadsø til Kirkenes, så mine arbeidsgivere fikk ordnet plass til meg på et sjøfly som skulle over fjorden til Kirkenes med noen andre.(Dette var altså før Vadsø fikk flyplass. Før 1974).

- Det var fint flyvær da vi tok av fra Vadsø. Klart og flott, og flyturen ville jo bare vare noen minutter. Men trur du ikke vi ble kalt opp fra kontrollen i Kirkenes, omtrent midtveis over Varangerfjorden. Piloten fikk beskjed om at det var en fødende kvinne i Bugøynes som måtte til sykehuset i Kirkenes. Da var det var bare en ting å gjøre for piloten. Han gikk ned i Bugøynes for å hente kvinnen. Flyet var lite så noen måtte jo vike plassen for fødende kvinne sammen med hjelpende jordmor. Det kom en robåt ut med de to personene, jeg ble ekspedert ombord i robåten og fulgte med på land. Så sto jeg da der på kaia. Gubben som rodde robåten satte meg bare på land og rodde videre, gud vet hvor, kanskje ut for å fiske for alt jeg vet.

- Og så? spurte jeg. Full av spenning for å høre hvordan møte med min barndoms bygd hadde utviklet seg videre.

- Nei, det skjedde jo ikke stort. Det var noen som gikk forbi på kaia, mens de snakket et språk som var helt fremmed for meg, uten at de brydde seg noe spesielt om meg som plutselig var etterlatt der. Et kort øyeblikk kjentes det ut som jeg hadde strandet på en fremmed planet hvor menneskene bare så ut som meg, men at de egentlig var noe helt annet. De var nok mer opptatt av de som dro med flyet, enn han som ble igjen. Flyet lettet i alle fall med kurs mot Kirkenes. Selv begynte jeg å gå opp fra kaia. Bestemte meg for å gå på bygdas kafe og få meg noe mat eller drikke.

- Og det gjorde du? sa jeg.

- Sikkert! På vei opp fra kaia traff jeg på en gubbe og spurte ham hvor kafeen var. Han hadde en tollekniv hengende i et belte. Først så han litt rart på meg, og et øyeblikk trodde jeg ikke han forsto meg, for språket de snakka på kaia forsto jo ikke jeg. Han rista på hodet uten å kommentere spørsmålet mitt ytterlig. Deretter pekte han oppover en veistump og sa der lå en butikk. På norsk. Kort fortalt så gikk jeg opp der og kjøpte en cola ogf en pakke kjeks..

- Videre, sa jeg. - Hva hendte videre?

- Det hendte ikke mer. Jeg fant en fotballbane, gikk over den og opp på en høyde hvor jeg satte meg ned med min cola og kjekspakke. Ved fotballbanen var det en skole og da skoleklokka ringte rydde det ut med unger som inntok fotballbanen og satte i gang med å spille fotball.Så jeg satt der og så på ungene, et par av dem var virkelig gode. Nede i bygda så jeg folk gikk til og fra, det var en varm fin, dag. Da skoleklokka igjen ringte forsvant de inn på skolen igjen, men ikke i samme farta som da de kom ut.

- Begynte du å trives i avhullet?

- Trives og trives... nei, ikke akkurat det, men fotball har jeg alltid vært interessert i. Da flyet igjen kom for å hente meg hadde jeg akkurat tenkt å trø meg en tur rundt om i bygda, det virket som folk hadde det greitt der. Gubben som hadde rodd meg på land dukket opp igjen fra ingensteds da jeg kom ned på kaia, og han rodde meg ombord igjen da flyet hadde landet. Ombord i flyet husket jeg plutselig på at jeg kjente en fra denne bygda, en jeg hadde vært i militæret med, men da var det selvfølgelig for sent. Flyet var allerede på full fart ut moloåpninga. Ikke husket jeg navnet hans heller, for det var gudsjammerlig langt og skrevet på finsk. Språket de snakket på kaia.

Dette er altså fra ei tid da Bugøynes var et avhull og det var fødende kvinner i bygda. En god stund før vi ble verdens navle i 1989.

Illustrasjon av Irene Linangi. Originalen er i A4-format. Om noen er interessert i den er det bare å ta kontakt med Irene.