Brev fra periferien: Hva skjer i Bugøynes II?

Overskriften på dette innlegget er som alle ser Hva skjer i Bugøynes II. Det henviser selvfølgelig til et tidligere innlegg med tittelen Hva skjer i Bugøynes?

Brev fra periferien: Hva skjer i Bugøynes II ?

Ettersom jeg er pensjonist har jeg veldig god tid til å tenke på forskjellige ting mens jeg går mine daglige turer i rolig tempo, eller bare sitter i en god stol og sløver. Altfor god tid, mener sikkert mange. Ka me å skaffe dæ en jobb! som han ropte etter meg, en litt sliten kar med en halvliter foran seg utenfor en pub på brygga i Hammerfest en varm og vakker sommerettermiddag. Jeg passerte ham i mine egne tanker, men vi hadde øyekontakt i noen sekunder. Jeg ga han tommelen opp og fikk en tommel tilbake. Våre tanker var sikkert forskjellige steder, men akkurat da var vi en del av et udefinert fellesskap.

Overskriften på dette innlegget er som alle ser Hva skjer i Bugøynes II. Det henviser selvfølgelig til et tidligere innlegg med tittelen Hva skjer i Bugøynes? Det jeg skrev om unødvendige skilt og kulturstier på Sankarhaugen. Noe som liksom skal være med på å tilfredsstille turistenes evige søken etter kunnskap og kultur.

Tidligere har jeg skrevet om plasseringa av kanonen fra Bugøya som Bugøynes Helselag sammen med en privat kanongruppe har plassert i nærheten av skolen og en barnehage. Hva ville skjedd dersom noen privatpersoner i Kirkenes bestemte at en kanon skulle hentes fra Kjelmøya, eller et annet sted ute i fjorden, pusses opp og plasseres i nærheten av skolen i Sandnes/ Bjørnevatn, Hesseng eller Kirkenes? Eller femti meter fra en barnehage? Og ville de som administrerer kommunen fra kommunesenteret, eller hvem det nå er, i det hele tatt foreslått en slik plassering? Og ville folk i nærheten stilltiende samtykke i en slik plassering? Det tror jeg faktisk ikke. Sånt skjer bare i Bugøynes. Her godtar vi at mesteparten av hva det nå er blir tredd ned over hodene på oss, ja, unntatt lua da, for den står vi fortsatt med i handa.

Så har jeg også skrevet noen ord om parkeringsplassen på deler av den gamle fotballbanen som grenser til Sankarhaugen. (En gladnyhet kan jeg komme med her. Heiloen som mista hekkeplassen sin var tilbake i år og fant seg plass lenger inne på Sankarhaugen. Der fikk den frem unger. I alle fall en overlevde. Hva det blir til neste år er jeg langt ifra sikker på.).

Når det gjelder den parkeringsplassen er jeg jeg ikke helt sikker på hvem det er som fikk ordnet med det prosjektet, om det var medlemmene i Bugøynes Bygdelag, eller om det var styret i Bugøynes Bygdelag?

Jeg er selvfølgelig blitt tipsa om at det finnes pipolaværinger på kikkerportalen facebook som ikke er helt enig med meg når det gjelder Sankarhaugen. Akkurat det er som forventa. I Pipola er man mer vendt mot den store, internasjonale verden. Der er man mer opptatt av problemturismen i Barcelona, Lisboa, Roma, Venezia og Grand Canaria. Eller i Lofoten. Samtidig som man kanskje sponser et tre i Amazonasjungelen for å vise at man tross alt støtter en grønnere fremtid. At vi pensjonister i sentrum putler med vår poteter her ved foten av Sankarhaugen er så forsvinnende smått og latterlig, og har så lite å si i globalt perspektiv, at det driter de i, som også mange av turistene sikkert snart vil gjøre. Jada, jeg ser poenget gjødsling og poteter.

Men om det var Goppa og Fiskavikjængæ? Hadde hundrevis av turistene som besøker oss i løpet av 2024 hver dag i turistsesongen invadert disse områdene på jakt etter nye opplevelser og vakre smykkesteiner i Goppa, samtidig som de bedriver litt mer private sysler inne i kratt og kløfter, da skulle det vel blitt både spetakkel og rabalder, tenker jeg. Da ville de kjempet med nebb og klør og metoder vi kanskje ikke kan tenke oss, da ville de vært minst like usivilisert som vi her i mer sentrale strøk av bygda. De vil være for seg selv i sin fredfylte oase og har allerede tatt sine første forholdregler. Pipola-buene flytta de til Nesse! Flytting av noe skilt er for barnestreker å regne.

(Og nå må ingen av de som har sett at skiltet som viser veien til Bugøykanonen flere ganger er lagt ned i løpet av ettersommeren og høsten, og deretter løfta opp igjen, tro at det er jeg som er synderen. Her er det nok noen med mer autoritet lenger oppe i systemet som har bedrevet litt sivil ulydig og sett seg lei på den ugudelige praksisen som sprer seg i fiskeværet. Hen har sendt en varsel med den velsignede vestavinden. Godt å kjenne et varsomt vindpust av velvilje og vite man ikke står helt alene. Heller ikke oppstandelsen står jeg bak.).

På facebook er det visstnok også kommet antydninger om at det jeg skriver bare er oppspinn og fri diktning. Det liker jeg. Godt endelig å bli anerkjent som dikter. Og da passer det veldig godt å avslutte med et lite eventyr.

Et lite eventyr fra virkeligheten

Det var en gang noen mennesker som slo seg ned ytterst ute på et nes der Bugøyfjorden tar av fra Varangerfjorden. Denne vidunderlige, vakre fjorden lengst øst i kongeriket Norge. Der trivdes de rimelig bra og ble flere og flere. En gang på slutten av 1800-tallet var det det største tettstedet i Sør-Varanger. Folketallet ble forble ganske stabilt rundt 400 og folk levde av fiske og husdyrhold i kombinasjon med andre næringer.

I 1970-80 årene fikk folk for seg at de ville ha en kirke i bygda. Tidligere hadde man avholdt gudstjenester på den gamle skolen, den som ble revet etter at den nye kom. Også i den nye skolen ble et rom avsatt til kirkelige tjenester når det var behov for det. En kort tid holdt man også gudstjenester i det læstadianske forsamlingshuset.

Under nye oppgangstider i bygda i 1970-årene vokste planene om egen kirke fram for alvor og bygdefolk sto på for å få det realisert. Kirka sto ferdig i 1989. En arbeidskirke skulle det være. Her, i kirkekjelleren, skulle bygdas befolkning kunne bruke kirka til mer verdslige gjøremål også. Og slik ble det i begynnelsen.

Fra planene om å få kirke til bygda ble lansert har tid passert. Man begynte å pumpe opp olje fra lokaliteter under havbunnen. Skolen hadde over 60 elever i 1976. Det var mangel på plass og man snakka seriøst om en utvidelse. Aktivitetsrommet var flittig brukt og gymnastikksalen/ samfunnshuset var nesten i daglig bruk på kveldstid. Mer olje ble pumpa opp fra lokaliteter under havet. Landet skulle bli rik på penger og for lag og foreninger betydde det at det var nok å rydde opp etter seg når de var ferdig med sine aktiviteter i diverse lokaliteter. Til og med badstua på skolen kunne de bruke gratis.

Nå er vi kommet til 2024 og vårt kjære fedrelandet er blitt ett av de fattigste land i verden kan det virke som. Skolen vår står tom de fleste timene i døgnet. Lag og foreninger må betale saftige beløp for å få innpass der. Kommunen kan ikke låne ut lokaler fordi de taper penger på det. Men når ingen av de lokale lagene vil leie den, hvor mye taper de da? (Det hadde vært artig å få se regnestykket. Jeg var faktisk ganske god i praktisk regning da jeg selv var elev på den samme skolen. Og kunnskapene var i behold da jeg underviste der også.).

Når det gjelder kirka er det blitt sånn at hvis lokale lag og foreninger i bygda ønsker å låne kirkekjelleren må de betale for det også.

Hvis privatpersoner derimot vil låne kirka på sommeren for å vise den frem på dugnad til noen av de 30 000 turistene som besøker oss årlig er det helt ok. Da kan de få låne den hver dag i sommermåneden juli. Gratis.

Det finnes en historie i bibelen om Jesus der han rydda et tempel og en tempelplass for handelsfolk og kremmere. Jeg går ut ifra at en god del andre også kjenner til den historien.

Om ikke konsekvensene ved en tilbakekomst av Jesus ville vært så store, som det også fortelles om i bibelen, skulle man nesten ønske at han tok seg en snartur til kloden vår igjen.