Brev fra periferien: Og hvem skal man takke?

Da jeg telte ned mot kl 00:00 den første juni i år var alt nøye forberedt og planlagt i detaljer. Ledegarn og not var satt ut i henhold til forskriftene som var nøye studert i Lovdata. 

Sjølaksefiskesesongen er selvfølgelig over for flere måneder siden. Høstlaksefiske finnes ikke lenger. I år var det heller ikke lov å fiske med garn, nå var det not det som var fangstredskapen. I fjor fikk jeg litt erfaring i dette notfisket, og i år skulle erfaringene føres videre. Notfisket i fjor var stort sett et sorgens kapitel, men jeg berga fangsten de dagene jeg fikk bruke garn. Og så kom jo den velsigna russelaksen i tillegg og fylte opp fryseboksen.

Da jeg telte ned mot kl 00:00 den første juni i år var alt nøye forberedt og planlagt i detaljer. Ledegarn og not var satt ut i henhold til forskriftene som var nøye studert i Lovdata. Og reglene skal som alle vet følges til punkt og prikke. Straffen ved ikke å gjøre det kan være hard.

I år var det i tillegg ikke valgår, så ingen tillatelse til å fiske med garn ville bli gitt i siste liten for å drive litt stemmefiske sånn som i fjor. Nå var det bare laksefiske som gjaldt. Dette var noe som jeg hadde tatt med i beregninga og dermed hadde jeg brukt ekstra mye tid til å planlegge notfiske. Og mye lærdom hadde jeg med siden fjorårsesongen fra erfarne notfiskere om hvordan man skulle lure laksen inn i nota.

Allerede under fortøyningsarbeidet så jeg etter rødnebbterna, den har jeg skrevet om før.

Når rødnebbterna setter seg på fortøyningsbøya til laksebruket ditt mens du ennå er i ferd med arbeidet, ja da blir det et godt lakseår. Som sagt har jeg fiska i to år og noe grunnleggende lærdom har jeg fått med meg. Og tror du ikke terna satt på en av fortøyningsblåsene da jeg kom på land, fortøyde båten og løfta blikket noe forsiktig. Neste år skal jeg følge det opp. Skjer det samme er det nesten for bevis å regne. Da kan det føres inn i notatene, på lik linje med gode værtegn når man skal spå været. Om det da blir laksefiske i sjøen til neste år. Det vet man aldri. Så uforutsigbart er det. Å spå akkurat det krever mer enn alminnelige spådomsevner. Men laksefiske i elvene blir det. Garantert.

Redskapene jeg bruker regner jeg med er full av lakselykke. Og det skal jeg komme tilbake til. 

Men om så skulle være at rødnebbterna tar feil så har jeg noe i bakhånd. Redskapene jeg bruker regner jeg med er full av lakselykke. Og det skal jeg komme tilbake til.

Og allerede neste dag skjer det. Ikke om morran da jeg er ute og sjekker bruket, men midt på dagen da jeg har meg en liten lunsj. Jeg sitter ved ved bordet med utsikt rett til laksebruket. Det er forberedt det også. Et tre som sto litt uryddig til og stengte for utsikten har jeg fjerna et par dager tidligere og regner med at FeFo ser gjennom fingrene med det. Den irriterte meg i fjor. jeg venta et helt år før jeg tok sagen i egne hender.

Tilbake til lunsjen. Jeg ser en laks bryte vannskorpa i nærheten av ledegarnet mot nota. Den glimter til i sola. Jeg forholder meg så rolig jeg kan og spiser opp maten min, sånt hører som de fleste vet med til barneoppdragelsen. Den gang for lenge siden da det fantes barneoppdragelse. Så skynder jeg meg i båten, ror ut med langsomme tak og gjenskaper laksen jeg så inne i mitt hode. Det var en brukbar størrelse på den.

Selvfølgelig er det ingen laks i nota. Men jeg har altså sett en allerede den første dagen! Det lover godt.

Så er dagene i gang i min lille hytte. Det begynner med pulverkaffe, og Mariekjeks kjøpt i Näätämö, hver gang man er innom hytta for å ta en pause fra forskjellig arbeid på yttersida. Men det hender også at man tar en sukkerbit, dypper den i kaffen, legger biten mellom leppene og suger langsomt innholdet inn i munnen mens man nyter livet. Pensjonisttilværelsen er slettes ikke den verste delen av livet, noe mange som tror de er i livets beste alder tror. Etter noen dager går man over til kokekaffe på termos, før man ender opp der sjølaksefiskerne var før da jeg i yngre dager var innom noen slike små laksefiskerhytter på vei til eller fra noe annet. Kaffe på svartkjelen som man gir en liten lunk når kaffetørsten er der. Helt til den er tom. Sånn går dagene og alt faller til ro, bare avbrutt av helger i et turistifisert Bugøynes.

Utedoen blir et slags hjemmekontor. Det er det stedet der det er best dekning på mobilen. Sporadisk, men bra nok av og til. Der kan man sjekke e-post om ikke annet, men slettes ikke hver dag. Ellers går det på nyheter i radioen og værmeldinger fra Meteorologisk institutt som sender kontinuerlige lokale meldinger hele dagen. De er ikke så veldig lokale likevel, ettersom strekninga er fra Nordkapp til Grense-Jakobselv. Mye vær på den strekninga noen ganger. Forskjellig vær.

Og plutselig en dag er laksefisket over. Og hvordan gikk det? Meget bra. Så bra at jeg de fleste ukene ikke fisket alle de dagene jeg kunne fiske, og jeg avslutta også en uke før tida. Så det med rødnebbterna holdt stikk.

Og på slutten, mens jeg tørka bruket, fikk jeg litt erfaring med andre fugler enn rødnebbterna også. En krykkjeunge har jeg plukka løs, og to stykker tjeld. 

Andre har i år fått adskillig større fangster enn jeg, men skal man få det nøyaktige tallet må man inn i fangstdagboka deres. Og den holder vi tett inntil brystet vårt. I uformelle samtaler er det svevende svar å få. Sånn som det alltid har vært når det gjelder sjølaksefiske.

Og på slutten, mens jeg tørka bruket, fikk jeg litt erfaring med andre fugler enn rødnebbterna også. En krykkjeunge har jeg plukka løs, og to stykker tjeld.

Og for den som ikke vet; det er stor forskjell å løsne en måsefuggel fra et landgarn til tørk og en tjeld. Når krykkja sloss for livet og og angriper deg med nebbet fra alle vinkler er det bare en ting å gjøre. Tre hanska over hodet på den og fortsette arbeidet. Da går det greitt. Men jeg tror jo det er en god grunn til dette. Det er allerede gått så mange år siden krykkjene etablerte seg i byområder at det har festa seg i genene deres at dersom noen får tak i dem er det bare en ting å gjøre; det er å sloss for livet. Gjør du ikke det vrir de nakken rundt på deg. Et problem mindre. Sannsynligvis var krykkja jeg fikk i garnet en etterkommer av ei bykrykkje, selv om den kanskje var klekka ut på Smellasaari rett utafor Ellilasa.

Med tjeldene var det annerledes. De lå bare rolig og så på meg mens jeg jobba med å få de løs. Men så har jo tjelden også mindre erfaring med plagede byfolk.

Så har jeg lagt merke til at folk som skriver bøker pleier å takke andre som har bidratt, sånn helt på slutten av boka. Det kan vel jeg som sjølaksefisker også gjøre. Det er ikke bare rødnebbterna som skal ha æra. Det finnes mye fiskelykke i gamle redskaper som tidligere har vært brukt av navngjetne sjølaksefiskere.

Så la meg begynne med de som er døde og ikke lenger er blant oss, annet enn i tankene. Det er aldri for sent å takke. Slekta lever. Etter Eilif Salangi har jeg et stykke ledegarn som han har brukt som "skremme" kanskje på flere av de lakseplassene han fiska på i sin tid. Håkon Osima fiska på hobbybasis fra Turveniemi ved Mattigoppa. Fra han har jeg både noe tauverk og blåse. Mesteparten av landgarnet har tidligere vært brukt av legendariske fiskere som brødrene Arne og Terje Ingilæ.

Og så er det noen som har fiska, men som nå har tatt steget på land, og andre som fortsatt fisker som også har gitt sine bidrag. Nota har jeg fått for en billig penge fra Seipæjærvislekta i Pipolabukta og samme slekta har også bidratt med annet redskap. Leif Bauna, som blant annet fiska i Storbukt inne i Bugøyfjorden, har stilt blåser til disposisjon og Leif Ingilæ har gitt meg både gode råd og diverse annet. Dreggene er det Ragnar Mudenia som har stått for. De har både han og onkelen Anselm brukt i Anstonniemi. Og da jeg etter fjorårets sesong oppdaga at not var tyngre enn garn måtte jeg skaffe meg mer fortøyningstau for å holde alt på plass. Det fikk jeg fra Yngve Pedersen som fisker i Goppa.

I tillegg har jeg også fått mange nyttige tips og oppmuntrende ord fra erfarne laksefiskere som brødrene Hansen.

Og sist, men ikke minst, Bjørg, som i perioder mellom vakter på omsorgsenteret var hyttesamboer og hjalp til med røkting av not og transport av laks til fryseboksen hjemme. Hadde jeg ikke fått laks kunne jeg bare skyldt på en person.

Meg selv.

Og planene for neste sesong er spikret, om det da ikke kommer noen og snapper plassen fra meg. Jeg vet hvilken justeringer jeg skal gjøre. Ikke for å få flere laks, men for å redusere arbeidet med laksebruket.

Man blir ikke yngre ettersom årene går, og på hytta skal man også ha tid til å gjøre ingen ting.