Brev fra periferien: Oss kjeltringer imellom.

Og når man ser litt framover er det kanskje også vi som vil skaffe de fleste arbeidsplassene for den oppvoksende slekt.  

Jeg har tidligere skrevet om BankID og legitimasjon og pass og sertifikat og nasjonalt ID-kort og gud vet hva som nå kreves for å bevise at også vi pensjonister er oppegående, levende mennesker i samfunnet, selv om vi ikke hele tida er oppdatert på det siste nye innen datateknologi. Og når man ser litt framover er det kanskje også vi som vil skaffe de fleste arbeidsplassene for den oppvoksende slekt. For vi har tenkt å leve lenge, og det er vi som har pengene som skal brukes til å lønne ansatte på eldresentre, treningsentere, skjønnhetssalonger og sånne ting. I alle fall så lenge vi har kontroll, og tilgang til pengene våre. Det er oss de skal ta vare på.

I min digitale verden går alt på skinner. I avisene har jeg lest at overgang fra BankID på mobil til en eller annen app som skulle overta, bare var noen tastetrykk unna om man skulle tro på det eksperter fra banker og andre institusjoner kunne fortelle. Siden har jeg lest side opp og side ned om folk som ikke får det til uansett hvor enkelt det er. Men sånn er det. Som gammel skolelærer vet jeg at enkelte må ha det inn med teskje, og noen ganger må man bruke både sugerør og pinsett i tillegg. Og enda får de ikke til de enkleste tingene uten å kløne det til. Og da det jo ikke annet å vente enn at de møter litt problemer i den problemløse, glatte og digitale hverdagen som er over oss.

Mitt problem er altså ikke bruk av PC og sånne dagligdagse ting. Det er så enkelt, de oppdaterer seg sjøl bare man ikke roter det til med å trykke på taster og prøver å hjelpe til. Det er da problemene oppstår. Det er da det skjærer seg. Hold fingrene av fatet så går det greitt. At oppdateringene samtidig installerer andre programmer du ikke har spurt etter på din pc, nettbrett eller mobil kan du likevel ikke gjøre noe med.

Mitt problem er å identifisere meg, på en måte få bevist at jeg er den jeg er, at jeg finnes. At jeg er et virkelig menneske og ikke en skyggeperson i en skyggeverden. Det er ikke enkelt i dagens Norge å finne seg sjøl igjen om man mister sin BankID, kanskje det land i Europa som har den strengeste kontrollen på sine borgere etter at Øst-Tyskland ble borte. Nord-Korea sier noen. Kina sier andre. Russland tør vi ikke lenger å ta i vår munn. Jeg sier bare at det skulle ikke forundre meg om våre kjære myndigheter snart vil kreve DNA-test som identifikasjon for å få BankID. Om ikke noen i posisjon kanskje får en åpenbaring og forstår at ikke alle i vårt langstrakte land, utenfor Løvebakken, er kriminelle. Det som skjer i huset der de sitter behøver ikke nødvendigvis være gjengs for innbyggerne i hele landet.

Jeg mista min gamle BankID på grunn av noen feiltastingen for noen år siden. Den jeg hadde hatt helt fra da den ble innført i landet. 

En ting er jeg rimelig sikker på. Både David Toska og Arfan Bhatti har fått sine BankID og kan enkelt og effektivt foreta transaksjoner i hytt og pine. Mitt siste forsøk på å få meg BankID ble heller ikke helt vellykket. Jeg skal bare ta et kort sammendrag av hva som har skjedd så langt.

Jeg mista min gamle BankID på grunn av noen feiltastingen for noen år siden. Den jeg hadde hatt helt fra da den ble innført i landet. Som pensjonist blir man mer og mer surrete. Det er naturens gang, men slike hensyn kan ikke teknologien ta i en glattpolert verden. Og har man mista noe kan det ofte være vanskelig å få det igjen uten å måtte ty til kunstige erstatninger. Tenner, hår, rynkefri hud, armer og bein. Vi må klare oss med parykk og proteser. Sånn støtter vi gamle opp med å sysselsette folk uten at det blir satt nevneverdig pris på.

Jeg prøvde først å identifisere meg med mitt pass for å få ny BankID. Det ble ikke godtatt fordi passet var gått ut dagen før mitt forsøk på identifisering (Dagen før var forøvrig en helligdag, så det var ikke mulig å gjøre noe den dagen).

Under pandemien hadde jeg ikke bruk for noe pass så jeg avventa det hele et par år. Det var vel da jeg ble borte i skyggenes dal. Men så skaffet jeg meg nasjonal BankID og gjorde et nytt forsøk. Det ble heller ikke godkjent, jeg fikk beskjed vel en ukes tid senere om at alle data var ikke kommet fram, og jeg måtte gå gjennom samme prosedyre en gang til. Måtte bare vente på et brev som jeg skulle få i posten.

En annen beskjed fra banken var at det for tida var mye svindel med SMS og at jeg ikke måtte gå inn på lenkene som var oppgitt i SMS som jeg mottok da det sannsynligvis var svindel. Vær forsiktig, skrev de. Og jeg var like forsiktig som Ludvig i Flåklypa Tidende.

Men jeg har selvfølgelig en plan B dersom problemene fortsetter. 

Så kom da et nytt brev i posten og jeg prøvde på nytt å identifisere meg. Nå, godt og vel en uke senere får jeg en melding fra min bank, som handler på ordre og initiativ fra styrende myndigheter fordi de er redd for hvitvasking av penger. I brevet står det bl.a. at de har mottatt legitimasjonspapirene mine via posten, men dessverre viser det seg at det er noen feil og mangler der som gjør at de ikke kan godkjennes, blant annet fordi baksida av ID-kortet ikke er kopiert.

Og så gis følgende beskjed: «Vi ber derfor om at du sender oss en kopi av din legitimasjon som inkluderer baksiden. Vi anbefaler at du sender kopien til oss per post til følgende adresse (...). Legitimasjonskontrollen vil da bli utført på nytt.»

Javel, ja, men det kunne jeg jo gjort for lenge siden hvis de bare hadde sagt jeg kunne gjøre det. At det var så enkelt. Og jeg legger også merke til at de vil jeg skal sende det hele i en konvolutt per post. Som om alle postbudene er til å stole på, jeg vet etter et langt liv at det finnes brodne kar i alle leire. Så min oppfordring til pensjonister i alle aldre, som har klart å komme seg inn på denne sida, frivillig og målbevisst eller ved tastefeil, er: Har dere BankID så holdt det tett inntil brystet. Vis den for all del ikke til noen som er hyggelig og vil hjelpe dere fordi synet er blitt dårlig og dere ikke ser tallene helt tydelig, eller hendene skjelver litt for mye til at dere klarer å slå inn koden på tastaturet. Og tast for all del ikke ikke inn feil kode for mange ganger, for da er du virkelig ute og kjører.

Rosinen i pølsa kommer likevel helt til slutt i meldinga hvor jeg også får opplyst en mail-adresse: «Du kan sende kopi på mail, men da på eget ansvar.»

Kan det tyde på at de i banken heller ikke stoler helt på det som foregår elektronisk? Men BankID skal altså være sikkert ...

Selvfølgelig har jeg en plan B dersom problemene fortsetter. Jeg tar kredittkortene mine, tømmer kontoene, sjekker inn på et fly og drar til Sveits.

Der er de visstnok ikke så nøye på det!

Illustrasjon henta fra nettet.

Brev fra periferien: Om å legge seg flat og krype til korset

Brev fra periferien: Tilbake til der du kom fra