Brev fra periferien: Sånn gikk nu dagan
Mens elvefiskerne i sommer har kjempet en desperat, heroisk og håpløs kamp mot russelaksen i diverse elvemunninger har vi sjølaksefiskere som vanlig gått under radaren, skummet fløten og fortsatt vårt årelange forsøk på å utrydde atlanterhavslaksen.
Mens elvefiskerne i sommer har kjempet en desperat, heroisk og håpløs kamp mot russelaksen i diverse elvemunninger har vi sjølaksefiskere som vanlig gått under radaren, skummet fløten og fortsatt vårt årelange forsøk på å utrydde atlanterhavslaksen.
Ikke bare har vi tatt opp mengder av sorten, men i tillegg har vi solgt store mengder av russelaks til oppkjøpere og gjort penger på det. Som alle forstår er det tid for oppsummering av årets sjølaksefiske.
Mitt andre år som sjølaksefisker er historie. Det samme er mitt første år som notfisker. En blandet fornøyelse. Den begynte ganske bra. Etter gode råd og tips fra lokale sjølaksefiskere, både aktive og avmønstrede, med lang erfaring i kunsten å fange laks i havet, ble bruket sjøsatt av meg og min samboer helt etter instruksjonene. Straks fortøyningsblåsene var satt ut kom et par rødnebbterner og satte seg på hver sin blåse. En hilsen fra Afrika hvor de holder til i vintermånedene. De hadde tro på oss. Og bare minutter etterpå smalt den første laksen inn i nota. Nåvel, ikke inn i nota akkurat, den gikk seg fast i landgarnet. Muligens skulle jeg sluppet den løs, jeg er ikke helst sikker på hva reglene sier, men vi tok den. Jeg har jo fått med meg at ulovlig laksefiske kan straffes med opptil 5 års fengsel, men siden jeg tilstår får jeg vel en tilståelsesdom med strafferabatt. Og det skal sies vi var to om det. Samboeren protesterte ikke høylytt på avgjørelsen så da kan kanskje straffen deles på to, om ikke forbrytelsen da kan regnes som gjengkriminalitet med ennå høyere straff? Samme det, ho blir pensjonist til neste år så vi har tid nok til å sone. Og vi soner gjerne med fotlenke i laksesesongen. Uansett var det mange som fikk glede av den laksen, og tar jeg ikke helt feil var det årets første laks i vårt område. Det heter seg at amatører har nybegynnerflaks.
Litt illevarslende var det at tjelden ikke ville slå seg til ro i reirplassen jeg hadde laget til den på en stolpe. De fløy over noen ganger, men lot det bli med det. Tjelden vet, etter det som er blitt meg fortalt, mye mer om sjølaksefisket enn rødnebbterna. Ikke rart den i enkelte områder kalles for laksetjelden.
De påfølgende ukene fikk meg til å forstå at tidligere miljøminister Rotevatn også vet litt mer om sjølaksefiske enn jeg trodde da han i vår ville forby garn og ha alle til bare å fiske med not. Flere uker uten laks i nota er et godt bevis for det, selv om det sikkert ikke holder som vitenskapelig forskning. Men der er jeg i godt selskap skal man tro på det man leser i debattene som raser om akkurat dette temaet. Noe trussel for bestanden var jeg altså ikke med notfisket mitt.
Tang, tare, alger og andre ting som finnes i sjøen var det derimot nok av i perioder. Og det er jo framtidsmat. Underveis i fisket fikk jeg med meg det er et satsingsområde innen oppdrettsnæringen. Hva med å ta imot litt av sorten som bifangst fra sjølaksefiskerne, var tanker jeg tenkte mens jeg daglig rensket bruket.
Nå er altså sesongen over for en god stund siden. Heldigvis var det valgår i år og politikerne våre grep tak i saken og kom med noen valgløfter, og valgløfter skal i det minste holdes før valget, så dermed fikk vi fiske med garn også. Hadde jeg bare fått fiske med not, ved Ellilasa inne i Bugøyfjorden, ville det blitt en helsvart sesong. Notfiske er ikke for amatører. Mange gode råd fikk jeg med på veien, men det er mye som må læres i praksis. Og en ting bommet mine rådgivere på. Hvor tunge skulle søkkene i nota være? Det er stille og fint inne i Bugøyfjorden, stort sett hele tida, var noe jeg hørte. Nesten som å fiske i et badekar, sa de. Burde ha ant uråd da, det finne lite fisk i et badekar. Ikke bruk så tunge søkker i nota, du er en gammel mann og det kan bli tungt å jobbe dersom søkkene er for tunge. Det ingen fortalte meg var at vannet fra Varangerfjorden skulle inn i botn av Bugøyfjorden et par ganger i døgnet. Gjennom et meget smalt og trangt sund. Og så skal det ut igjen. Det blir strøm av det, mye strøm.
Men i garnfisket berget jeg kvota og vel så det. Og nota kom til nytte på slutten av sesongen da stillehavslaksen kom. Jeg avslutta fisket halvannen uke før tida. Da var det nok både til koking, steking, røyking og salting. Vi som bor ved fjorden er som alle vet av det primitive slaget som spiser opp fisken vi får. Det har vi lært. Man skal spise opp maten sin. Og ettersom jeg ikke er yrkesfisker overlot jeg resten av fangstsesongen til de som det er. Som fikk en brukbar inntekt av invasjonen fra øst.
Hvordan fisket etter atlanterhavslaks var rundt omkring vet jeg ikke. Det er stillehavslaksen som har vært tema i år. Men min fangstdagboka er utfylt og sent inn til Statistisk sentralbyrå. Not, garn og landgarn er pakket vekk. Det kommer en sesong til neste år.
Eller blir det garnfiske til neste år? Jeg håper da det, men det får vi sikkert ikke vite før en uke før sesongen starter. Jeg har gjort mine forberedelser. Tatt vekk et par trær, som likevel var delvis oppspist av løvmakk, for å få fri utsikt fra mitt hyttevindu til laksebruket. Så kan jeg se hvordan korkene i garnet oppfører seg. Ved den minste bevegelse ror jeg ut og sjekker. Blir det notfiske skal jeg bruke årets erfaringer. Da skal se om jeg har knekket koden. Noe må jeg da ha lært.
I alle fall har jeg i år vært sjølaksefisker på den gamle måten. Noen dager på hytta hver uke hvor alt har dreid seg om laksefiske.
Jeg er godt fornøyd, og det var mye spenning i år også.
Og mye arbeid!
Og arbeid er det ingen som tar skade av har min generasjon alltid fått høre.
Bilde: Atlanterhavslaks. Foto: V.E.Ingilæ
Vilfred Ingilæ