Brev fra periferien: Til tjue i stil

Han hadde vært til stedet i timen da vi snakka om det, det visste jeg sikkert, men likevel hadde han vært helt bortreist. Og det var i så fall ikke første gang. 

Brev fra periferien: Til tjue i stil                                      Illustrasjon: Irene Linangi

Å komme opp til muntlig eksamen i ungdomskolen er ingen spøk. Uansett hvilket fag man kommer opp i. Det er ikke alle som liker å stå der og fortelle hva de vet om et gitt tema, særlig ikke hvis de føler de er på usikker grunn og kunnskapene om temaet kanskje ikke er helt på topp. Som lærer har man hatt episoder, noen husker man, andre ligger i mørket et sted.

Han hadde klart seg bra, gutten foran oss. Han var ikke nødvendigvis en av de lynende skarpe i klassen, men han var en kar som ikke var bortkommen av den grunn. Han klarte seg utmerket både i klasserommet, og ikke minst i friminuttet. Den beste tida i grunnskolen for de fleste. Kanskje også for mange på videregående. Nå hadde han svettet seg ferdig ute i korridoren og manøvrerte seg med forholdsvis stor sikkerhet gjennom labyrinten som første verdenskrig kan være. Balkanhalvøya er ingen enkel område å holde orden på. Verken for en ungdomskoleelev eller for de som bor der.

Som hans lærer var jeg godt fornøyd med resultatet. Rett og slett litt stolt både ham og meg selv. Alt hadde ikke vært bortkasta selv om poden foran meg ikke alltid hadde vist like stor interesse for historiefaget som sådan. Mildt sagt hadde han surfet på overflaten i utallige timer. Jeg hadde litt skyld selv. Hadde aldri presset ham så veldig ettersom jeg så at han var på god vei til å utvikle seg til «et gangs menneske», som det het i den gamle mønsterplanen den gangen ungdommen var så oppegående at de klarte seg med 9-årig grunnskole. Den gang også lærerne var oppegående, og i litt mer fri dressur enn de får lov til i dag.

Men som sagt; han var kommet gjennom hovedtemaet på en anstendig måte. Faktisk så godt at jeg øynet en mulighet til å få ham opp en karakter med et ekstraspørsmål eller to. Såpass menneskekjenner var jeg at jeg på sensors øyne kunne se at det lå muligheter akkurat der. Eleven selv var tydeligvis godt fornøyd og var nok mest interessert i å få avsluttet seansen og komme seg ut i sommersola. Ni års skolegang er ni års skolegang. Det var fortid om noen strakser og framtida lå og venta på ham med alle sine fristelser.

Jeg tok sjansen. Noen ganger må man bare gjøre det. Denne gangen lå det et solid sikkerhetsnett under eleven på grunn av den nevnte gjennomgangen av perioden rundt første verdenskrig. Et sikkerhetsnett som i mine øyne hadde vært temmelig frynset enkelte ganger i løpet av året.

Hva kan du fortelle om basisindustri? Det var tilleggspørsmålet jeg ga ham. Husket at jeg hadde behandlet temaet ganske omstendelig i min undervisning om den industrielle revolusjon. Sagt på en annen måte så var det en av mine mer vellykkede undervisningstimer etter mitt syn. Man husker de timene, selv om man etter et par kontrollspørsmål ofte forstår at man kanskje er den eneste som gjør det.

Gutten så på meg. Sensoren så på meg. Det ante meg at også han var en brukbar menneskekjenner. Han forsto hva jeg var på jakt etter.

Basisindustri, gjentok min elev, som om bare noen få minutter egentlig ville være en forhenværende elev. Det var alt han sa. Basisindustri. Så ble det stille. Veldig stille. I noen sekunder var verden uten lyd. Tikkinga fra klokka på klasseromsveggen var det eneste som kunne høres. Han tenkte muligens litt på hvordan han skulle angripe spørsmålet fra den fordømrade læreren. Basisindustri var i utgangspunktet et helt ukjent begrep for ham.

Basisindustri, sa han for andre gang, etter verdenshistoriens lengste femten sekunder. Jeg forsto akkurat da på tonefallet hans at ordet var et ukjent begrep for ham. Muligens et fremmedord helt uten mening.

Neste gang han snakka, etter en kort kunstpause, var usikkerheten borte: - Jeg kan ta et eksempel, sa han. - Basissupper!

Han hadde vært til stedet i timen da vi snakka om det, det visste jeg sikkert, men likevel hadde han vært helt bortreist. Og det var i så fall ikke første gang.

Vi kan sammenligne basisindustri med f.eks. en suppepose, fortsatte han nølende. Tenk deg at jeg er i butikken og ikke vet hva jeg skal ha til middag. Så bestemmer jeg meg for en boks fiskeboller, men da jeg skal gå for å betale, oppdager jeg plutselig en fiskesuppepose i ei hylle. Det står suppebasis på den. Det vil si at den inneholder både det ene og det andre. Tørkede poteter, tørkede gulrøtter og andre grønnsaker, vitaminer, krydder og pulver som gir smak og blir til en suppe dersom jeg har vann i den. Jeg kjøper denne fiskesuppeposen fordi jeg tenker at jeg kan varme opp suppa og legge fiskebollene i den.

Slik prater han i vei. Om suppeposer. Nølingen er borte og han svinger seg til de helt store høyder. Sensoren kaster et raskt blikk på meg. Jeg prøver å fange øynene til min elev, men er luft for ham. Han legger ut om fiskesuppe som om det var en eksamen i posesuppens velsignede virkning på menneskekroppen han var oppe til.

Så stanser han opp. Er tydeligvis ferdig med temaet. Det er ikke mer å si. Et øyeblikk ser han på meg, før han flytter blikket over til sensor, og avslutter:

-Skjønt for mæ kan det nu være akkurat det samme med den basissuppa. Æ synes fiskebollene smaker best når dem e kalde ... med gaffel ... rett fra boksen!

Jeg nikker til ham. Sier han kan gå. Han går, snur seg i døråpninga og bukker.

Han når akkurat å lukke døra etter seg før sensor må gi tapt for en latter som har sprengt på under hele siste del av kåseriet eleven har holdt for oss.

Han kunne blitt en stand-up komiker på høyeste nivå. Dessverre var dette så langt tilbake i tid at denne kunstformen ennå ikke var kommet til landet. Så vidt jeg har funnet ut ble han sjarkfisker. Ikke det verste valget ettersom han fikk med seg gullalderen i kongekrabbefisket. Og hvis han fortsatt behersker improvisasjonens kunst har han absolutt noe å falle tilbake til nå i disse tider når fiskekvotene er på et lavmål. Vi har flust av TV-kanaler som kunne trengt litt nytt blod. Da han gikk opp til muntlig eksamen i samfunnsfag/ historie hadde vi bare to TV-kanaler.

Og hva gjorde så vi to pedagoger? Etter et kort rådsmøte løfta vi kandidaten opp et hakk. Det siste, avgjørende foredraget om basissuppas velsignede enkelhet var det som avgjorde saken.

Framførelsen sto til fem ganger tjue i stil.