Brev fra periferien: Vår ved fjorden

Fra mitt hyttevindu kan jeg se havet puste. Den evige rytme med flo og fjære. Enkelte vårmorgener hender det ennå den er dekket av en hinne av is nærmest land, tynn som cellofan. Men det varer aldri lenge. Før jeg har drukket min første kopp med kaffe har morgensola med varsom hånd strøket vekk dette minne om en frostnatt. En time senere er det ikke lenger noe som kan fortelle at frosten har vært på besøk. Selv de gule stråene, som har overvintret under snøen, rister pelsen av frostkrystaller av seg, kikker ned mot bakken og ser etter om de små, grønne skuddene snart er klar til å overta. Vinteren er definitivt forbi. Det er våren som nå står og banker på døra. Snart kommer han tuslende fram fra skogen. Grønnkledd fra topp til tå.

Og i disse dager har jeg et bordell utenfor mitt vindu.

Nede ved fjæresteinan er måsene i gang med sin erotiske virksomhet. Der er det ingen mørkemenn med hevet pekefinger som maner fram bluferdigheten. Der lever man etter naturens lover og roper med hese skrik ut sine dyriske lyster. Tilskuere eller ikke tilskuere. Slike smålige hensyn kan man ikke ta. Dessuten har livserfaring lært dem at den nordnorske sommer ofte er av det korte slaget. Bare for et komma å regne. Skal generasjonene føres videre er det ikke tid til hemmelige stevnemøter og langvarig kurtise. Det er nå det må gjøres. Når sevjen stiger i trærne.

Kanskje noe å tenke på for andre skapninger som bebor vår værharde kyststripe også. Den blir stadig lengre mellom menneskene. Vi har slettes ikke all verden av tid på oss.

Og de er dyktige elsker. Måsene. På glatte svartpolerte steiner, noen dekket av tang og tare, utfører de sine akrobatiske kjærlighetsakter som er linedansere verdig. Balansen holder de elegant med flaksende vinger. Som oftest går det bra. Bare enkelte ganger hender det et par blir litt uforsiktig, kommer litt for langt ut på kanten, før de et kort øyeblikk trår i tomme lufta og tryner i en sky av fjær og vinger ned mellom steinene.

Like etterpå er de oppe igjen. Peller sine fjær, napper litt på hverandre med gule nebb, sender ut nye hese skrik og skrider så til verket igjen.

Blir det ikke et godt eggår i år så vet ikke jeg.

Setter vi så stor nok pris på dette? Vi gjør ikke det. Vi hater det. Vi er fly forbanna på måser og krykkjer og kråker og sånt. Duer kan vi til nød akseptere. De er liksom litt mer eksotiske, en pust fra den stor verden som finnes det ute et sted med sine parker, byrom og katedraler.

Det begynte med folk lenger sør for årtier siden. Da man begynte å bygge hyttebyer i skjærgården og oppdaget at det var fugler der som dreit på svaberg og hyttetak og biler og holdt et svare leven tidlig på morran når hyttefolk skulle sove ut etter å ha våket hele sommernatta med hvitvin, reker og loffskiver. Man prøvde å jage de vekk på forskjellige finurlige måter. Fuglene altså. Og de klarte faktisk det til slutt. Måkene og krykkjene flytta til byen og oppdaga kor fint det var der. Og nå klages det over at de samme fuglene snapper til seg brød og pølser og annen mat fra utebordene som er plassert rundt i bybildet. Vær litt mer sivilisert enn måkene. Spise inne. Og spis opp all maten, ikke la halvspiste retter ligge igjen etter måltidet.

Dumme er de ikke, sjøfuglene våre. Selv fuglefjellet i Ranvika i Bugøyfjorden er mest tom for hekkende krykkjer. Det ble for tungvint hver morra å starte på turen innover Varangerfjorden for å finne seg mat, for så å vende tilbake til fjellet på kveldstid. Det er enklere i byen. Der finnes det kjøpesentre. For måsene er hele byen et kjøpesenter.

Men så er det fortsatt noen som holder ut her ved fjorden. Både av folk og fugler. Fugler som samler seg rundt båten når vi fritidsfiskerne sløyer fisk. Som tar imot sloget vi kaster til dem under skrik, skrål og spetakkel. Yrkesfiskeren sløyer ikke fisken lenger. Nå tar fiskebrukene vare på alt. Det er den nye trenden, her skal vi ha alt sjøl, og så får fuglene seile sin egen sjø. Man kler det inn i fine ord som at vi må "ta vare på ressursene våre". Som om ikke fugler er ressurser.

Og ennå hender det at rødnebbterna setter seg på fortøyningsbøya til laksebruket ditt mens du er i ferd med å fortøye, og da vet du det blir et godt lakseår. Da kan det føres inn i fangstdagboka som et godt tegn som du kan sjekke til neste år for å friske opp hukommelsen. Om det da blir noen laksebrukfortøyninger for rødnebbterna å sette seg på til neste år. Hvis ikke så er mitt ønske at også resten av fuglene flytter til Rotevatn ved Aker Brygge.

Og mens man i byene sloss med en horde måser og krykkjer om maten, er vi noen her ute i periferien som undersøker om noe av dritten som måsa i sitt luftige svev slapp over vårt hode traff oss på noen vis. Vi gransker klærne våre med en insektsforskers skarpe blikk før vi bestemmer oss for om om vi skal levere inn en lottokupong.

Det er mye folk ikke vet om fugler og fugledritt.

VEI