Coronahunden Topsy

Da kloden stengte ned på grunn av covid-19 epidemien, så ble hundeoppdrettere nedringt av folk som ville ha hund, det gjaldt alle raser. Og for de mest populære opererte man med ventelister lange som år. 

Coronahunden Topsy

Ikke for stor, ikke for liten, men bør kanskje være mer liten enn stor. Den må like å gå turer, tåle bilturer, bli glad i hytta, elske turer i fjæra, fjellene og lyngmarkene.

Tekst & foto: Randi Irene Losoa

Vi skriver om hund. Anskaffelse av hund.

Da kloden stengte ned på grunn av covid-19 epidemien, så ble hundeoppdrettere nedringt av folk som ville ha hund, det gjaldt alle raser. Og for de mest populære opererte man med ventelister lange som år.

Etterspørselen avtok ikke, det virket som den ble konstant. På Norsk Kennel Klubbs (NKK) sider var det cirka 230 valper til salgs, hver dag i nesten hele 2020. Border Collie hadde flest tilgjengelige valper, rasen topper lista over de 25 mest populære rasene i Norge.

Men etter hvert som tiden gikk, et år, to, tre år, så startet annonsene, nå fra folk som ville omplassere hundene da hadde anskaffet seg under pandemien, nå ble hundene omtalt som coronahundene.

Asia og Europa

Artikkelforfatteren med gemal var blant de som startet jakten på hund da pandemien slo til. Ingen flere reiser utaskjærs, derfor var tiden endelig moden for anskaffelsen. Hundehold hadde vært en del av familien tidligere, på plusset med katter, kattunger, smådyr, fugler og dverghøner som oppvoksende barn hadde.

Men her holder vi oss til hunden, menneskets beste venn. En forskergruppe har forresten analysert DNA fra 59 hunder som levde for mellom 14 000 og 3000 år siden, det leser vi i www.forskning.no. De har også funnet fram til en fullstendig genprofil, et genom, fra en 4800 år gammel hund. Funnene ble sammenlignet med genene til moderne hunder og ulver. Forskerne fant to klare forskjellige profiler i det gamle DNAet. Det kan tyde på at hundene hadde to forskjellige opphav, både i Asia og Europa. Levningene etter de eldste hundene som er funnet i Øst-Asia er mer enn 12 500 år gamle. Og de første europeiske hundene ble trolig tamme for minst 15 000 år siden. Samtidig og flere tusen år seinere hadde altså hundene fra de to områdene helt ulikt DNA.

Hundene fulgte med i menneske-migrasjonene rundt omkring på kloden vår, og temmet ble den et nyttedyr som kunne brukes til mye.

I alle bygder og byer over hele verden har folk hund. I Nyelv, undertegnedes hjemplass på 1950-60 tallet var det fem, seks husstander og mange barn. Her bodde hunden Rapp, en svart mellomstor hund med tykk pels. Og i besteforeldre hjemmet i Byluft, ble hundene og kattene erstattet etter hvert som de ble gamle og døde. Bestefar kunne ikke leve uten dyrene, han snakket med dem i en blanding av samisk og finsk, i en egen spesiell dialekt og uttale.

Også i de samiske grupperingene var og er fortsatt hunden viktig, som gjeterhund og vokter.

Gi labb

Nåvel, når det gjaldt hundene som ble anskaffet hos artikkelforfatteren; en hel familie med fire barn påplusset med vennene deres, av og til besteforeldre også, deltok i oppdragelsen, så det ble liksom bare det nødvendigste; gi labb, skrape på døra for ærend ute, noenlunde lydig og å vise vanvittig glede hver gang hytta ble nevnt, eller «kjøre bil» og «hvem kommer». Og opphausing når ungene var på vei hjem fra videregående skole. Det resulterte i bjeffing og stress for hunden. Den første hunden, miniatyren Pepito kunne se og høre forskjell på buss og trailer på den mørke stopplassen oppe ved Brannsletta også. Bussen kom med meldingen til hunden om at nå kommer resten av flokken hjem. Mer enn en gang holdt Pepito på å omkomme av glede og pusteproblemer når ungene myldret inn i bilen.

Mars 2020

Covid-19 får altså fortgang i beslutningen i noe som var blitt snakket om, og savnet, i mange år, om hundehold, en turkamerat, noe å dele, være sammen om, bry seg om. Verden i mars 2020 antyder at det er visst tryggest å være hjemme.

Vi befinner oss i Østen da alvoret starter. Sykepleierdatter hjemme har advart oss, være ekstra påpasselig med håndhygiene, aller helst vil hun at vi skal avbryte oppholdet og komme hjem. Vi ser at det tynnes ut i turistgruppene, kineserne forsvinner først, iført munnbind. Den ene dagen fins de i tusentall, den neste er de som sunket i sandstrendene. Så flyr vi hjem, gruppene med europeere påplusset med andre asiater, russere, australiere og amerikanere fyller flyplassen og det er venting i timesvis.

Vel hjemme; de to første henvendelsene om hunderasen Cavalier King Charles Spaniel ga negativt resultat, fra en null svar. Henvendelse nummer fire det samme, null. Underveis kom en bekreftelse på at hunderasen er attraktiv, nå verre enn noensinne fordi hele landets befolkning var visst på jakt etter valper.

Men endelig, en hyggelig oppdretter nummer fem i Oslo sendte oss videre til en hyggelig oppdretter i eget fylke. Her havnet vi på en kanskje-liste i Hammerfest, valper var ventende, men ingen var lovet bort til noen.

Vi er optimistiske. Så fint det ville vært, få en valp fra oppdretter i hjemfylket, så og si i nabolaget!

April og Mai 2020

Valpene ble født 29. april, to søstre. Men det ble nervepirrende å vente på oppdretterens avgjørelse. Er vi aktuelle? Vi vet hvordan det er for oppdretter som er glad i dyrene sine. For vår del gjaldt det en gang «bare» om gatemixede kattunger. Kostbare annonsebilder - før Facebokens tidsalder - av kattungene ble på spandert i lokalavisen. Men annonsebilder med de søte små hjalp, vi kunne velge katteeiere fra øverste hylle!

Men nå må vi vente. I mellomtiden googles det på hundeutstyr, alt fra matskåler til pottetrenings-lakener, oppdragelsesbøker, en strikkebok kom forresten først, den med oppskrifter for hundeklær. Bok om grunnleggende trening en uke senere.

Men vi lurer på om vi skal ordne oss med en plan B for hund. Men rakk ikke det før meldingen fra oppdretter kom gjennom den digitale motorveien, datoen var 22. mai 2020. Oppdretter er interessert, hun vil at valpene skal bli i Finnmark, vi klarer å holde tilbake et jublende jippi, valpen skal bli vår, valpen som kommer til å bli oppkalt etter hunden i matfars oppvekst i Pipola skal hete Topsy.

Da nettredaktøren ville høre med Randi om hun hadde noen bilder av hundene i aksjon kom svaret om at det var "ganske kjedelige hunder å fotografere utendørs, de går med snuten ned i bakken, hele tida. Det er ikke få reinhorn Topsy har fraktet med seg hjem". Men det kom noen bilder. Og selv om det for oss kan se ut som det ikke er så mye aktivitet så er de tydeligvis opptatt med sitt og lar menneskene sikkert mange ganger seile sin egen sjø. Sjøl er de kanskje helt andre steder. Her observerer man det som skjer, snuser litt i lukter som andre har avsatt, oppdaterer seg på de siste nyhetene via luktesansen der vi må lese aviser eller søke rundt på nettet. Kanskje drømmer de også om å jage noe vilt i ny og ne når de får øye på noen rein. Og ikke minst har de sett utsikten mot den gamle  Karlebotn skole i vintersol, et bygg hvor nettredaktøren forøvrig har gode opplevelser fra i sin tid som lærer der.

Hunder lever et godt liv.  VEI

Endelig leveringsklar

Vi har en liten valp i Hammerfest. Som nå er registrert med sitt fine, eksotiske kennelnavn pluss vårt eget; «Ishavet's Ruby Star Midnightsun Topsy». Noen lange uker har startet. I mellomtiden fortsetter forberedelsene på hjemmebane.

29.juni: De to valpe-søstrene er nå to måneder gamle, men vi venter en ekstra uke, oppdretter vil gjerne ha begge en stund til, dette er hennes første kull og hun vil tilegne seg erfaringen med å se litt på utviklingen deres. Denne rasen har som alle andre sine helse problemer som seriøse oppdrettere gjør alt for å luke vekk. Men de to søstrene er sunne og friske, tippoldemoren deres er 14 år.

Så kommer vi til 5. juli og får beskjed om at lille Topsy er leveringsklar. Vi planlegger reisen til Hammerfest. Vi vil ikke rive henne nådeløst fra mor, søster og resten av flokken så vi møtes på ankomstdag og henter den vesle dagen etter.

Hente hunden

Hjemturen fra Hammerfest går bra. Den lille i baksetet, i buret sitt, sover, og pistrer bare når hun er sulten eller må på potta, en hund gjør ikke i fra seg på soveplassen. Allerede under de mange stoppene ser vi at hun knytter seg til oss. Med syv timer på landeveien så kommer lille Topsy endelig hjem. Hun snuser rundt i oppholdsrommene, det er fint vær, så vi lar dørene stå åpne, vi legger et av de små saueskinn-bitene fra valpekassen i Hammerfest inn i sovekassen. Hun spiser litt, vil leke, så vi tar henne med ut på plenen. Hun skriker hjerteskjærende om kvelden da vi legger henne i buret sitt, så det er ikke annet å gjøre enn å sove sammen med det stakkars lille flokkdyret. Den tredje natten er hun fortsatt i dobbeltsenga. Men da natten skred frem så delte matfar hodepute med valpen, valpen lå inntil ansiktet hans og så fikk hun matfars hode på seg, det ble hyling, så nå var det slutt. Ingen hund i menneske-senga. Hun måtte pent ligge i buret sitt tett inntil dobbeltsengen. Hun pistret og ulte som en ulve-unge noen få ganger, det var hardt å tvinge henne til å sove alene. Her må vi legge til: Helt fram til mor fikk et komplisert benbrudd under tur med den da fem måneder gamle Topsy, og ble liggende på UNN i Tromsø i ei uke. Far og Topsy ble alene hjemme. Begge savnet mor, så Topsy ble liggende sammen med far i dobbeltsenga, dermed fikk hun fast plass i senga. I midten.

Å leve med hund

Etter en måned er det som om Topsy alltid har bodd hos oss her i Bugøynes. Vi hadde hendene fulle med omsorgsarbeid kombinert med daglige rutiner som ble spikret på plass. Og det var stor stas da hun for første gang sto ved utgangsdøra og pistret om at hun ville ut.

Kjøkkengulv-matten ligger krøllete, sakene hennes med ball, bamse, lekekanin, et lite stykke tørket griseøre og sokker blir stadig funnet og ligger strødd utover stuegulvet. Valpen vimser rundt føttene våre, og tripper rundt oss hver gang vi tar ned seletøy og bånd, vi går turer hver dag; en «langtur» og noen korte. Tolv uker gammel er hun noenlunde lydig på innkalling, den delen prioriteres og testes hver dag, nå med fløyte. Det er utrolig hvor fort en liten valp lærer å lese oss og kommandoene.

Men det ble slutt på å ha garnnøster liggende tilgjengelig, ting hun vil ha for selv bæres gjerne ut og under terrassen, det ligger et garnnøste også. Eller de graves ned, i blomsterbed eller i sand.

Livet med valp ble akkurat slik vi forventet.

Hundevenner

På Tyttebærsletta fikk Topsy fått mange hundevenner. Noen er kommet etter hennes ankomst, Luli og Cebo. De andre, Calix og Ares var her før hun kom, store Calix ble hennes bestevenn i, hva skal vi si, oppveksten. Voksne hunder forstår at valper har sin egen «lisens», de skal man ikke ta så alvorlig, det visste Calix. Cebo var også veldig kjær og velkommen, men etter hvert som han vokste til, så skjønte hun at her måtte man trå litt forsiktig, for den langbeinte Cebo var rask i vendingen. Hennes aller beste venninne ble Luli, de to tispene hilste på hverandre daglig, så fremt Luli var hjemme. Ares ser bare overbærende på Topsy.

Etter et par år døde Ares og Luli flyttet. Men Topsy fortsatte å ta en runde til huset der Luli bodde, men forgjeves. De ble så godt kjent med hverandre at de kunne spise av samme fat hjemme hos Luli, Topsy kunne stå utenfor verandadøra og skrike etter Luli.

Topsy har egentlig mange trygge oppholdssteder i nabolaget, her var bare snille mennesker og hunder.

Topsy og Trixie

Da Topsy var tre år, fikk vi lille Trixie fra samme oppdretter, hun fikk navnet etter en av Byuft-bestefar sine hunder. Det gikk om lag to timer, så ble 2,5 måneder gamle Trixie godtatt av Topsy. Vi kan ikke si annet enn at de to gir oss mye glede i hverdagen, de får oss med ut på daglige turer.

Prisen vi betaler er at vi er hjemme, vi reiser ingen steder uten at hundene er med. Om vi skulle ha reist så må hundepasser bo hjemme hos oss mens vi er borte. Vi tror ikke at denne rasen ville trivdes i kennel, de er altfor hjemmekjære…

                                     Tidligere offentliggjort i avisa Sagát, 2020. Oppdatert senere.