Lørdagslesning: Den siste gullgraveren av Harald Egil Isaksen

Det er midten på sekstitallet, og den eneste som virkelig graver etter gull i Sotajoki, er Anton, en kortvokst einstøing av en nordmann som ser ut til å ha grodd fast i ødemarken i Nord-Lappland.

Forord

Denne påstått sanne fortellingen om han Anton gullgraver går for seg i Sotajoki i Nord-Finland. I Sotajoki er det nå slutt med gullgravervirksomheten, men i Lemmenjoki og andre steder er det fortsatt den dag i dag slik virksomhet. Drømmen om det store gullfunnet lever i beste velgående. Noen mente at Anton gullgraver måtte være en rik mann da han drev på med dette i sin tid.

Det er midten på sekstitallet, og den eneste som virkelig graver etter gull i Sotajoki, er Anton, en kortvokst einstøing av en nordmann som ser ut til å ha grodd fast i ødemarken i Nord-Lappland.

Om sommeren hender det at en kar til kommer opp til Sotajoki, en som heter Jussi, for å gjenoppfriske gullgraverminner. Han graver litt og finner knapt noe. Mest sitter han utenfor gamma si, stirrer drømmende på elva eller kaster lange blikk mot feltet til Anton. Så går han ned igjen til sivilisasjonen etter noen dager.

Vinteren igjennom setter Anton rypesnarer og fisker på isen. Noen ganger stikker en reineier innom hytta, som oftest en like taus kar som han selv. Og det er alt selskap i løpet av vinteren. Ellers ligger han på brisken og blar i en slitt bok med fortellinger fra varmere land. Anton har sine drømmer om en pensjonisttilværelse et sted på jorden hvor det alltid er sommer.  Noveller/ historier