Det finnes en skatt i fjellene et sted

Han fikk ikke oppleve det nye tusenåret, men fikk til gjengjeld med seg store deler av det siste hundreåret. Han levde i fred, og han fløy bort i fred. Nå er han en av himmelens fugler. 

Like før årsskiftet så jeg en dødsannonse i min flybårne lokalavis. En gammel mann jeg kjente var gått bort. En due preget toppen av annonsen. Det kunne like gjerne vært ei rype der, han ville satt pris på det. Han fikk ikke oppleve det nye tusenåret, men fikk til gjengjeld med seg store deler av det siste hundreåret. Han levde i fred, og han fløy bort i fred. Nå er han en av himmelens fugler.

Jeg husker et møte med ham fra da jeg var liten gutt. Dengang han var en mann midt i livet. En gang, det var en søndags ettermiddag, satt han ved bordet i hytta vår og drakk kaffe. Han hadde vært på fjellet og det luktet bål av ham. I mine øyne var han gammel allerede da, utenpå. Inni seg hadde han dette barnesinnet som enkelte mennesker bærer med seg gjennom hele livet.

-Vet du hva jeg har gjort på fjellet i dag? spurte han meg, samtidig som han dyppet en sukkerbit i kaffen sin og rakte den til meg. Et raskt sideblikk mot min mor i samme øyeblikk var ikke for å få en bekreftelse på at det var akseptert, mer en melding om at han gjorde nå som han selv ville.

-Fisket, sa jeg. -Du har fisket.

-Nei, sa han og humret litt. -Jeg har ikke fisket, jeg har lett etter en skatt.

-En skatt?

-Ja, en skatt. En stor sølvskatt, kanskje gull også...og nå tror jeg at jeg vet hvor den er.

Så fortalte han med hemmelighetsfull stemme om skatten som var gjemt på fjellet av en kjøpmann hundre år tidligere. Alt hadde han gjemt for å skjule det for røvere som rekte rundt omkring. Og så gikk det som det så ofte gjør. Kjøpmannen døde, og skjulestedet ble aldri funnet.

-Og du vet hvor skatten er?

-Jeg tror det. Jeg har lett i mange år. Det er oppe i fjellet her et sted.

-Tøvprat, sa mora mi. Hun satt med sin kaffekopp borte ved et annet bord og så ut gjennom vinduet. Det hadde nylig regnet, og enden av en regnbue gikk ned i havet.

-Ligger det ikke en skatt der regnbuen ender? spurte hun og så lurt på mannen.

-Kanskje det, men regnbuen ender ingen steder. Bortkastet tid å lete etter den skatten. Skatten på fjellet finnes.

Etter denne dagen lette også jeg etter en skatt på fjellet. Så ble jeg voksen. Jeg flyttet til nye steder. Ble et moderne menneske, mindre bofast, mindre trofast. Havnet langt bort fra barndommens rike, ble mest for flyktning å regne. Skatten i fjellet fikk jeg aldri tid til å finne. Dessuten lokket byene med sine skatter av gull og sølv.

I sommer traff jeg ham igjen. Nå var han virkelig gammel og jeg var et menneske midt i livet. Det var en søndag, jeg var på vei inn i fjellheimen med min fiskestang, et rastløst bymenneske på ferie. Han på vei hjem. På spørsmål om han hadde vært langt, sa han:

-Bare en kort tur, beina er ikke lenger som før.

-Enn skatten? spurte jeg. -Hvordan gikk det med den? Fant du den?

Han lo mot meg.

-Visst fant jeg skatten... og du leter fortsatt, sa han og nikket mot fiskeutstyret. Deretter vendte han ansiktet i retning fjellet.

Han er altså borte nå.

Men at han hadde funnet skatten forsto jeg samme dag. Jeg satt på toppen av et fjell og skuet nedover dalen jeg var kommet opp gjennom.

Da jeg kom ned traff jeg på en liten gutt som spurte meg om jeg hadde fått fisk.

Jeg fortalte ham om en skatt i fjellene et sted.

En dag håper jeg at også han finner den.

Selv behøver jeg ikke å lete lenger.

--------

En epistel skrevet for Skarven, medlemsblad for Nord Norsk Forfatterlag, i 1999. De ønsket bidrag med tanker om tusenårskiftet. Tekst & foto: VEI