Det finnes kvinner man aldri kan glemme

Kanskje det var da han sa dette om at hun var kresen som fikk meg til å vakle angående den første avgjørelsen jeg hadde tatt. Man er mottakelig for smiger. Og egentlig hadde jeg ikke noe å tape. Jeg kunne trekke meg når det kom til stykket.  

Det finnes kvinner man aldri kan glemme.                    Krim av VEI          Illustrasjon: Pixabay

Jeg hadde akkurat lagt meg godt til rette i en liggestol ute på den solfylte terrassen, med en iskald drink innen rekkevidde, da det ringte på dørklokka. Møysommelig kreket jeg meg opp og gikk bort for å åpne. Utenfor sto en mann jeg aldri hadde sett før.

- Hei, jeg er den nye naboen din, har nettopp flyttet inn i leiligheten ovenpå, sa han og holdt fram ei hånd, som han like fort dro til seg da han oppdaget at den ikke var helt ren.

- Kan jeg hjelpe deg med noe? spurte jeg. Etter flekkene på hånda hans var han tydeligvis i gang med et eller annet arbeid.

- Du har ikke en skiftenøkkel å låne meg ... det er noe gærnt med toalettsisternen?

- Det har jeg. Faktisk er du kommet til rette mann. Jeg er rørlegger og kan fikse det for deg. Men kom inn og ta deg en drink, så gjør vi det senere, foreslo jeg.

Gode naboer er gull verd, tenkte jeg. Spesielt for ungkarer som av og til liker å la stereoanlegget sende ut musikk i et volum som naboer du står på dårlig fot med ikke bestandig setter like stor pris på.

Han fulgte med inn, tok imot drinken og fortalte han hadde null greie på toalettsisterner. Han var lege. Kirurg, fortalte han meg da vi litt senere satt ute på terrassen. Vi hadde vel snakket sammen i en halv times tid, da han pekte på et arr jeg har på den ene siden av kroppen. Det var godt synlig på grunn av at pigmentet var lysere på huden akkurat der.

- Pent arr du har der, sa han.

- Ja, ikke så verst, det skulle vel du kunne uttale deg om, du som er fagmann på området.

Han lo godt da jeg sa det, og la så til at det var godt fagarbeid som var gjort.

- Hvordan fikk du det forresten? spurte han så.

Jeg så ned over kroppen min. Arret begynte på siden av magen og gikk et godt stykke bakover den ene sida. Det var omtrent et år siden jeg hadde skaffet meg det.

- Var det en ulykke ... unnskyld at jeg spør, egentlig har jeg jo ikke noe med det ...

- Helt i orden. På en måte var det en ulykke, en selvforskylt sådan, svarte jeg. Og da jeg så han ikke helt forsto hvordan han skulle tolke svaret, bestemte jeg meg likså godt for å fortelle hele historien. En ganske dramatisk historie. Men likevel noe jeg kunne le av i ettertid.

Det var om våren, året før, jeg var på en feriereise i Hellas. Mens jeg var der meldte jeg meg på en utflukt til Egypt. Ble med på en seksdagerstur med et cruiseskip. 

Det var om våren, året før, jeg var på en feriereise i Hellas. Mens jeg var der meldte jeg meg på en utflukt til Egypt. Ble med på en seksdagerstur med et cruiseskip.

En av dagene dro vi en gjeng på en utflukt til pyramidene utenfor Giza. Hvordan det nå enn var så kom jeg etterpå bort fra resten av turdeltakerne, og satt om ettermiddagen på en benk i en park. Studerte menneskene som kom og gikk. Slik satt jeg i en halvtimes tid da en mann kom bort og satte seg på benken ved siden av meg. En egypter. Etter et par minutter snakket han til meg på engelsk, og ganske fort var vi inne i en samtale, om ikke flytende, så dog en samtale. Jeg fortalte litt om hvor jeg kom fra, og hva jeg gjorde på stedet. Etterpå snakket vi litt om våre respektive yrker, uten at jeg helt klarte å få med hans.

Om litt dreide samtalen over til prat om kvinner, som det ofte gjør når to menn møtes. Uansett i hvilken park og hvor i verden det skjer.

- Jeg er altmuligmann hos en kvinne, sa han etter noen minutter. - En rik kvinne.

- Gartner? spurte jeg.

- Det også, svarte han.

Jeg la samtidig merke til at han kastet forsiktige blikk rundt seg, og forsto at han var i ferd med å fortelle noe mer. Han ville bare forsikre seg om at ingen var så nær at de kunne høre hva han sa.

- Vil du treffe denne kvinnen? spurte han da han igjen så på meg.

Så var han altså bare en alminnelig hallik som hadde plukket ut meg. Nå prøvde han å prakke en av sine sikkert mange jenter på meg. Jeg ristet langsomt på hodet.

- Hun er ikke prostituert, sa han fort da han tydeligvis forsto at framstøtet hadde vært mislykket. - Hun er en ærbar kvinne.

Ærbar og ærbar, tenkte jeg i mitt stille sinn. Det kom vel an på hva han la i ordet ærbart. Jeg ristet fortsatt på hodet og gjorde antydning til å forlate benken vi satt på.

- Hun er en rik kvinne som liker nordeuropeiske menn, sa han, og holdt meg nede på benken med et fast grep om den ene armen min. - Det er ikke enkelt for henne. Det er lett å få seg et dårlig rykte. Hun kommer fra en fin familie ute på landet, men hun har skaffet seg en liten leilighet her inne i byen hvor hun av og til får anledning til å møte menn fra din verdensdel.

Han var blitt riktig pratsom. Og grepet om armen min var like fast.

- Og hvor kommer så du inn? spurte jeg. Jeg var blitt nysgjerrig på denne mannen. Han var både ren og velstelt. Ikke en som tilbrakte hele døgnet ute i smug og gater.

- Det er der jeg kommer inn, sa han. - Jeg er altmuligmann for henne. Holder leiligheten hennes i orden når hun er ute på landet ... og går ut i byen for å skaffe henne menn av og til. Det er best slik, så unngår hun rykter. Jeg kjenner hennes smak. Hun har ennå ikke avvist noen jeg har kommet med, selv om hun er kresen. Du vil ikke angre. Du vil få et minne for livet, og det vil aldri skje deg igjen.

Kanskje det var da han sa dette om at hun var kresen som fikk meg til å vakle angående den første avgjørelsen jeg hadde tatt. Man er mottakelig for smiger. Og egentlig hadde jeg ikke noe å tape. Jeg kunne trekke meg når det kom til stykket. Som han hadde lest tankene mine, sa han:

- Det er selvfølgelig du selv som bestemmer hvor langt du vil gå. Hun tvinger deg ikke ... og det har hun aldri behøvd å gjøre med noen av de jeg har tatt med til henne. Men husk på en ting; hun er ingen hore!

Jeg ble med ham. Han praiet en taxi som tok oss til en del av byen jeg ikke hadde vært i. Det var ennå et døgn til båten skulle gå, og om jeg ble hos denne kvinnen, som jeg må innrømme jeg var blitt meget nysgjerrig på, kunne jeg bare ta en telefon til hotellet jeg bodde på og si når jeg var ventet.

Vi forlot bilen mellom noen høye bygninger i en bydel som var en blanding av leilighetskomplekser og forretningsgårder. Min følgesvenn tok meg gjennom mange forskjellige små gater, og ganske fort mistet jeg oversikten over hvor jeg var. Det var da en tanke som hadde ligget og murret dypt nede i min hjerne krøp opp til overflaten. Hva om det bare endte med et simpelt ran?

- Jeg har ingen penger? Verdisakene mine ligger på hotellet, sa jeg til mannen da vi smatt inn i et trangt smug og stanset foran en fargerik ytterdør.

- Hun er ikke en slik kvinne, sa han. - Du må ikke fornærme henne ved å snakke om penger.

På innsida av døra kom vi først inn i en trang gang, og fulgte deretter en trapp som svingte seg oppover. Det så ryddig og rent ut. Huset vi var kommet inn i var ingen tredjerangs bule. Oppe i fjerde etasje stanset vi foran en ny dør, min følgesvenn slo noen raske slag på den med knokene. Vi ventet. Jeg var ikke lenger sikker på hva. Men vi ventet. Jeg kjente svetten drev av kroppen min, og tok meg i å håpe på at det var mulig å ta seg en dusj innenfor, om det skulle utvikle seg til noe mer. Så gled døra opp i en langsom, glidende bevegelse.

Det var ingen bakgårdsleilighet jeg kom inn i. Allerede i entreen forsto jeg at dette var et husvære for en som ikke behøvde å bekymre seg om det daglige budsjettet. Fra entreen kom jeg inn i en intim stue hvor interiøret var en blanding av blå kjølighet og en kaskade av andre farger som jeg fram til da ikke hadde skjønt gikk an å kombinere. Det stilrene møblementet, som kunne virket kaldt og sterilt i en annen leilighet, var som skapt for dette rommet. En gedigen vifte roterte langsomt oppe under taket. Bordplata på det lave salongbordet var i en eller annen form for slipt glass som var lagt dobbelt. Mellom de to lagene var en egen verden av grønne planter, stein og vann. En hel vegg var dekket av afrikanske masker.

Hvorfor fortelle alt dette om rommet? Ganske enkelt fordi jeg ikke er i stand til å beskrive den egyptiske skjønnheten som hadde tatt imot meg straks jeg trådde innenfor døra til leiligheten. Hun var som klippet ut av eksotisk reiselivskatalog. Men tredimensjonal. Hun var kledd i en silkesari som bare svakt antydet hva som skjulte seg inne i den. Men selv dette var nesten i sterkeste laget for meg. Når så øynene som møtte mine fortalte meg at hun likte meg, til tross for at jeg uten tvil akkurat på det tidspunktet var adskillig kilo over matchvekt, fikk det meg til å glemme alle mine kritiske tanker om det jeg hadde gitt meg ut på. Min følgesvenn hadde forlatt oss i døra. Da den ble lukket etter oss var det bare vi to. En egyptisk prinsesse og jeg. Hun ba meg ta av skoene, tok meg i armen og førte meg inn i stua. Da jeg trådde inn i rommet jeg tidligere har sagt litt om, kjente jeg hvordan jeg sank ned i et mykt teppe. Luften var mettet med røkelse, og kvinnen ved min side duftet svakt av nellik. Etter å ha tatt et kort overblikk over rommet, pustet dypt flere ganger, og til slutt gjenvunnet en slags kontroll, spurte jeg om hun hadde noe å drikke.

Vi satt og skålte med hverandre på en sofa ved veggen med maskene. Hva hun drakk vet jeg ikke, men drinken min var av det sterke slaget. Tvers over rommet sto en dør på gløtt og jeg kunne ikke unngå å se deler av en diger seng der inne. Alt dette mens kvinnen ved siden av meg lot fingrene stryke over meg på forskjellige deler av kroppen hvor naken hud var synlig. Over håndbaken, underarmen, overarmen, halsen, ansiktet ... det var som hun var i gang med å utforske meg. Som hun brukte fingertuppene til å se med. Myke fingertupper. Og mens hun gjorde det gled armbånd av gull opp og ned på den velskapte underarmen hennes.

Mens jeg prøvde å konsentrere meg om drinken hvisket hun i mitt øret hva hun ønsket å gjøre med meg.

Da glasset mitt var tomt spurte hun om jeg ville ha en til, eller om jeg ønsket å dusje. Jeg ville gjerne gjøre det siste, først. Så hun reiste seg opp, fikk meg med seg og førte meg til et rom som hadde inngang fra entreen.

Da glasset mitt var tomt spurte hun om jeg ville ha en til, eller om jeg ønsket å dusje. Jeg ville gjerne gjøre det siste, først. Så hun reiste seg opp, fikk meg med seg og førte meg til et rom som hadde inngang fra entreen. Også her var det den samme luksus som ellers i leiligheten. Veggene var dekket av speil, og jeg kunne se meg selv fra alle sider. Foran et nedsenket badekar, som sannsynligvis var av marmor, sto et speil i kroppsstørrelse med fire små hjul under så det kunne flyttes til ønsket posisjon.

Hun gikk bort til karet, startet vannstrømmen ved å trykke på en knapp og ba meg ta av meg klærne. Så smilte hun til meg, sa hun ville komme tilbake og gikk ut av rommet. I det øyeblikket hun bøyde seg over karet kunne jeg se skyggen av to faste bryst under sarien hennes. Hun var ikke et vanlig menneske. Hun var en skulptur.

Mens jeg drev og slet av meg klærne, begynte summen av alle dagens drinker å gjøre sin virkning. En tanke om at jeg ikke burde drukket den siste så fort var innom da jeg kjente jeg var litt svimmel. Kanskje hadde jeg sittet for lenge i sola om dagen, at det var det som fikk det til å svimle. I alle fall forsto jeg plutselig at jeg hadde problemer med balansen og grep etter noe å holde i. Dessverre var det det bevegelige speilet som sto nærmest, og jeg kjente hvordan det bare sklei unna. Så ble alt borte. Som om lyset ble strøket ut av en svart, kjempehånd.

Jeg lå ikke i badekaret da jeg våknet. Ikke på badegulvet heller. Jeg lå derimot i en seng med hvite lakener. Ved siden av meg sto en person i hvitt. Det var en lege. Jeg forsto det da han messende forklarte meg at jeg hadde vært utsatt for en ulykke. Slangen som var festet til armen min fortalte meg at det var ingen vanlig forstuelse jeg var innlagt for. Jeg sovnet før legen fikk fortalt meg noe mer.

Men jeg fikk vite hva som hadde skjedd. Og noe husket jeg sjøl. Den vakre kvinnen. At jeg følte meg svimmel. En bukett blomster på nattbordet minnet meg også på at jeg ikke var helt glemt. Jeg trodde først det var fra de andre i reiseselskapet, men legen fortalte meg de var fra en kvinne. Hun som hadde sørget for å få meg til sykehuset etter at jeg falt på et bad, knuste et speil jeg hadde prøvd å gripe fatt i, og dermed skar meg opp på det mest uhyggeligste.

Legen fortalte meg at takket være hennes raske inngripen rakk jeg ikke å forblø. De jeg spurte etter henne sa han at hun dessverre ikke kunne møte meg. Jeg forsto. En nordeuropeisk mann som skar seg opp på hennes baderom kunne få ondsinnede rykter til å fly fra Istanbul til Bagdad før sannheten fikk på seg skoene, som det heter i et ordtak.

Men jeg kunne ikke for at jeg syntes jeg var født under en uheldig stjerne.

Da jeg var ferdig med min fortelling spurte min nye nabo:

- Er du sikker på at du ikke fikk noen indre skader?

- Jeg fikk førsteklasses behandling på sykehuset, sa jeg. - Jeg har aldri hatt noen plager siden. Det eneste som har plaget meg var at jeg skulle falle i det avgjørende øyeblikk. Jeg skulle gjerne blitt bedre kjent med denne kvinnen. Det finnes kvinner man aldri kan glemme. Hun var en av dem.

- Har du noe imot å stikke innom sykehuset en dag? Vi kan ta noen røntgenbilder, sånn for sikkerhets skyld.

Jeg hadde ikke noe imot forslaget hans, og stakk innom sykehuset en dag jeg hadde litt tid til overs.

I dag var han innom meg igjen. Han hadde bildene med seg. Vi har studert dem inngående.

Det er ingen tvil om hva de viser.

Bildene lyver ikke.

Jeg mangler ei nyre.

Tidligere offentliggjort i ukebladet Hjemmet. 1996.