En distriktsfientlig og tøvete rangering av Jan O Walsøe
Ifølge NHO mangler vi det meste. Vi er fattig-Per og blir daglig minnet om det av maktas koryfeer som i likhet med NHO elsker å tråkke på slike som oss som har valgt å leve i utkanten.
12.september
Hvis jeg sa at Porsanger IL - skulle møte Manchester City i et fotballmesterskap, ville de fleste le, og se på det som ren galskap. Et lite, enkelt lag med røtter i en liten kommune, under tøffe klimatiske forhold og få ressurser, ville nemlig ikke hatt en sjanse! Bare det å sammenlikne de to lagene vil framstå som latterlig i nesten alle sammenhenger.
Men det er faktisk det som er tilfelle i en av de dummeste rangeringer her i landet. Det er det såkalte Kommune NM, arrangert og vurdert av Næringslivets Hovedorganisasjon. Her "møter" faktisk PIL og City. Hvem som taper, er vel ingen overraskelse. Det vil si det handler ikke om PIL eller City - det handler om Porsanger Kommune mot kommuner med store ressurser, tusenvis av innbyggere og profesjonelle folk i alle ledd. Lista toppes av Sola, en kommune med oljeøkonomi ved Stavanger. På bunnen finnes Lavangen i Troms. Bortsett fra Alta og Hammerfest framstår resten av finnmarkskommunene som noen store tapere.
Som om det overrasker noen. Det er vel bare å smøre inn et faktum vi allerede vet, nemlig at vi har utfordringer med kommuneøkonomien, befolkningsstruktur, klima og beliggenhet.
Ifølge NHO mangler vi det meste. Vi er fattig-Per og blir daglig minnet om det av maktas koryfeer som i likhet med NHO elsker å tråkke på slike som oss som har valgt å leve i utkanten.
Det NHO ikke skjønner, er at det finnes en annen type rikdom enn den som kan måles med penger. Organisasjonen er for de velfødde, men ikke nødvendigvis de lykkeligste. Hadde NHO brukt andre parameter som blant annet målte livsglede og lykke, kunne statistikken de framviser, sett ganske annerledes ut. Problemet med slike undersøkelser, er at de i stor grad bidrar til å akselerere distriktsfiendtligheten og de negative forestillinger om distriktene. Vi er nærmest å anse som lutfattige og tilbakestående.
Det er vi så sant ikke. Sannheten er stikk motsatte. Vi er mer hardføre enn folk flest, lever et rikere liv og har mye som er svært ettertraktet. I disse dager lastes for eksemplel gevær etter gevær ut av fly i Alta, Lakselv og Kirkenes. Hundrevis av jegere betaler tusenvis av kroner for å komme til det forjettede land for å felle ryper som de skrytende skal servere som en kuriøs delikatesse på gulltallerken i sør. Som følge til brystene i fløtesaus serveres tyttebær fra Stabbursnes sammen med fortellinger om gutta på tur blant allmuen og enkeltheten i nord, gjerne med en samevits i samme slangen.
Hadde det ikke vært for oss "bygdetullinger" som befinner oss her, hadde svært mye av det NHO-eliten smykker seg med i sin oppblåste ekstravaganse, vært utilgjengelig. Joda, vi har ikke alskens tilbud til alle innbyggere. Vi mangler mye, men vi har noe alle misunner oss; livsglede, livslyst, pågangsmot og evne til å leve enkelt og uten storsamfunnets selvfølgeligheter. Vi trives med vår enkelhet og i vår enkelhet. Vi lever i pakt med de ressurser vi har; ressurser storsamfunnet daglig gjør forsøk på å ta fra oss. Vi utarmes derimot av en økonomimodell som fører til mer utbytting av oss, og vi stemples som tapere når våre ressurser er brukt til å gjøre andre rikere.
Også jeg banner av og til over manglende ressurser i eldreomsorgen i Porsanger, bygdefiendtligheten jeg føler fra kommunehovedstaden, mangel på veilys utenfor huset, og hullene i asfalten som kommunen ikke har penger til å fikse. Men jeg er lykkelig og takknemlig over å få lov til hver dag å stå opp og se Porsangerfjorden og naturen den omgir seg med, treffe folket jeg lever sammen med, og se hvilken fantastisk innsats de ansatte i eldreomsorgen legger ned med de få ressurser de har, og som de kompenserer ved å gi av seg sjøl. Det er mye mer verdt enn en topp-plass i en tøvete rangering.