En ganske vanlig flytur

26.01.2024
«I tilfelle fall i oksygentrykket i kabinen vil en luke over setet åpne seg, og oksygenmaske falle ut. Trekk masken til deg med et kraftig rykk.»

En ganske vanlig flytur.

Det er lenge siden jeg har reist med fly. Derfor var jeg ekstra oppmerksom da flyvertinna gikk gjennom sikkerhetsdemonstrasjonen. Jeg tok av meg lesebrillene, og løftet blikket slik at ho så at jeg så. Og så konsentrert ut.

«I tilfelle fall i oksygentrykket i kabinen vil en luke over setet åpne seg, og oksygenmaske falle ut. Trekk masken til deg med et kraftig rykk.»

Og så demonstrerer ho med å rykke hardt i slangen i demonstrasjonsmaska ho bruker.

Flyet tar av, og vi er snart i marshøyde mot Las Palmas. Jeg døser i setet. Fastspent, selv om Fest-setebeltet-lampen er slukket. For det sa ho under sikkerhetsannonseringen. Det er ikke mye annet jeg kan gjøre enn å døse , og tankene flyr slik de gjør i fly. Oppsamlede halvferdige tanker ligger i kø og venter på å bli helt ferdig tenkt. Det er egentlig fint med slike stunder der en bare MÅ sitte i ro i flere timer. I alle fall de første par timene.

Siden jeg var så konsentrert under sikkerhetsdemonstrasjonen får jeg bilder i hodet om hva galt som kan skje under flyturen. Jeg vil jo helst ikke tenke slike tanker, med de sniker seg inn i tankekøen, og albuer seg helt fremst.

«Trekk masken til deg med et kraftig rykk,» sa ho.

Flyet er altså i ferd med å gå tom for oksygen. Og en oksygenmaske faller ut. Den har en slange som jeg antar går opp i en stor oksygentank i taket et sted. Så skal alle supe inn oksygen derfra mens kapteinen fikser dette.

Det er kun den tynne plastslangen, ikke tykkere enn lillefingeren, som skal sørge for at jeg får oksygen nok. Og overleve. Og den skal jeg iflg flyvertinna rykke hardt i.

Hvor hardt? Jeg antar at et passe hardt rykk åpner en ventil og frisk oksygen strømmer til masken. Og at et altfor hardt rykk rett og slett sliter gummislangen av.

Men hvor hardt? Jeg ser på medpassasjeren i setet ved siden av. En liten, hyggelig dame som gledet seg til å komme ned til sol og varme. Før vi tok av, hilste vi og snakket om hvor fint det ville bli å komme bort fra all sneen som har herjet der sør hvor hun bor. Jeg fortalte at jeg i dag så sola for aller første gang siden november. Det synes ho var så fascinerende at ho henvendte seg til sin sidepassasjer og sa at han (og pekte på meg) så sola for første gang siden den første november. Oii ... sa de begge og så på meg med sånne medlidende øyne. Jeg nøt øyeblikket, og giddet ikke rette på at de la på noen uker på mørketida.

Hun i nabosetet er sånn rundt 75 år, og veier ikke mye.

Hvor hardt rykker ho? Jeg kan vel ikke rykke mer en halvparten så hardt som ho?

Og så tok tankene helt av.

Flyet får problemer. Luker åpner seg, og oksygenmasker faller ut. Så langt helt etter planen. Maska er klar, den tynne slangen forsvinner opp i taket, antakelig til den store tanken. Et par prøvende forsiktige rykk i slangen, ingen ting skjer. Tredje rykk, nå litt hardere. Nei, intet skjer. Panikken tar meg. Jeg røsker hardt til, hører et «plopp» og slangen kveiler seg sammen i fanget.

Tankene flyr nå i overlydsfart på autopilot. Må finne en maske. Dama i stolen ved siden har fått på maska og sitter med øynene lukket og puster dypt ut og inn. Skal jeg..? Nei, det går ikke.

Jeg tar et siste kraftig sup, kommer med raskt ut i midtgangen, raver bakover med oksygenmaska rundt halsen, viftende med slangestykke for å signalisere hva jeg trenger akkurat nå. Akkurat det har sikkert alle skjønt..

Nå flyr flere alternative avslutninger gjennom hodet.

1. Jeg finner en maske i et ledig sete, får rykket sånn passe hardt, og alt ordner seg.

2. Flyet er helt fullt, jeg raver rallende nedover midtgangen. Kommer til bakerste rad, røsker maska fra trynet til den nærmeste, og overlever så vidt. Vi super oksygen annenhver gang, og blir etter hvert godt kjent.

Tankene kuttes brått med et Pling: «Vi vil nå komme med vår serveringsvogn med te, kaffe og annet godt å drikke.»

Flyturen går helt fint, passasjerene er blide og noen er småbrisne, flyverter og vertinner går rundt og smiler med vognene sine, og ho Merete er ikke å finne. Som vanlig.

Etter nesten 6 timer i luften lander vi trygt i Las Palmas. Som vanlig. 

Gamlebyen i Las Palmas.

Tekst: Øyvind Seipæjærvi       Foto: Vilfred Ingilæ