En julenovelle

Da er det straks jul igjen og nettavisa ønsker alle trofaste, men også mindre trofaste, lesere en riktig god jul. Det gjør vi med en julenovelle som er illustrert av Irene Linangi.

En julenovelle.                                                                    Tekst: Vilfred Ingilæ    Illustrasjon: Irene Linangi

Det var en gang. Slik begynner eventyrene. Men slik kan også virkelige historier begynne. Derfor begynner denne historien ganske enkelt slik. Selv om det kanskje ikke er en virkelig historie, men en novelle.

Det var en gang tre brødre som skulle til Finland og gjøre julehandel. Allerede nå begynner løgnen i historien, de var ikke brødre. Det var kanskje bare to av dem som var brødre, den tredje var en nær slektning, men vi gjør dem til brødre for å forenkle det hele. For det er jo bare et eventyr.

Disse tre brødrene vokste opp i et lite fiskevær langt fra nærmeste urbane tettsted. De het ikke Ludvig, Edward og Ingolf, men i denne historien har de fått navnene Ludwig, Edward og Ingolf av grunner som ingen ting har med historien å gjøre. De er bare blitt hetende det. Ludwig var den eldste, Edward den mellomste og Ingolf den yngste. Solide navn på solide folk som bodde ved havet. Så solide var de at de selv i dag kunne de gått inn i en hvilken som helst bank og fått lån på stående fot. Men lån tok man ikke i utrengsmål. Man krita litt hos kjøpmannen når det var nødvendig, og man krita litt på fiskebruket når det var nødvendig. Det var alt. Dersom man da ser bort fra at man alltid hadde litt poteter i potetkjelleren som reserve, og ei saltfisktønne i sjåen. Dette gjelder ikke i dag da man knapt nok har banker man fysisk kan gå inn, eller saltfisktønne i sjåen. Og når sant skal sies er det snart en større sjanse for å finne en saltfisktønne i en sjå enn å finne en bank som er åpen for kunder. I alle fall om prisene skal fortsette å stige i samme galopperende fat til neste år som i år.

Ludwig og Edward var fiskere. Fjordfiskere. På en måte var også Ingolf det, men han begrenset seg mest til laksefiske. Så drev han som snekker og altmuligmann på si. I små bygder kan man leve av slike kombinasjonsnæringer også. Leve av, ikke bli rik av. De to yngste brødrene derimot var fiskere av første klasse. Utpå høsten når det led mot jul var de kveitefiskere. Da var det ut på de store dyp for å ta de store kveitene. Dette er altså fra en tid da man ennå ikke hadde oppdaga de store kveitene på grunnere vann. Og dette var også fra en tid før snurrevadbåter, trålere og alskens menneskeskapte kobber gjorde slutt på storkveitene og julematen.

Så var det ett år de bestemte seg for at de skulle dra til nabolandet på julehandel. Det hadde de aldri gjort før, men akkurat dette året passet det veldig godt. De hadde en kveite på 90 kilo som kunne byttes bort i både kjøtt og flesk og mere til. Og det beste av alt; Edward hadde vunnet en bil i et lotteri. En flunkende ny folkevogn. Herren smiler som kjent til dem han er glad i og skjenker dem store gaver. Her skal vi la Edward selv fortelle litt om julehandelen.

- Jeg hadde jo ikke førerkort. Det hadde ikke Ludwig heller. Men Ingolf hadde. Han var jo den av oss som var mest boklig av seg så han hadde nu fått seg førerkort. Var inne i byen en tur og henta den like etter at vi fikk veiforbindelse. Hvor han hadde lært å kjøre bil vet jeg ikke, men det var vel i militæret, selv om han aldri snakka om det. Han hadde forresten med seg noe røykalaks da han henta førerkortet. Og han var villig til å være sjåfør på julehandelturen. Ludwig var litt skeptisk til det, han hadde aldri vært helt overbevist i den førerkortgreia. Men jeg hadde ingen betenkeligheter. Ingolf hadde kjørt folkevogna et par ganger, og det gikk bra begge gangene. Den andre gangen var vi riktignok borte i sykkelen til Hjalmar, men han var jo umulig å se da han svingte inn bak oss på vei til posten, og vi holdt på å rygge ut fra posten. Det er jo mye å holde styr på i en sånn folkevogn. Pedaler og ratt og blinkelys og speil. Går jo ikke an å ha øyne over alt. Hjalmar burde sett seg bedre for da han svingte inn til posten, han visste jo det var kommet biler til bygda. Nåvel, han ble ikke skada. Ikke synlige i alle fall. Sykkelen var helt fin den også. Og da jeg snakka med han, mente nu han sjøl også at det var hans egen feil. Hva hadde nu han å gjøre med sykkel på veien når den nye tida var kommet med bil og greier.

De kom seg av sted mot Nuorgam som var julereisens mål. Og kanskje skulle de videre til Utsjokdalen også. Det var i desember måned, snøen hadde lagt fjell, mo og myrer under et metertykt lag av snøkrystaller og førjulsvinteren var bitende kald. En stor fordel da den frosne kveita dermed kunne surres fast på takgrinda til bilen. En ypperlig løsning fant de ut ettersom de da ikke behøvde å dele opp fisken. Det var Ludwig som fikk jobben med å feste kveita til takgrinda. Turen gikk helt fint i flere mil, og Ingolf viste seg å være en ypperlig sjåfør. De hadde ingen ting å klage over, og bilen oppførte seg fint. Her overlater vi igjen ordet til Edward.

- Vi suste mot Finland på gode vinterveier. Den gang var det jo en liten bakketopp rett før huset til han Hermann i Byluft. Det var før veivesenet høvla ned mesteparten. Akkurat da vi kom der hadde nok Ingolf gasset litt på, for da vi kom over toppen kunne det virke som om bilen lettet litt fra veien. Du vet jo at kveita er formet som ei flyvinge. Flat under og mer buet på oversida. Luftstrømmen får da lenger vei å gå på oversida enn undersida. Den må derfor gå fortere på oversida enn undersida. Dermed så skapes det undertrykk på oversida. På undersida skjer i alle fall det motsatte. Det skapes overtrykk. Dette fører til at kveita presses oppover ... kanskje er det det som kalles turbulens på et folkelig språk? Vi burde jo ha tenkt på det før vi starta hjemmefra, men vi var jo ikke forskere og vitenskapsmenn, vi var jo bare tre fiskere, selv om en av oss også kunne kalle seg snekker og visste litt om vind og vær og isolering av hus. Uansett, da måtte det jo gå som det gikk da vi kom over bakketoppen ved Hermann. Og selv om en folkevogn ikke er av de største bilene så var den jo tyngre enn kveita. Her kommer altså tyngdekrafta inn, vi måtte jo ned igjen på veien. Vi kjente bare et lite rykk i bilen da kveita fortsatte sin egen reise, med takgrind og det hele. Vitenskapelig sett så vant aerodynamikken, hvis det da heter det, over tyngdekraften, for kveitas vedkommende. I tillegg hadde vi litt svak vind fra nordvest mot oss.

Det var altså en slik en uheldig kombinasjon av turbulens og undervind, noe som inntreffer ytterst sjeldent, men som kan få katastrofale utfall. Det er nesten for polare lavtrykk å regne. Både kveita og takgrinda foretok en kontrollert nødlanding på trappa til Hermann. Resultatet ble et splintret rekkverk, og takgrinda så mest ut som et moderne stålrørsmøbel. Kveita derimot var nesten helt uskadd. Stivfrossen som den var.

Og Hermann? Var han hjemme? Joda, Hermann var hjemme. Han hørte jo braket og var ute på trappa før vi hadde kommet oss ut av bilen. Men han forsto jo ikke så mye der han sto og klødde seg i hodet og mumla om flyvefisk mens han så på en hundrekiloskveite som sto fastspent i takgrinda som nå sto kilt inn mellom trappa og rekkverket. For kveita sto fortsatt fast i takgrinda, knytan holdt jo, det var som kjent Ludwig som hadde surra fast fisken med tau og knyter som ville klart seg godt selv en uværsnatt på Varangerfjorden. Jeg måtte gå helt bort til Hermann å si at du kan da skjønne at du kan ikke ha trappa utover mot riksveien. Det er jo så mye trafikk der at man kan ikke vite hva man får inn i bislaget en vakker dag. Da kan det være helt andre ting enn en kveite. En dag skjer det en virkelig ulykke. Da finner du kanskje ikke bare en kveite på trappa, men en hel trailer med både frossenfisk og andre saker inne i stua!

Det fine med det hele var at Ingolf var snekker. Så han lovet på stående fot å reparere rekkverket en dag det passet. Det måtte vente litt for vi måtte videre mot Nuorgam. Takgrinda var jo ødelagt så den var det ikke vits å ta vare på. Så vi tok løs kveita. Bagasjerommet var så lite og trangt at der var det ikke muligheter å få plassert den, og som alle vet var bagasjerommet foran i folkevogna. Det ville ikke tatt seg ut om vi passerte grensekontrollen i Polmak med et kveitehode stikkende ut i fronten av bilen. Så vi fikk stua den inn i baksete sammen med Ludwig. Der satt han og holdt den mellom knærne til vi kom til Finland. Og du vet det varmeapparatet i folkevogna var nu ikke så mye å skryte av selv om den sto på, så den skrudde vi bare helt av. Vi var jo godt kledd. Kveita var fortsatt gjennomfrossen da vi kom fram, litt myk der Ludwig hadde holdt den fast mellom knærne, men helt uten betydning. God pris fikk vi også.

Og jeg har jo sett i ettertid at dem har flytta trappa på huset til Hermann over på andre sida. Han Herman fortalte kanskje til noen om kor farlig det kunne være å ha trappa der den var og fikk ordna med det. Han var jo god til å fortelle han Herman, selv om han kanskje ikke alltid var den som heiv seg rundt i rasende fart for å ordne opp i praktiske ting. Men for alt jeg vet vet så ordna han med det sjøl.

Og snipp, snapp, snute, så var dette eventyret ute, som det også heter noen ganger.

God jul!