En kjærlighets- og «kjølighetserklæring» av Jan O Walsøe 

I flere uker har nå «nordausten» gjort denne våren og forsommeren til en utfordring. Med temperaturer nede i 4 grader har det vært såpass kaldt at jeg bare for fire fem dager siden måtte ha på meg ørevarmere da jeg skulle gjøre litt utendørs snekkerarbeid. Sommermøblene er på plass på terrassen, men jeg har ikke brukt dem mer enn et par timers tid siden de fikk komme ut i frisk luft. Det har vært såpass kjølig i disse ukene at jeg har vurdert å kle på gulrøttene mine som spirer ute i plantekassa. Men ettersom hvitløken ser ut til å trives med vinden og gradene, har jeg latt være. De blir nok bare enda saftigere og mer smakfulle når de må kjempe for å holde varmen. Det lønner seg å finne de positive ting i tilværelsen. Og saftige gulrøtter og hvitløk er viktige elementer i en matglad herres liv.

Værkartet i Dagsrevyen erter meg med 20 grader i sør, og min gode venn på Hamar går ut på verandaen når han skal snakke med meg på Facetime. Da får jeg se grønne kornåkere, skinnende sol, og svetteperler på Tores panne.

I går møtte jeg en kjenning på en butikk i Lakselv. Jeg visste at han skulle til «Syden» med familien, og jeg var på en måte bittelitt sjalu på mannen. Men det var før vi begynte å snakke sammen. Mannen som skulle være lykkelig og glad over at sol og varme var knapt ett døgn unna, var nærmest å betrakte som et nervevrak. Det var ikke dager med sol og varme som opptok han.. Det var redselen for at flyet han skulle med, ble rammet av streiker, og at uker med glade utsikter og varme sydendrømmer, skulle forvandles til et stresshelvete, sinne og aggresjon mot flyvere, flyteknikere og bakkemannskap. Det var ikke en glad sydenfarer jeg møtte. Det var et psykisk kasus med behov for trøst og støtte.

Men jeg var nærmest uforstående til disse angstene som plaget mannen. Jeg er nemlig en som synes at det å dra fra Nord-Norge om sommeren, fortoner seg som et slags forræderi. At jeg akkurat nå skal rømme fra denne fantastiske landsdelen fortoner seg som ren galskap. Det er jo i disse dager, og i ukene framover, dette vakre fylket og denne flotte landsdelen, ikler seg festdrakt, og framstår som det vakreste som finnes i verden. Hvorfor skal jeg sitte på ei strand i Spania når småseien frister i Porsangerfjorden, ørreten vaker i fjellvann og det er grønnere enn noen gang i fjell og bakker?

Joda, jeg savner gresk mat, og italienske utekvelder i t-skjorte, men det veier ikke opp for det faktum at det er akkurat nå, og i et par måneder framover, at livet kan leves i sommerklær også her nord. Og det er jo til oss de kommer i tusentall på sykler og motorsykler, i biler og bobiler for å oppleve den skjønnheten mange av oss flykter fra i disse dager. Når de drar bort dra vi til dem!

Det er nå vi kan slå fast at gresset ikke er grønnere på andre siden av landegrensene. I «Syden» er det uttørket og brunt.

Tror du dette er kritikk av dem som må bort i disse dager, så har du misforstått. Dette er bare en hyllest fra meg til et fylke som har satt seg fast i mitt følelsesliv, og øser over meg sommer-inntrykk og livsglede. Og jeg er bare avhengig av meg sjøl, ikke av flyteknikere, SAS-flyvere eller bakkemannskap med vonde rygger og tunge kofferter. Jeg har min dagstursekk, noen fiskestenger og et hjerte som banker for de nære ting. Og skulle jeg lengte ut av hjemmet så står et par sykler i garasjen og bringer meg fort både til Seljenes og Billefjord om jeg har lyst. For ikke å si til Veidnes der jeg kan sitte i timevis og bare nyte naturen, luktene og lydene før jeg sykler hjem til en varm dusj. Deretter kler jeg på meg genseren og setter meg ut i ettermiddagssola og nyter en kald pils.

Tidligere offentliggjort den 21. juni på hjemmesida til Jan Oskar Walsøe https://www.jowalsoe.com/450532881

Bildet viser dolomittfigurer i Trollholmsund i Porsanger. De er dannet for 700 millioner år siden. Foto: VEI