En påskekrim i to deler. Del II

Det er ingen som går på ski om natta i en lys, flagrende kappe. Jeg visste Jakob tenkte det samme som meg, selv om han ikke ville innrømme det. Det var den jenta, hun var etter oss. 

                                                                            Illustrasjoner: Irene Linangi og faksimiler fra Hjemmet.

Da Jakob til slutt krøp ut av senga ville han ikke fortelle meg noe fra natta. Først gjorde han som han ikke husket noe, mente jeg bare måtte ha drømt det hele. Da jeg hadde overbevist ham om at jeg hadde vært våken, ga han seg. Han er så god slik, vil skjerme meg for alt.

- Jeg syntes jeg så noe på isen i natt, sa han.

- Et dyr? spurte jeg.

-J a, det var sikkert et dyr, sa han.

- Var det en rev, spurte jeg.

- Kanskje, sa han.

- Men hvorfor sa du at du trodde du så syner?

Da ga Jakob opp. Han fortalte han hadde sett noe som best kunne beskrives som en hvit skygge som for over isen. Som det var noen som gikk på ski i en slags lys, flagrende kappe.

Det er ingen som går på ski om natta i en lys, flagrende kappe. Jeg visste Jakob tenkte det samme som meg, selv om han ikke ville innrømme det. Det var den jenta, hun var etter oss. Jeg sa det til Jakob. Han lo. Det var bare nervene mine. Vi ble enig om at jeg skulle ta en tablett. Etterpå skulle vi ta på oss skiene og gå ned til isen. Kanskje fant vi noen spor der, spor etter en løpende hjort eller lignende, mente Jakob. Jeg trodde ikke vi ville finne noen spor, det var ikke snø nok til at det ble spor der ute. Dessuten var jeg redd for at om det hadde vært den jenta, så ville hun ikke ha etterlatt seg spor.

Men vi fant et spor. Det var jeg som fant det. Jeg ga det straks til Jakob. En kløverknekt. Vi så begge det var fra den samme kortstokken som det første kortet var fra.

Det var da Jakob fortalte meg hvorfor guttene fortsatt ble mistenkt, selv om politiet ikke fant noen fellende bevis mot dem.

Da politiet la fram kortstokken for guttene, sa alle at det var den kortstokken de hadde brukt om natta. Ingen av dem kunne fortelle hvordan de hadde klart seg med en kortstokk som manglet fem kort.

- Så du mener ..., sa jeg og ble avbrutt av Jakob.

- Jeg mener ingenting, jeg tror ikke på dette, svarte Jakob.

- Var ruter knekt ett av kortene som var borte?

- Hvem som helst kan ha glemt en ruter knekt inne i vedskjulet! sa Jakob.

- ... og kløverknekt? sa jeg.

Jakob buste ut med resten av historien. Han var amper i stemmen.

Da jenta ikke ble funnet begynte folk å snakke om at hun hadde fått tak i de fem kortene, uten at guttene oppdaget det. De hadde slettes ikke spilt kort etter at de hadde drept henne, derfor oppdaget de ikke at kortene var borte. Jenta hadde stukket dem til seg, og sannsynligvis hadde hun dem fortsatt. Hvor hun enn var.

- Men jeg fant jo kortet i vedskjulet, sa jeg til Jakob.

- Det er det som er så skummelt. Folk sa hun hadde truet guttene i drømme senere. Sagt hun skulle komme tilbake og ta hevn for det de hadde gjort mot henne? Jakob var grå i ansiktet.

- Så du mener du så henne nede ved vannet i natt? Der vi fant det andre kortet?

Hele langfredagen gikk med til kløverknekten. Fram og tilbake diskuterte vi det. Etter mye om og men innrømmet Jakob at han faktisk hadde sett det var et menneske som for over isen om natta. I alle fall hadde han vært nesten sikker på at det ikke var et dyr. Han hadde bare ikke ville si det til meg.

Flere ganger i løpet av dagen var vi inne på at vi skulle avbryte ferien og dra hjem. Det var han som foreslo det først. Jeg var straks enig med ham. Men likevel endte det med at vi bestemte oss for å bli. Om det var jeg eller Jakob som tok den avgjørelsen er jeg ikke helt sikker på. På en måte ble vi enig om at jeg kanskje ville komme styrket ut av det. Klarte jeg meg gjennom hele påsken uten noen alvorlig sammenbrudd, ville det være en seier for meg. Mente jeg. Eller var det Jakob som mente det? Vi ble nå enige om det i alle fall. Sjøl var jeg redd for at jeg ikke ville klare det. Dersom vi opplevde noe mer de neste dagene visste jeg ikke lenger hvordan jeg ville reagere. Jeg følte på meg at de neste dagene ville bli et enten eller for min framtid.

En ting til ble vi enige om på langfredag. Jeg skulle få disponere tablettene mine selv. Jakob ga det ene glasset til meg, og jeg lovte høyt og hellig at jeg skulle være forsiktig. Grunnen til at han overhode ga meg glasset, var at jeg sa til ham at jeg hadde problemer med å få sove. Jeg ville ha tilgang til tablettene om det ble nødvendig å ta en. Det var bare idiotisk at jeg skulle være nødt til å vekke ham på grunn av en tablett.

Jeg vet at Jakob ikke likte det, han var redd for at jeg plutselig kunne tømme hele glasset i meg. Kanskje hadde han grunn til å være redd. Jeg hadde gjort det en gang før, da hadde heldigvis en venninne av meg stukket innom. Jeg var glad for det etterpå. Kunne liksom ikke forklare grunnen til at jeg hadde gjort det. Vi fant ut det var hardt arbeidspress, kombinert med lite søvn.

Da det ble kveld forsto jeg på snakket til Jakob at han selv begynte å få litt problemer med tankene sine. Men så har han jo aldri vært særlig sterk. Han er jo kunstner. Trenger mye tid for seg selv og sine tanker. Hele dagen hadde vi pratet om den mystiske jenta, så det var ikke rart han også var litt frynsete i nervene. Frynsete var knapt nok forbokstaven på mine nerver.

En ting imponerte meg likevel. Om natta sov Jakob igjen som et barn. Han har et fabelaktig sovehjerte. Selv måtte jeg bevilge meg to sovepiller.

Natt til påskeaften forløp uten problemer av noen art. Vi hadde begge sovet uten å våkne en eneste gang. Dagen opprant med gnistrende sol fra en skyfri himmel. Drømmepåsken var like om hjørnet. Den mystiske kvinnen med kortstokken var skjøvet langt bak i et mørkt kott.

Vi satt lenge og planla en skitur denne dagen. Bestemte oss for å dra opp til en liten nut som lå omtrent to kilometer borte.

- Du vil ha godt av frisk luft, sa Jakob.

- Du også, sa jeg og smilte til ham. Det var som dengang vi var nyforelsket.

Vi pakket ned litt niste i ryggsekken. Jakob fylte termosen med kokende varm sjokolade, mens jeg gikk ut for å se til skiene våre.

Sparknekten lå på hytte-trammen. Den lå med bildesiden opp. Det var som hjertet sto stille hos meg. Uten å tenke mer over det tok jeg kortet opp og stakk det inn i anorakklomma. Jeg rakk å se at kortet var fra den samme, gamle kortstokken.

Da jeg kom inn igjen var Jakob ferdig til å dra. Jeg sa ingen ting om kortet, mumlet bare noe om det fine været.

- Er det noe galt? spurte Jakob.

- Galt? Nei, hva skulle det være? sa jeg.

- Nei, ingenting ... endelig fikk vi påskevær, sa han. Men jeg kunne ikke unngå å legge merke til blikket hans. Det var noe flagrende over det. Hadde han likevel ant noe? Sett at det strålende humøret mitt hadde falt flere hakk? Jeg håpet ikke det, Jakob trengte beskyttelse forsto jeg. Blikket hans fortalte det. Jeg ville ikke fortelle ham noe.

Vi fikk en fin tur opp til Ravnflya. Først da vi var helt opp på toppen pakket vi opp ryggsekken og satte oss i solskinnet med hver vår kaffekopp. På en måte hadde jeg greid å fortrenge det som hadde skjedd nede i hytta de siste dagene. Da vi satt og så nedover mot Jokervann og området rundt, virket det fjernt og uvirkelig. I det gnistrende solskinnet smeltet uhyggen bort.

Det kunne selvfølgelig ikke vare. Jakob begynte å rote i anorakklomma min etter en sjokolade jeg hadde der. Han fant sjokoladen, men han fant også noe annet. Plutselig satt han med sparknekten i hånden. Han slapp den som han hadde brent seg. Den dalte ned på snøen mellom oss. Akkurat da klarte jeg ikke å se på Jakob. Vi ble sittende tause begge to, helt til han begynte å pakke sekken.

- Vi drar ned igjen, sa Jakob.

Jeg protesterte ikke. Vasket bare kaffekoppen med snø og ga den til ham. Han kastet sekken på ryggen med en brå bevegelse, spente skiene på seg og satte utfor med dødsforakt. Jeg fulgte etter, mye forsiktigere enn Jakob. Sparknekten lot jeg ligge igjen i snøen på Ravnflya.

Etter at vi var tilbake i hytta gikk vi lenge rundt hverandre og pratet om alt mulig annet enn kortet. Utrolig nok snakket vi ikke om å reise hjem. Det var jeg som til slutt måtte komme inn på kortet.

- Jeg fant det på trappa i dag, like før vi skulle dra, sa jeg.

- Hvorfor skjulte du det for meg? spurte Jakob.

- Det var så fint vær ... jeg ville ikke ødelegge dagen ..., sa jeg.

- Ville ikke ødelegge dagen!

Det var ikke vanskelig å se at det var akkurat det jeg hadde gjort.

- Fire av de kortene som manglet i den kortstokken var knekter, sa Jakob stille. Akkurat det var ikke noe nytt for meg. Hjernen min hadde funnet ut det av seg selv.

- Nå har vi tre av dem, sa jeg. - Det er bare den fjerde som mangler.

- Hjerterknekt, sa Jakob.

Før vi la oss om kvelden spurte jeg Jakob om han visste hva det femte kortet var. Han så lenge på meg før han svarte.

- Det kan være det samme. Jeg tror det hele er en spøk. Det er bare noen med en bisarr form for humor som vil skremme oss, sa han.

Jeg ville så gjerne være enig med Jakob. Men jeg mistenkte ham for ikke å tro på det selv en gang. Ingen mennesker kunne være så djevelsk. Jeg kunne se på øynene hans at han ikke trodde på det han sa.

Det var helt utrolig, men ingen av oss snakket lenger om å dra hjem.

Om kvelden tok vi to sovetabletter hver. Faktisk tror jeg at jeg denne natta sovnet før Jakob.

Første påskedag vekket jeg Jakob straks jeg selv var våken. Han satte seg opp på sengekanten og spurte hva det var. Jeg sa jeg var redd. Redd for å gå på kjøkkenet.

Vi gikk sammen ut fra soverommet. Vi så det begge samtidig. Klistret fast til yttersida av kjøkkenvinduet, med bildesida vendt innover, lyste en hjerterknekt mot oss. Det var unødvendig å sjekke at kortet kom fra den samme kortstokken som de andre kortene. Vi visste det.

Jakob løp ut og fjernet kortet. Han rev det i småbiter mens han ennå sto utenfor. Etterpå hyttet han med neven nedover mot vannet. Han ropte ett eller annet, men jeg kunne ikke høre hva det var.

Vi pakket sekken og dro til fjells også denne dagen. Været var det samme pene. Fjellturen var Jakobs ide. Han mente jeg ville ha godt av å komme meg litt vekk fra hytta ved Jokervann. Få det hele på avstand. Jeg var enig med ham. Aller helst ville jeg tatt strake veien ned til bygda hvor vi hadde bilen stående, hoppe inn i den, og kjøre inn til byen. Det sa jeg ikke til Jakob, jeg skjønte det betød mye for ham at vi fullførte påsketuren. Jeg tvang meg til å ikke snakke om det siste kortet vi hadde funnet. Også Jakob unngikk å snakke om det. Bare en gang nevnte han at det måtte være en spøk. Jeg motsa ham ikke, men for meg var det alvor. Jeg begynte å forstå at jeg var på vei inn i en annen verden. At det bare var en tynn tråd som holdt meg igjen før galskapen tok overhånd. Det eneste jeg tenkte på var at denne tråden måtte holde ennå denne siste dagen. Neste dag skulle vi dra hjem. Bristet tråden var jeg ferdig.

Vi klarte å la være å snakke om det som hadde skjedd med oss til langt på kvelden. Hovedgrunnen var nok at vi var ute hele dagen. Men vi tenkte på det. Nesten hele tida. Under en av rastene vi hadde på skituren, sa Jakob plutselig:

- I morgen drar vi hjem straks hytteverten kommer opp til oss.

- Kommer verten oppover?

- Ja, sa Jakob. - Jeg avtalte at eieren skulle komme opp og rydde etter oss. Jeg betalte for det, så slipper vi å bry oss om det.

Jakob tenkte på alt. Vanligvis hadde jeg ikke noe imot å rydde etter meg, men akkurat denne gangen var jeg bare glad jeg slapp å tenke på det. Jeg ville vekk fortest mulig.

Etter skituren, som altså varte nesten hele dagen, slappet vi av en stund foran peisen før vi skulle legge oss. Jakob spurte meg om han skulle mikse et par sterke drinker til oss. Vi var begge temmelig trøtte og regnet med det ville være sovemedisin nok. Denne natta ville det ikke bli nødvendig med sovepiller.

Han mikset drinkene og satte de på det lave, runde bordet foran peisen. En til seg selv, og en til meg. Jakob satt i stolen sin og gjespet. Før jeg satte meg ned kjente jeg at jeg måtte på toalettet en tur. Mens jeg var der inne hørte jeg Jakob rope til meg at han gikk ut for å hente inn noe ved, slik at vi hadde til i morgen tidlig.

Jakob var ennå ute da jeg kom inn i stua igjen. Da jeg skulle til å sette meg ned kjente jeg hvordan hjertet snørte seg sammen. Var det ikke vel lenge siden at Jakob hadde gått ut? Hadde han funnet noe i vedskjulet? Et kort? Eller hadde det skjedd noe med ham? Jeg reiste meg brått opp fra stolen. Bevegelsen var så ukontrollert at jeg skubbet borti bordet og holdt på å velte begge drinkene. Jeg berget dem med et nødrop. Eller jeg berget dem nesten. Av Jakobs glass nådde det å skvulpe litt utover bordet for jeg fikk tak i den. I rasende tempo fant jeg en tue og tørket av bordet. Glasset til Jakob var bare halvfullt så jeg byttet om glassene. Han kunne sikkert trenge den hele drinken like godt som jeg, og noen ny drink giddet jeg ikke å lage. Jeg var for trøtt til det.

Da jeg løp ut på trappa holdt jeg på å renne ned Jakob. To vedskier glapp ned av børen hans.

- Hva er det? sa han. - Det ser ut som du har sett et spøkelse?

- Du ble så lenge borte, sa jeg. -Jeg ble redd for at det skulle ha hendt noe.

- Jeg ble stående og se litt på været, sa han og bøyde seg for å plukke opp vedskiene.

- Du fant ikke noe i skjulet?

- Et kort, mener du, sa Jakob.

- Ja?

- Nei, bare ved. La oss nå å gå inn og sette oss ned med drinkene våre. I morgen skal vi hjem.

I dag, da jeg listet meg ut på kjøkkenet, visste jeg ikke helt sikkert hva jeg ventet å finne. Selv om vi hadde låst ytterdøra skal jeg ikke legge skjul på at jeg ikke var helt fremmed for å finne et eller annet spillekort på kjøkkenbordet. Heldigvis fant jeg ingen.

Både Jakob og jeg la oss straks etter drinken i går kveld. Først skålte vi med hverandre.

- Bånnski, sa Jakob da vi satte oss foran peisen etter at han hadde lagt fra seg veden.

- Bånnski, sa jeg. Vi tømte begge glassene i oss uten å trekke pusten. Det var litt enklere for meg. Glasset mitt var jo ikke helt fullt lenger. Etterpå gikk vi til sengs. Vi sovnet nesten før vi rakk å ta av oss klærne. Den lange skituren, kombinert med en sterk drink, var sovemedisin bedre enn all verdens piller.

Jeg sitter her og ser i noen papirer som Jakob har skrevet. Tok meg den friheten siden han tydeligvis har tenkt å sove lenge i dag. Jeg fant papirene i skinnmappa hans da jeg så etter om det var noen gamle aviser der.

Han er ikke dårlig til å skrive. Det eneste må være at han ikke alltid greier å avrunde historiene sine skikkelig. Jeg trur jeg skal foreslå en del rettelser for ham når vi kommer hjem. Den sekretæren han benytter seg av kan umulig være så flink som han påstår, hadde hun det vært ville hun sikkert sett hva som var galt i fortellingene hans.

Gjennom vinduet oppdager jeg at det er noen på vei opp mot hytta. Vedkommende er allerede halvveis mellom hytta og Jokervann. Det må være verten. Og Jakob som ennå sover. Jeg skynder meg å stikke manuskriptet hans ned i mappa. Da jeg kaster et blikk på klokka går det opp for meg at det er flere timer siden jeg sto opp. Et øyeblikk er jeg i tvil om jeg skal vekke Jakob før jeg går ut, men da jeg hører verten allerede står utenfor, åpner jeg døra.

- Du! sier hun som står utenfor.

Jeg svarer ikke. Hun ser så overrasket ut. Det er som hun ikke ventet å finne meg her. Som det er et spøkelse hun står og ser på. Jada, det er en kvinne. Det er ikke verten.

- Maren? sier jeg. Heller ikke jeg har ventet å se henne. Av en eller annen grunn legger jeg til: - Jeg ventet på ham vi leide hytta fra. Vi skal hjem i dag. Hvis du skulle på besøk så kommer du for sent.

Kanskje sier jeg ennå mer. Det er så vanskelig å huske.

- Det er jeg som eier hytta, sier hun.

- Det har ikke Jakob sagt, sier jeg.

- Hvor er Jakob? spør hun og baner seg forbi meg. Det er tydelig det er hun som eier hytta. I øynene hennes kan jeg se noe som tyder på at hun også trur hun eier Jakob.

- Jakob sover, sier jeg da hun løper forbi meg og åpner døra til soverommet.

Det skjer forskjellige ting der inne. Alt er det ikke nødvendig å fortelle. Men det neste hun sier er:

- Du har drept ham! Du har drept Jakob!

Drept Jakob? Jeg har da ikke drept noen. Jakob sover.

Men Jakob sover ikke. Jakob er død. Jeg må bare innse det etter en stund.

Det rare er at mye av det som har skjedd her har mye likhet med en av fortellingene han har skrevet. Jeg vet ikke når han har skrevet det, om det er tidligere, eller om han har vært oppe om natta mens jeg har sovet. Det kunne blitt en brukbar historie. Det er en fortelling som handler om Jokervann, om en kortstokk og om fire gutter i ei hytte. Og om ei jente som forsvant.

Jeg vil prøve å skrive den ferdig selv, forandre på noen detaljer. Spesielt slutten er ikke så bra. Han mener den skal slutte med at kvinnen til denne mannen som er i hytta og opplever historien, tar sitt eget liv på grunn av nervetrøbbel. Som følge av det arver han betydelige verdier etter henne. Jeg liker ikke slutten, den vil jeg prøve å forandre på en eller annen måte, før jeg sender historien fra meg.

Maren er helt hysterisk. Hun påstår at jeg har tatt livet av Jakob, forgiftet ham. Jeg må vise henne pilleglasset mitt. Det er nesten helt fullt. Det er da jeg husker på pilleglasset i Jakobs skinnmappe. Det var tomt da jeg tok fram de papirene! Han må ha blandet pillene i drinken sin mens jeg var ute på do i går kveld!

Etterhvert faller Maren til ro. Da jeg finner en joker under hodeputa til Jakob kjenner jeg at jeg begynner å fryse. Så fant han altså et kort i vedskjulet i går kveld likevel! Han skjulte det for meg. Snille, gode Jakob. Helt til det siste ville han spare meg.

Mens jeg står med kortet i hånden må jeg bare fortelle det. Jeg må bare fortelle det til Maren. Alt som har skjedd.

Hun avbryter meg og sier det var en spøk. Sier hun har vært med på spøken. Det er hun som har vært oppe ved hytta og lagt ut kortene. Det var hun som dro over isen den natta. Det var Jakob sin ide. Han ville jeg skulle få testet nervene mine, sier hun.

Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Tydeligvis hadde ikke Jakob tålt spøken han selv satte igang. Han burde jo ha visst det. Han var jo kunstner. Nervene hans var aldri særlig sterke.

En krimnovelle av VEI Tidligere offentliggjort i ukebladet Hjemmet, 1997.