En påskekrim i to deler. Del I

Hadde det ikke vært for min mann, Jakob, vet jeg ikke hvordan jeg ville ha taklet det som skjedde. Snille omtenksomme Jakob, som tar vare på meg og vet å forvalte pengene. Han vil bare mitt eget beste, til tross for at vennene mine mener noe ganske annet.

                                                                                                     Illustrasjoner: Irene Linangi og faksimiler fra Hjemmet

Det er tidlig morgen. I dag er det første påskedag. Jeg sitter ved bordet i denne hytta vi har leid, og ser ut gjennom vinduet. Dagen er i ferd med å jage natta på flukt, men ennå henger et flagrende slør av et gjennomskinnelig mørke igjen. Foreløpig kan jeg bare se deler av isflaten på Jokervann. Men snart vil sola igjen være framme, og resten av isdekket vil være synlig. Jeg er glad påskeferien går mot slutten. Skulle den vart lenger vet jeg ikke hvordan jeg ville taklet det. Heldigvis har jeg Jakob. For øyeblikket sover han. Han ble så trøtt i går kveld. Opplevelsene her ved Jokervann har nok tatt mer på ham enn han har villet innrømme. Det er visst ikke bare jeg som har nerver. Det er godt å vite han har sovet bra i natt. Som et barn.

Selv hadde jeg mareritt en gang i løpet av natta. En stund tenkte jeg å krype over i senga til Jakob, men jeg gjorde det ikke. Han sov så godt at jeg ikke ville vekke ham. Tidlig i dag morges sto jeg opp og kokte kaffe. Nå sitter jeg og tenker på det vi har opplevd her. Dette som var tenkt som en avslappende ferie bare for oss to.

Jeg tenker også tilbake til tida da Jakob og jeg giftet oss. I den lykkerusen jeg var i så jeg bare de positive sidene ved ham. Forståelig nok, ettersom det ikke fantes noen negative sider. Enkelte av mine venner påsto det motsatte, det var til og med de som mente at han hadde flere negative enn positive sider. Misunnelse kaller jeg sånt. De ble slik fordi det var jeg som stakk av med ham, rett foran nesa på mange andre som også anstrengte seg for å gjøre det. Men det ble meg han valgte. Det er meg han elsker.

Noen av de mest misunnelige sa rett ut at det var pengene mine han var ute etter. Som om Jakob skulle bry seg om penger. Jakob er kunstner. Penger er bare et nødvendig onde, uten verdier av varig art. Å påstå han giftet seg på grunn av penger var å skyte langt over mål, han valgte meg på grunn av kjærlighet. Da kan det da ikke være noe galt i at det fulgte penger med ekteskapet? Det skulle bare mangle. Det er tross alt bedre å gifte seg til kjærlighet og penger, enn bare til kjærlighet. Hvem ville ikke gjøre det, om de fikk sjansen?

De første ti årene jobbet jeg en del i familiebedriften jeg arvet etter min far, som igjen hadde arvet den etter min bestefar. Egentlig var det unødvendig av meg å stå på slik i jobben. Jeg har ansatt gode medarbeidere, som gjør sitt til at vi har styrt unna de fleste krisene opp gjennom årene. De som jobber hos meg er fornøyd, både de på gulvet som det så populært heter, og de som har mer kontortekniske jobber.

Det er ikke bare på grunn av at bedriften går bra, uten at jeg er til stede, jeg har trappet litt ned de siste fem årene. I en periode følte jeg meg sliten og permitterte meg selv for en stund. Etter at permisjonstiden var over hadde jeg ikke så mye behov for å gå tilbake i full stilling. Dessuten er det Jakob. Han sliter jo med sitt. Han er kunstner med de problemene det omfattet. Jeg fant ut at jeg ville ta meg litt mer av ham. Han hadde i lange perioder gått mye for seg selv, syslet med sitt på en måte. Enten jobbet han hjemme, eller så holdt han til oppe i hytta. Det ble så som så med matstellet hans fant jeg ut. En gang jeg besøkte ham på hytta oppdaget jeg at det kunne gå flere dager uten at han spiste stort. Han hadde så mye å gjøre.

En av de andre gangene jeg var oppe på hytta hadde han forresten fått tak i litt hjelp. Det var ei ung jente som hjalp ham med matlaging, og annet forefallende arbeid. På en måte var hun hans sekretær også. Hun kunne ikke være mer enn tjue år. Jeg ble litt overrasket over at han ikke var alene da jeg uanmeldt dukket opp på hytta. Det var på formiddagen, og hun holdt på å lage frokost.

- Jakob ligger ennå og sover, sa hun da jeg spurte etter ham. Hun svinset rundt i kjøkkenet. En riktig søt jentunge var hun.

- Det er jo langt på dag? sa jeg.

- Ja, men han jobbet lenge i natt. Han la seg vel ikke før utpå morraparten, svarte hun.

- Er du her? Jakob sto plutselig i døra. Han var bustet på håret, og under øynene hadde han mørke ringer. Det var da jeg så det lett herjede ansiktet hans at det med ett gikk opp for meg at Jakob ikke lenger var tredve. Han var over førti. Det var jeg også. Jeg forsto at jeg måtte ta meg litt bedre av ham.

- Du ser sliten ut, sa jeg.

- Ja, sa han. - Jeg er litt sliten. Heldigvis har jeg fått Mona til å hjelpe meg litt med renskriving og sånt...

Han slo ut med hånden mot jentungen som sto ved komfyren. Presenterte henne. Hun unnskyldte seg og sa hun skulle gå og ta på seg litt mer klær. Sa hun ikke hadde ventet at han skulle stå opp før hun var ferdig med frokosten. Jeg sa det ikke høyt, men jeg var helt enig med henne når det gjaldt klær. Hun kunne med fordel ta på seg litt mer. Det hun hadde på seg da jeg var kommet inn var uten tvil det hun hadde sovet i, og det var ikke særlig mye. Til hennes fordel må det jo sies at hun ikke hadde ventet at Jakob skulle dukke opp i kjøkkenet. Da jeg så blikket han sendte etter henne da hun gikk ut, bestemte jeg meg for å ta meg litt av ham. Finne tilbake noe av kjærligheten vi hadde tapt underveis, mens vi hadde jobbet med hvert vårt de siste årene. Han kunne trenge litt hjelp.

Sånn var det altså at jeg ble hjemmeværende. Jakob hadde ikke noe imot det. Han kunne godt like at jeg stelte rundt ham, men sekretær fikk jeg ikke være for ham. Han ville fortsatt ha Mona til dette arbeidet.

Stakkars Jakob, han strever så godt han kan. Først jobber han dag og natt hjemme, deretter drar han til hytta vår for å renskrive og redigere det han har skrevet. Da tar han ofte sekretæren med seg.

Jeg har kanskje ikke sagt det, men Jakob er forfatter. Eller rettere sagt; han prøver å bli det. Det er ikke så enkelt, men han prøver. Noen fortellinger har han solgt, men det store egget har han ikke lagt ennå. Et år fikk han utgitt en liten diktsamling. Det var en god bok. Jeg har lest diktene flere ganger. Det er bare så synd at boka liksom druknet blant alle de andre som kom ut samme høsten. De siste årene har han strevd med forskjellige ting. Jeg håpet det ville gå litt bedre når han fikk en sekretær til å hjelpe seg. Mona hadde han forresten bare noen måneder. Etter det var det Sissel en kort stund. Sekretæren han har i dag heter Maren. Jakob liker kvinnelige sekretærer, de har noe som heter intuisjon, sier han. Heldigvis har jeg penger nok til å betale for sekretærene. På den måten kan Jakob i alle fall arbeide uten å være avhengig av å få utgitt noe så fort som mulig. Det er bedre han får jobbet litt lenger med prosjektene sine. Jeg har ingen tro på at sult skaper kunstnere

Selv har jeg hatt litt nerveproblemer dette siste året. Det begynte da Jakob skiftet ut Mona med Sissel. Jeg syntes hun virket for utfordrende og fikk et anfall av sjalusi. Etterpå forsto jeg at det var bare tøv. Jakob kvittet seg jo med henne. Vi hadde en opprivende krangel før det skjedde. Min feil, jeg innrømmer det. Jakob tilgav meg. Jakob tilgir alltid. Jeg var hos legen min og fikk noen tabletter som jeg tok et par uker. Etter det var det bra igjen.

Da jeg begynte å ymte frampå for Jakob at sekretærene hans var veldig dyre, at det virket som de hadde kostbare vaner, ble han sint på meg. Han sa han godt kunne flytte. At jeg skulle få ha pengene mine i fred for ham, han var ikke så nøden på dem. Han skulle vel alltids klare seg. Da han dro til hytta etter denne samtalen slamret han med dørene. Jakob pleier ellers ikke å slamre med dørene. Jakob er svært stille av seg.

Mens Jakob var på hytta tok jeg godt til meg av pillene mine. I ettertid kan jeg nok si at jeg tok for mange av dem. Faktisk tok jeg så mange at jeg betrodde meg til ei av venninnene mine. Fortalte om Jakob som slet med skrivinga si, om at han enkelte ganger glemte å spise fordi han var så opptatt. Det var da jeg nevnte sekretærene hans også, kanskje snakket jeg noe om at de var kostbare. Jeg husker ikke så sikkert. Jeg hadde tatt en del piller den dagen.

Aldri om jeg glemmer måten min venninne reagerte på. Hun sa rett ut at Jakob bedro meg med disse jentene. At det ikke var sekretærer, men elskerinner. Det var uhørt. Jeg sa det til henne, lekset opp for henne hva jeg syntes om henne. Og jeg glemte heller ikke det at hun hadde vært en av de som selv hadde lagt ut sine garn etter Jakob, før han giftet seg med meg. Vi var bitre uvenner da vi skiltes etter denne samtalen.

Etterpå begynte jeg derimot å tenke på om det var noe i det hun hadde sagt. At de kanskje ikke bare var sekretærer? Jeg så bildet av den lettkledde Mona i hyttekjøkkenet foran meg. I flere dager gikk jeg rundt og tenkte på dette. Da Jakob kom hjem fortalte jeg alt til ham. Om hva venninna mi hadde sagt, og hva jeg hadde tenkt. Faktisk gikk jeg så langt at jeg sa han bare kunne flytte om det var det han ville.

Jakob flyttet ikke. Han tok meg i armene sine og trøstet meg. Han er snill sånn. Er det rart jeg elsker ham? Etterpå nektet han meg å ta flere piller, han mente det var de som var skyld i at jeg forvrengte virkeligheten. Sammen gikk vi til en psykiater han kjente. Vi ble enige om at jeg hadde litt nerveproblemer, men at jeg burde være forsiktig med pillene jeg tok. Jakob lovet å passe på at jeg ikke fikk for store doser. Da vi kom hjem bestemte vi oss for å tilbringe påsken helt alene. Jakob foreslo at vi skulle leie en hytte, istedenfor å bruke vår egen. En slags ny bryllupsreise til ukjent sted. Det syntes jeg var en fin ide. Bare ham og meg.

Det var jeg som fant hytta. Helt tilfeldig kom jeg over den i avisa. "Pen villmarkshytte til leie i påsken" sto det i avisa. Jeg visste den til Jakob. Han hadde ikke sett annonsen i avisa, selv om han hadde lest avisa før meg. Faktisk lå den oppslått på annonsesida da jeg tok avisen. Men han hadde jo så mye annet å tenke på. Stakkars Jakob. Ringene rundt øynene hans var blitt ennå større i den siste tida. Han kunne virkelig trenge en fredelig påske i ei hytte langt fra allfarvei. Bare Jakob og jeg.

Selv om jeg følte meg ganske frisk fortsatte jeg å gå til psykiateren min ennå noen ganger. Han spurte og grov om alt mellom himmel og jord. Jeg fortalte ham såpass at han ble fornøyd. Da jeg gikk fra ham siste gangen, sa han at jeg måtte ta vare på meg selv. Dessuten sa han jeg måtte begrense pillebruket mest mulig. Bare ta dem når jeg absolutt følte jeg hadde behov for det. Jeg hadde tenkt å si til ham at Jakob ordnet med akkurat det, men han kom meg i forkjøpet. Han sa han hadde snakket med Jakob, og at Jakob hadde fortalt det til ham.

- Det er kanskje best sånn, sa han. - Så fristes du ikke til å ta for mange på en gang. Det kan være farlig.

Jeg tenkte litt på det da jeg gikk hjemover. Det hadde skjedd en gang, men jeg hadde da aldri senere vært fristet til å ta for mange. Jeg visste da godt man kunne dø av det. Nåja, sånne psykiatere har så lett for å overdrive, og det kunne jo være han hadde misforstått noe Jakob hadde sagt til ham. Det er jo ikke alltid kunstnere blir forstått på den riktige måten. Man må liksom komme under huden på dem først. Egentlig var det vel bare jeg som helt forsto Jakob.

Jakob var ikke hjemme da jeg kom fra psykiateren min. Telefonen ringte akkurat da jeg hadde låst meg inn, så jeg måtte skynde meg å ta den. Det var Jakobs sekretær. Hun spurte etter ham.

- Jeg trur han er ute en liten tur, kanskje jeg kan hjelpe deg? sa jeg.

- Neida, det var bare noe jeg skulle spørre ham om før påskeferien tok til, svarte hun.

- Ja, da kan du bare ringe igjen i kveld ... Trude, sa jeg.

- Jeg heter Maren, sa hun.

Så hadde han fått seg en ny sekretær da. Jeg håpet hun holdt ut litt lenger med Jakob, det kunne ikke være bare bra heller at han skiftet så ofte. Han hadde litt vanskelig for å holde på sekretærene. Man må ha ham unnskyldt. Jeg hadde tenkt å si noe om det til henne, men hun avbrøt meg ved å si:

- Og dere blir å dra på familiehytta i påska?

- Vi har leid ei anna hytte denne påska. Skal være helt for oss sjøl. Det ligger inne ved Jokervann, sa jeg.

Det ble stille i den andre enden. Veldig stille. Til slutt måtte jeg spørre om hun var der.

- Joda, jeg er her ... var det Jokervann du sa?

- Ja, sa jeg.

- I den hytta som ligger helt for seg selv ved vannet? spurte hun.

- Ja, sa jeg. - Kjenner du til den? Vi fant den i ei annonse. Det ser ut som det er en koselig plass.

- Det går en historie om den hytta, svarte hun da.

Så pratet hun en stund om noe som hadde skjedd der for massevis av år siden. Noe om en ung jente som hadde kommet bort der en høstkveld. Hun var aldri blitt funnet, selv om de hadde søkt i vannet og området rundt. Etterpå var det begynt å gå forskjellige rykter om hytta.

- Var hun alene da hun forsvant? spurte jeg da hun hadde fortalt ferdig.

- Nei, hun var på hytta sammen med fire gutter. De fortalte at hun ble borte om natta.

Mer ble ikke sagt mellom oss før hun la på.

Etterpå satt jeg lenge og tenkte på det hun hadde fortalt. Først hadde jeg ikke tenkt å si noe til Jakob. Han har ikke godt av sånne historier. Han har så varsomt sinn. Likevel plumpet jeg uti med det da jeg fortalte at Maren hadde ringt.

Som den elskelige ektemann Jakob er så ville han straks avbestille hytta. Han skulle vel alltids greie å finne ei anna hytte. Ikke på grunn av at han trodde på det tøvet sekretæren hadde fortalt meg, selv om hun var fra dette distriktet, men fordi han ikke ville at jeg skulle belastes med merkelige historier når vi var på ferie. Jeg hadde hatt nok problemer fra før, mente han.

Da jeg insisterte på at jeg ville dit, ga han seg etter en stund. Mens jeg satt i stua ringte han til sekretæren sin og brukte litt kjeft på henne fordi hun hadde fortalt historien til meg. Han sa også at det sikkert bare var noe tøv som bygdefolket hadde funnet på. Noe det sikkert også var. Likevel kunne jeg ikke fri meg for at det kanskje var noe i det. At det en gang var forsvunnet ei ung jente der.

Om kvelden da jeg skulle på toalettet en tur hørte jeg Jakob satt i telefonen og pratet med psykiateren min. Jeg hadde slettes ikke tenkt å lytte, men Jakob snakket høyt og tydelig, så jeg kunne ikke ungå å høre litt av det han sa. Han trodde sikkert jeg sov.

- ... hun har hørt en historie om den hytta vi skal til i påsken. Det virker som hun er veldig oppskaket på grunn av det...Synes du jeg skal avlyse turen?

- Jada, hun er oppskaket ... du vet hun har disse problemene med nervene.

...

- Du mener altså det ... at hun må begynne å takle problemer igjen.

...

- Pillene tar jeg vare på, sånn at hun bare får noen når det er virkelig behov for det.

...

- Men hun er virkelig opphisset på grunn av den historien ... jeg er redd for at hun vil ta for mange piller ... foreløpig vil jeg ikke la henne bestemme, uansett hva du mener!

...

- Javel, da drar vi på hytta ... siden du mener det ikke er noe fare så gjør vi det ... det er jo du som er eksperten.

Da jeg hørte at Jakob la på skyndte jeg meg å lukke døra til toalettet etter meg. Egentlig var det litt godt å høre han var så bekymret for meg. Jeg var da slettes ikke så veldig opprørt over det hun sekretæren hadde fortalt. Men det var tydelig at Jakob ikke tok noen sjanser med meg. Han trodde kanskje jeg hadde det samme følsomme kunstnersinnet som han?

Vi kom til hytta kvelden før skjærtorsdag. Det var ganske sent på kvelden, med gnistrende skareføre og måneskinn. Lyset fra fullmånen kunne ses som skimmer på det islagte vannet like nedenfor tømmerhytta. Eieren av hytta hadde vært oppe tidligere og fyrt opp så det var varmt og godt inne. Vi la straks på noen kubber i peisen og fyrte opp der også. Riktig koste oss. Det var en trolsk stemning, men likevel ikke noe uhyggelig.

Før jeg sovnet hørte jeg Jakob mumle noe om Jokervann. Noe om at han håpet jenta ikke oppsøkte oss for å ta hevn. Han sa virkelig hevn. Da jeg hvisket lavt til ham for å spørre hva han mente med det svarte han ikke. Han sov. Jeg bestemte meg for å spørre ham dagen etter hva han mente med det.

Dessverre fikk jeg ikke sove selv om jeg var trøtt. Vi hadde gått på ski det siste stykket opp til hytta og det hadde vært litt anstrengende, men likevel fikk jeg ikke sove. Jeg tenkte på jenta og på det som Maren hadde fortalt. Til slutt måtte jeg gå i veska til Jakob og ta to av pillene. Jeg tok et fra hvert av glassene så han ikke skulle merke noe. Jeg ville ikke han skulle vite at jeg ikke hadde fått sove. Han ville bare få unødvendige bekymringer av det. Før jeg tok pillene kontrollerte jeg at Jakob helt sikkert sov. Det var ikke vanskelig. Det var gått mange timer siden han hadde mumlet om den jenta, og da jeg tok pillene snorket han som en bjørn i vinterhi.

Skjærtorsdagen var allerede gammel før jeg slo øynene opp. Jeg hørte Jakob skramle ute på kjøkkenet med kopper og glass. Han tilberedte frokost så jeg da jeg kom ut fra soverommet.

Mens vi satt og spiste sa han plutselig:

- Hørte du noe utenfor i natt?

- Utenfor? sa jeg.

- Det var sikkert ingen ting, sa han.

- Hørte du? spurte jeg.

- En gang syntes jeg at jeg hørte noen tusle utenfor. Som det var noen som gikk over skaresnøen.

Jeg kunne jo ikke si at jeg hadde sovet som en stein etter at jeg tok pillene, så jeg sa det sikkert bare hadde vært et dyr. Han var enig med meg. Men jeg spurte ikke hva han hadde ment med det han sa om hevn, like før han hadde sovnet. Det ville bare skake ham opp, tenkte jeg. Og siden han ikke nevnte noe om det så var det sikkert ikke noe å snakke om.

Da jeg gikk ut for å hente inn noe ved fra skjulet, tok jeg meg en runde rundt hytta. Først visste jeg ikke hvorfor, men plutselig var det noe som hvisket inne i hodet mitt at jeg så etter spor. Jeg føyset det fra meg og gikk inn i skjulet. Det var ikke mulig å etterlate seg spor på den harde skaren. Og hvilken spor lette jeg etter? En hare? En rev? I alle fall ikke spor etter ei ung jente som hadde forsvunnet her engang i fjern fortid.

Inne i skjulet så jeg en papp-bit mellom to trekubber. Jeg løftet kubbene opp i fanget. Pappbiten fulgte med. Da jeg kom ut i dagslyset så jeg det var et spillkort. Det var en ruter knekt.

Da jeg viste kortet til Jakob ble han så rar i ansiktet. Samtidig svelget han hardt et par ganger. Jeg spurte om han følte seg dårlig, men det benektet han. Til slutt ba han om å få se på kortet. Da han holdt det i hendene sine kunne jeg se at de skalv lett.

- Du er ikke helt bra, Jakob, sa jeg.

- Joda, jeg er helt fin, svarte han fort. Altfor fort.

Etter mye snakk fram og tilbake fikk jeg ham til å fortelle hva det var som feilte ham. Han innrømmet at det gjaldt kortet jeg har funnet i vedskjulet. Jeg måtte nesten bli sint på ham før han vil fortelle hvorfor han reagerte slik på et uskyldig spillekort. Selvfølgelig hadde det å gjøre med den fortellinga om jenta som forsvant.

Jakob fortalte den til meg. Han visste mer om det enn jeg har fått vite. Snille, gode Jakob hadde prøvd å holde det skjult for meg.

De fire guttene som var sammen med jenta på hytta var blitt arrestert etter at hun forsvant. Politiet mente det var grunn til å mistenke dem for å holde ting tilbake. Politiet hadde visse indisier på at jenta var blitt mishandlet før hun forsvant. De mistenkte guttene for å ha begått overgrep mot henne, og deretter tatt livet av henne. De hadde nektet alt. Etter mange og lange forhør måtte de settes fri. Alle sammen fortalte den samme historien. Jenta var forsvunnet i løpet av natta en gang. De visste ikke helt sikkert når, fordi de hadde sittet og spilt kort til det lysnet av dag. Samtidig hadde de drukket ganske mye. Når heller ikke jenta ble funnet kunne man ikke holde på guttene i all evighet.

Men mistanken mot guttene fortsatte å leve sitt eget liv.

Mens Jakob fortalte historien satt jeg og så på kortet som lå på bordet mellom oss. Ruterknekt. Et øyeblikk syntes jeg tydelig at personen på kortet beveget seg litt. Jeg kastet et raskt blikk på Jakob. Han snakket ikke lenger. Stirret bare på kortet han også. Så løftet han den forsiktig opp, dreier den mellom fingrene.

- Det er et gammelt kort, sa han.

Det synes jeg ikke han skulle sagt. Jeg så selv at det var et gammelt kort.

- Var det noe spesielt med den kortstokken? spurte jeg.

Jakob trakk på skuldrene. Han sa ikke mer. Istedenfor reiste han seg og gikk ut. Trengte vel til frisk luft. Selv kjente jeg at nervene mine begynte å sende enkelte signaler rundt i kroppen. Derfor fulgte jeg etter ham og ba om å få en av pillene mine. Han hentet en til meg, men sa samtidig at jeg ikke skulle tenke på historien. Jeg lovet å ikke gjøre det. En lovnad jeg visste jeg ikke ville klare å holde.

På langfredagen var det jeg som sto først opp. Jeg lot Jakob ligge og dra seg en stund utover morgenen. Han trengte å få sove ut. Kanskje hadde jeg trengt det selv også, men jeg er nå en gang slik at når jeg våkner må jeg bare stå opp.

I natt var Jakob oppe etter at han trodde jeg hadde sovnet. Jeg hørte han stå opp og gå ut på kjøkkenet. Det var mens han sto der ute jeg plutselig hørte han si:

- Jeg trur ikke det er sant ... jeg trur jeg ser syner.

Han hadde sagt det lavt, men ikke så lavt at ikke jeg hørte det. Hadde jeg sovet ville jeg ikke hørt det. Jakob trodde sikkert at jeg sov. Da han kom inn igjen la han seg ned i senga si.

- Sover du? spurte han lavt.

Jeg tenkte først jeg skulle late som jeg sov. Men så begynte jeg å tenke på hva han hadde ment med det han hadde sagt, dessuten følte jeg på meg at han var litt skremt.

- Nesten, sa jeg.

- Det er fint, sa han. - Bare sov du, du trenger det.

Så sa han ikke mer. Lenge ventet jeg på at han skulle fortsette, fortelle hva han hadde ment med det han hadde sagt ute på kjøkkenet. Så lenge lå jeg og ventet at jeg til slutt hørte han hadde sovnet. Han fortalte meg ikke noe, men så hadde han jo også trodd at jeg sov da han sto ute på kjøkkenet. På meg selv ble det lite med søvn. Jeg ble liggende og tenke på de synene Jakob hadde hatt.

Fortsettelse i morra