En søndag i mars

Dette skulle være et forsøk på å lage et reklameinnslag. 

Søndagsskitur

Dette skulle være et forsøk på å lage et reklameinnslag. Om å gå på ski. Egentlig en reportasje om skigåingens gleder og helsebringende effekt. Ikke en objektiv reportasje, i høyeste grad subjektiv. Men det går som det så ofte gjør, man ender ute på viddene, om man nå går på ski eller på beina eller bare beveger seg i tankene.

Så det får bli som det blir, men faktaopplysningene er i alle fall objektive.

Jeg står på parkeringsplassen ved Korsbekken og fester den lille tursekken godt. Strammer reimer

så sekken sitter godt. Bare det at jeg har en tursekk med meg er bevis nok på at dette blir kanskje en litt lengre søndagstur. Som oftest fyller jeg bare anorakklommene med forskjellig nødvendig niste og diverse andre nødvendigheter.

Allerede hundre meter fra E6 krysser en falk synsfeltet mitt. Den stuper skrått inn mot et skogholt med halvt sammenfoldede vinger. Like før den er fremme ved trærne letter ei rype og flakser vekk med raske vingeslag, den berger livet. Jeg følger falken med øynene og ser den tar en lang sving og drar tilbake i retning den kom fra. Så setter den seg på toppen av en høyspentmast.

Det er enten en jaktfalk, eller muligens en vandrefalk. Mens den sitter på sin utkikkspost og ser etter nye byttedyr tar jeg frem fotoapparatet. Før jeg får falken i fokus flyr den vekk. Da husker jeg at jeg har et bilde av en jaktfalk, malt av Irene (Linangi) hjemme i mit arkiv. Da sier vi det var en jaktfalk og så bruker jeg det bildet. Jeg går videre.

Akkurat da jeg ankommer Addjabavvaljávri (Store Paulvannet), etter å ha forsert to andre vann ser jeg en lang rekke av rein forsvinner bak et nes ute på vannet. En reingjeter på skuter følger den. Like fort som jeg ser det er de borte, noe bilde nådde jeg ikke å ta her heller. «Áddjá» er vel bestefar på samisk, men hvem denne bestefaren var som fikk vannet oppkalt etter seg vet jeg ikke.

(Jeg var i samme området på mandag, men da på en høyde over vannet på den andre sida. Da fikk jeg tatt et bilde av en ny rekke av rein som ble drevet over vannet i samme retning. Det er forsidebildet.)

Mens jeg har en liten pause der ser jeg at reinen etter et minutt dukker opp i en skråning på fjellet mellom Addjabavvaljávri og Stuorrajávri (Storbuktvannet, Lahenjærvi). Snescooteren følger etter i en halvsirkel, muligens for å avskjære dem fordi de skal et annet sted. Hva vet vel jeg. Jeg er ingen reingjeter. Jeg er slogfinn.

Så langt nede på rangstigene at jeg sannsynligvis ikke engang er nevnt i rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen. Kanskje så langt nede at det nesten er umulig å komme lenger ned uten å bruke spade. Men egentlig trives jeg med den jeg er. Og det finske språket har jeg beholdt. Den klarte de ikke å ta fra meg.

Mens jeg i sol går videre hvor den eneste lyden som høres er lyden av ski og staver skremmer jeg opp et par ryper. Så glir tankene over på krigen i Ukraina og videre til folkemordet i Gaza. Mens jeg går her planlegges det å få i stand en våpenhvile slik at man kan frakte inn humanitær hjelp til sivilbefolkninga i Gaza. Og hva så? Når de har fått medisiner, førstehjelp og har spist seg mett? Hva så? Jeg forstår det bare ikke. Forstår de andre aldrende menn som styrer verden hva de holder på med ...

Turen fortsetter i terrenget langs Store Paulvannet før jeg fortsetter til nordsida og over et lavt fjellparti til høyden over Fingervannet. Den offisielle snescooterløypa fra Bugøyfjord til Bugøynes ses godt der den kommer fra  Fingervannet og går videre opp mot Lahenjärvi. Fra Fingervannet og oppover er den synlig som en brun stripe i terrenget. Det kan se ut som den brune fargen er fôr som er lagt ut for å få reinen til å følge den. Jeg er for langt borte til å si det sikkert, men folk fra reindriftsfamilien Smuk er i området for å flytte reinsdyrene fra vinterbeite til sommerbeite på Varangerhalvøya. Fôret skal vel for å lokke reinen inn på den rette veien, den smale sti som det også kan hete.

Jeg tar min rast der på høyden. Mat og kaffe smaker. Selv finsk ruisleipä med brunost smaker som karbonadesmørbrød med grønnertestuing på. Den gang karbonadesmørbrødet var høydepunktet på veikaféene rundt omkring. Noen tok den også med løk på, og noen tok den helt ut og forlangte begge deler. Man spiste den som siviliserte mennesker etter alle kunstens regler med kniv og gaffel. Det var fra tida før pizza og hamburgere overtok.

Ser man på bildet fra rasteplassen så må ingen falle for fristelsen til å tro at det i flaska er flybensin, eller rødvin. Den inneholder bare Bjørgs hjemmelaga blåbærsaft.

På bildet kan man kanskje også se at jeg går med feller under skiene. De er godt slitte, men er til uvurderlig hjelp i oppoverbakker, for ikke å snakke i litt lange, slake unnabakker som fort kan gi mer fart enn en godt voksen mann kan ønske seg. Eller håndtere.

Været forandrer seg der jeg sitter og inntar mitt enkle måltid. Det begynner å blåse litt, det skyer over. Det er et varslet værskifte. Men som det heter; vi vet hvor vi bor, og så er det noen som har føyd til; men vi vet ikke alltid hvorfor ...

Da jeg forsiktig tråkker og renner ned til Addjabavvaljávri igjen bryter sola gjennom skydekket. Vinden har stilna. I skråningen med sne jeg passerer er det store groper etter rein som har gravd seg ned gjennom snelaget til maten under. Lyng og reinmose.

Vel nede på det islagte vannet tenker jeg på Knut Johansen og Terje Buljo. De er heller ikke ungdommer lenger, men de satser for fullt på å få slippbedriften i Bugøynes opp å stå igjen. Det står det respekt av.

Tilbaketuren over vannet går fint, jeg kaster et blikk mot ei skråning med bjørkeskog. En gang var det noen ungdommer fra Bugøyfjord som satte opp ei lita «gamme» her. Der har jeg tidligere pleid å ta pauser og kanskje litt kaffe og ei brødskive. Sommer som vinter. Den tid er forbi. Ungdommene ble voksen og satte opp ei tømmerkoie på stedet. Og voksne folk låser døra etter seg når de går.

I en åpen råk i en bekk jeg passerer sjekker jeg om det er fisk å se. Det er det ikke. Uten uhell av noen slag kommer jeg meg ned til parkeringsplassen ved E6 igjen. Og siden jeg er et moderne menneske sjekker jeg selvfølgelig mobilen etter turen. Helseappen, eller hva den nå heter, den kan jeg ikke huske å ha lasta ned, men den er nå der. Jeg ser hvor langt jeg har gått. Den viser sånn omtrent 8 km. Og jeg har brukt i overkant av fire timer. Jeg må jo være en skam for skiløperstanden. De gjør jo unna en 10 km på rundt tjue minutter. Jeg har jo lagt bak meg, sett på tida jeg har brukt, to 50 km i Holmenkollen!

Men etter turen kjennes pulsen fortsatt helt normal ut, om det da er normalt etter en flere timers lang skitur. Da tenker jeg et lite øyeblikk på kongen som er på vei hjem fra sykehus i Malaysia til Rikshospitalet, og de gangene jeg selv har vært på sykehus. Ikke så mange ganger, men noen ganger er det blitt, så helt uten erfaring er jeg ikke på det området. På sykehus er det godt å være når man er syk. Noen ganger kan man føle seg som Jeppe i baronens seng når det gjelder den servicen man får. Og tenk da om man var konge i tillegg? Så akkurat hans sykehusopphold bekymrer jeg meg ikke så mye over. Han er i gode hender. Og Mor Nille er ikke der ...

(Når dette renskrives er kongen godt innlosjert på Rikshospitalet, og mediene er mest opptatt av hvor mye det kosta den norske stat å få transportert ham hjem.)

Tekst & foto: Vilfred Ingilæ