Et arktisk eventyr

De har det travelt disse hvite sikre vårtegnene med de små lubne fuglene. De er litt mer «bredskuldret» enn våre «hverdagsfugler» gråspurver.  

Et arktisk eventyr                  Tekst & foto: Randi Irene Losoa

Hver vår kommer de, snøspurveflokkene med det eksotisk klingende navnet Plectrophenax nivalis. De fortrenger, eller regelrett jager vekk gråspurvene fra de «private» foringsstasjonene. Det er bare grønnfinkene som så vidt holder stand mot de høy-energiske fuglene.

De har det travelt disse hvite sikre vårtegnene med de små lubne fuglene. De er litt mer «bredskuldret» enn våre «hverdagsfugler» gråspurver. Når de stanser her ved husveggene i i Øst-Finnmark for hvile og å spise seg opp, så er alle småfugle-foringsplasser som folk har etablert og drifter hjemme i vinterhagene sine, invadert. For nå vil de ha de velfylte matfatene for seg selv.

Seilende flokker

I snøspurvenes vinteroppholdssteder som er lavereliggende strøk lenger sør i Europa, har de forberedt seg godt til den lange reisen. De bygger opp fettlagrene og skifter fjær som skal tåle den arktiske kulda, for ikke å glemme den lange strabasiøse flyturen.

I fjor 2024 dukket de første snøspurvene opp 24. mars her på Bugøynes. Da sto solsikkesekken og villfuglforet klar. Flokkene fløy videre allerede 13.april, da fikk snøspurvenes mobbeofre igjen tilgang til eget matfat, et matfat som de eller i årete ikke behøver å dele med andre enn harene som tar seg av nedfalls-foret.

Det er prisverdig at folk hjelper til mens de hvite fugleflokkene hviler og spiser seg opp her. Man kan se hvor de blir matet, store flokker med spurver seiler opp fra den ene hagen etter den andre når man kommer gående. Også i terrenget fins nok en del mat, også der seiler flokkene opp under forstyrrelser.

Dyktige værmeldere

I år kom de første fuglene 28. mars, som regel kommer først en enslig snøspurv forsiktig trippende. Noen minutter går, så kommer en til. Og det går ikke lang tid før hele foringsplassen er full av sultne energiske snøspurver mens forskrekkede gråspurver søker tilflukt i tretoppene.

I skrivende stund den 23.april er snøspurvene fortsatt her. Men det er nok slik at trekkfuglene leser værtegnene mye bedre enn de skolerte menneskelige værmelderne. Disse fuglene som er på vei til hekkingsplassene vet nok når tid det er best å fly videre til Svalbard, de nordlige øyene i Russland og andre nordområder med tundra. De vet trolig også hvordan de klimatiske forholdene er lenger nord, at det kanskje ikke haster så voldsomt å fly videre.

Spørsmål man kan stille seg er hvorfor fly så langt for å hekke? Svaret er det arktiske lyset. Der er også færre rovdyr og parasitter, videre; færre fuglearter, dermed mindre konkurranse om reirplasser og mat. Det er insektene som er maten, når tela forsvinner fra det øverste jordlaget så eksploderer insektlivet.

Julenek

Artikkelforfatteren skaffer tilveie julenek hver jul. De blir montert og sikret fast slik at vinden ikke skal ta dem med seg. Men forsyner gråspurver og de andre lokale fugler av nekene?

Nei, de ignoreres eller så forstår ikke de lokale småfuglene hva de er, disse nekene som er bundet opp. Men gemalen i heimen tar det med knusende ro. Han vet at når snøspurvene kommer så får julenekene fart, i skrivende stund er det strå over alt. Og tomme frøskall.

Snøspurvenes mellomlanding er kort, men gir oss tydelige vink om naturens rytme. Og er en berikelse å se, som om man har et eget lite naturreservat rett utenfor kjøkkenvinduet.

                                                                                                                                                        Tidligere offentliggjort i avisa Ságat