Fiskerimelding uke 42

I uka som gikk har ingen båter registrert i Sør-Varanger kommune levert fangst i Bugøynes. Og ellers er det også bare tatt imot en liten krabbefangst i Kongekrabbehovedstaden. Da kan jeg ikke annet enn å gå til arkivet og finne fram et bilde fra tida før Kongekrabben gjorde sitt inntog og sørget for tallet på fiskere i kommunen begynte å stige igjen.

Bildet i dag viser Arne og Terje Ingilæ i Pipolafjæra. De foreløpig to siste fiskerbøndene som levde her i bygda. Om det kommer noen nye er ikke godt å vite, men det er ikke noe vi skal se bort ifra. Tidene skifter.

Her kan jeg ikke la være å komme med en liten kommentar til en reportasje om egning av line i dagens Ságat. Der skriver journalisten «... De kvinnene fra fiskeværet som tidligere sto i egnebua i Bugøynes, er blitt pensjonister eller har gått ut av tiden.» Nå er det riktig at noen av dem er blitt pensjonister, men det er i mer urbane strøk de går ut av tiden. Her i utkanten dør folk, og de fleste blir begravd på kirkegården midt i bygda. Men de fortsetter å leve i minnene våre og er absolutt med i vår tid. Også Arne og Teje Ingilæ.

Hele reportasjen om egning i Bugøynes kan altså leses i dagens Ságat.

Tilbake til bildet som jeg tror et tatt i 1980-årene en gang. Der er på vinteren, utpå nyåret etter snemengdene å dømme, og fisken skal nok henges på hjell. Det er garnfiske det dreier seg om og det var i den tida det var mye kobbe i fjorden. Man skar av luffene og fikk litt betalt for dem, som en erstatning for problemene som oppsto når kobba gikk i garnet. Noen ganger ble kobba liggende litt lenge i fjæra i død tilstand, og litt fiskehoder og slog som et yrende fugleliv ikke fikk dratt med seg lå nok også igjen. Det gikk ikke bedre enn at det var noen fra bygda som klaget og kjeftet på de to brødrene. Klagen gikk vel videre til Helserådet ettersom det kanskje var liten respons å hente fra fiskerne, det var i tida før folk kom inn under Mattilsynets regime.

Det hører altså med en historie til bildet. En historie jeg har hørt i ettertid. Den er fortalt på finsk og burde vært gjenfortalt på finsk, men jeg får ta det på norsk.

Da dette skjedde var det L'Abée-Lund som var distriktslege i Bugøynes. Han var vel innom annenhver, eller hver tredje uke, tenker jeg. Han kom til Pipolafjæra for å sjekke forholdene, utsendt av Helserådet.

Etter befaringen, som Arne var med på, spurte naboene hvordan det gikk.

- Det gikk helt fint, sa han. - Dokker vet at de dær søringan e et helt annet folkeslag enn vi. Dem e så hyggelig. E så fin og mild i stemmen og snakker rolig og behersket uansett ka det e dem snakker om. Dem e ikke sånn som dokker som kjæfter og smeller og roper om alt og ingenting, som truer både med lensmann og prest!

- Men ka sa han?

- Nei, ka han sa. Han gikk rundt i fjæra og så seg omkring før han sa at dette var da ikke noe å klage over. Et par, tre fiskehoder måtte da folk tåle så lenge de bodde i et fiskevær!

Befaringen skjedde selvfølgelig ikke dagen etter klagen, det tok vel en uke eller så, når det igjen var legedag i bygda. En uke eller to kan være lang tid i Bugøynes når det er snakk om vær. På den tida hadde det vært både vind og kraftig sjøgang. Ulkosää. Kobbeskrottene og mesteparten av fiskehodene hadde sjøen tatt tilbake lenge før legen L'Abée-Lund meldte sin ankomst.

VEI