Lørdagslesning: Flukten til Kjøøya

I gammel tid drev samene i Enare handel både med de finske kjøpmennene og med russerne på Kola.  

Arkivfoto. Utsikt fra Toppen av Brasholmen mot Kjøøya og Varangerfjorden. Innfelt bilde viser utsikt fra Kjø og innover Kjøfjorden. Foto: VEI

I gammel tid drev samene i Enare handel både med de finske kjøpmennene og med russerne på Kola. Det siste likte ikke de finske kjøpmennene noe særlig, og de truet med å drepe samene dersom ikke de fikk enerett på handelen. Men da russernes varer var billigere handlet samene likevel med dem.

Så var det en gang at det igjen kom en russiske handelsmann til Enaretraktene, det var like før man ventet de finske handelsmennene. Mannen fra Russland tok imot alle de varene han kunne få og gav sine egne varer i bytte. Mens dette pågikk ba samene russeren skynde seg så de kunne gjøre seg ferdig før de finske kom. Likevel tok russeren seg god tid og ble der noen dager før han reiste hjem.

Den samme dag som russeren dro kom de finske kjøpmennene. Samene sa som sant var at de ikke hadde varer å selge. Kjøpmennene forsto da hva som hadde skjedd og de begynte straks å undersøke forholdene nærmere. I et bur fant de noe russebrød og spurte straks:

- Ka tid reiste handelsmannen fra Russland?

- I dag, svarte samene.

- Fortell dokker ikke sannheta så dræp vi dokker, sa de finske kjøpmennene.

Men samene gjentok at mannen var reist den samme dag.

De finske kjøpmennene satte straks etter ham. Den russiske kjøpmannen hadde regnet med at noe slikt kunne skje så han turde ikke følge reinraiden som førte varene. Han hadde satt drengen sin til å føre raiden mens han sjøl valgte å gå en annen vei på ski. Drengen ble fort innhenta og de finske kjøpmennene tok tak i ham. Deretter hugget de et hull i isen hvor de dyppet han ned i. Dette fortsatte de med til det ikke lenger var liv i gutten. Alt dette kunne kjøpmannen fra Russland se fra et høyt fjell i nærheten. Da han så at de tok hele raiden med varer med seg dro han videre hjemover på ski.

Neste vinter kom det flere kjøpmenn fra Russland til Enare. De kom for å lete etter finlenderne som hadde drept den russiske drengen. Til folk i Enare sa de at ingen måtte advare gjerningsmennene, dersom det skjedde skulle de selv bøte med livet.

Men folk i Enare, som heller ville ha fred, prøvde likevel å advare finlenderne. De laget menneskelige figurer av tre og stakk kniver i brystet på dem. Disse figurene stilte de så opp langs veikanten som et tegn til de finske kjøpmennene. Men de forsto ikke disse tegnene og dro rett forbi. Det viste seg at russerne hadde hugget hull i isen på et lite vann, og da finlenderne kom dit ventet russerne på dem. De tok alle kjøpmennene og tvang dem under isen med pulk og det hele.

Etter dette begynte det å gå rykter i Finland om at det var folk fra Enare som hadde drept kjøpmennene. Og folk i distriktet fikk også høre at tsjudene skulle komme og hevne seg på dem. Dette gjorde at de levde i frykt helt fram til våren. Men en dag samlet de seg på ett sted og bestemte seg for å dra mot havet. Før de rakk å komme av gårde slo det til med mildvær og de måtte bare bli igjen og vente på frost. Flere dager gikk med til venting, samtidig som de var redd for at noen skulle finne dem. Så endelig frøs det til og samene gjorde seg ferdige til reisen. En av samene som skulle være med måtte tilbake til sin gamle leirplass for å hente noen saker han hadde liggende. Denne plassen lå på et fjell. Da han kom opp på fjellet fikk han øye på tsjudene ved en øde boplass nede ved et vann. Der nede lekte de som små barn. Noen akte i bakkeskråningen, noen drev med brytekamper, mens atter andre brukte tida til å skjære sund noen gamle fiskegarn som hang på ei hjell. Mannen skyndte seg ned fra fjellet og fortalte de andre hva han hadde sett.

Nå fikk enarefolket fart på seg. De løp i pulkene og satte av gårde det forteste som reinene kunne dra. Når et dyr ble utmattet lot de dyret ligge igjen og spente et nytt for pulken. De nådde fram til skoltesamenes boplasser i Neiden, men der var det øde og tomt. For også de hadde hørt at tsjudene var på vei, og dermed hadde de funnet ut at det var best å flykte.

Enarefolket fulgte sporet til skoltesamene og kom fram til Gjednjarg, nesset mellom Kjøfjorden og Bugøyfjorden, akkurat i det skoltesamene var i ferd med å bringe sitt gods i båtene. Da begynte også folket fra Enare å laste sine eiendeler ombord. Mens de ennå holdt på med dette arbeidet kom tsjudenes store hunder til syne på fjelltoppen. Først da tsjudene var kommet halvveis ned fjellsida skjøv de båtene fra land og dro over til Kjøøya. Da tsjudene ikke kunne komme seg over dit gikk de over isen til Skogerøya for å se hvor de som flykta dro. Etterpå gikk de til Gammelvåg hvor det før bodde skoltesamer i hus av tømmer som de hadde bygd. Tsjudene brukte tømmeret til å lage seg flåter som de ville bruke for å komme over til Kjø. Da de som var på øya oppdaga hva som skjedde ble de redde, men en gammel kvinne som var med dem sa:

- Ta det me ro, hær e ingen fare! Bare gi mæ beskjed når dem e kommet midt i sundet!

Sjøl ble ho rolig sittende i gamma og spinne senehamp. Og da tsjudene var kommet midt ut i sundet ga de ho beskjed. Da gikk ho rolig utenfor, dro ned buksene og bøyde seg med baken mot de som var ute på flåtene. Deretter begynte ho å joike:

Når Mæskefjorden bruser,

og Gandvika suser,

og Kjøøya tar til å beve;

da lover æ ut

til samenes gud

Tsjudehøvdingens legeme.

I det samme brøt det ut et himmelsk uvær. Det var slik et uvær at folk på Kjøøya hadde nok med holde seg fast, og flåtene med tsjudene ble knust slik at alle ombord omkom.

Men den samme kvinne fant senere tsjudehøvdingens kropp. Og som ho hadde lovet i joiken, ofra ho den på Aldetsjok, som er et fjell i Nesseby kommune. Der hadde samene en av sine gamle offerplasser. Enarefolket ble på Skogerøya den sommeren sammen med skoltesamene.

Neste sommer kom det til Skogerøya en stjernekyndig mann ved navn Hellander. Han gikk opp på Skogerøyas høyeste fjell, som er Aggeltsjok og ligger ved Nord-Leirvåg, og så med kikkert inn mot Finlandskanten. Der så han en ny hær av tsjuder var på vei. Men like etter revnet jorda foran dem og alle styrtet ned i revnen og omkom. Hellander gikk da bort til Enarefolket og sa:

- Nu kan dokker dra hjem til dokkers eget land i fred. Vi vet nu at dokker var uskyldig i det som ble begått mot kjøpmennene.

Sjøl dro han over til Kjøøya hvor han skrev en innskrift i en klippe. Han sa videre at så lenge denne skrifta var synlig skulle samene ha fred. Når skrifta ikke lenger var synlig visste han ikke hva som skulle skje.

Gamle folk kan fortelle at de i sin barndom sjøl har sett skrifta, men siden den gang er den visstnok blitt borte.

Et sagn henta fra "Lappiske eventyr og folkesagn ved J.Qvigstad og G.Sandberg. (1887)».

Illustrasjon henta runebomme avbildet i boka Lappisk Mythologi (1887), av J. A. Friis