Fuglene som ble borte

En etter en ble de borte og forsvant. Fuglelydene jeg pleide å høre når jeg fulgte stien fra parkeringsplassen til hytta. En knapp kilometer. Jeg synes å huske det var like etter siste omgang med løvmakk det begynte. Selv om det egentlig burde vært omvendt. I løvmakktida var det mye mat til de minste fuglene, så det burde jo etter alle solemerker blitt en oppgang. Men de ble færre. En etter en ble borte ettersom årene gikk og sangen ikke hørtes lenger. Nesten bare bjørkefinken med sin karakteristiske lyd fulgte meg av og til. Selve fuglen var vanskelig å se, men desto lettere å høre. Men alle de andre? Kanskje var det reven som tok egg og unger? Kanskje var det kråka? Men jeg kunne ikke se det var blitt flere av dem heller. Mindre mygg ble det også, i alle fall den plagsomme lyden av mygg selv om jeg syntes mengden syntes jeg var konstant.

Men nå er de tilbake. Fuglene og sangen deres. Lyden av fjellbakken på andre sida av fjorden hører jeg også selv om sommeren har vært tørr. Alle de kjente lydene som langsom forsvant er tilbake.

Jeg har fått høreapparat.

Og noe av det beste er at du egentlig bare behøver å bruke den når det er behov for den. Noen ganger kan stillheten være god å lytte til.

Tekst: Vilfred Ingilæ  Illustrasjon: Trym Sørensen