Gnistrende, grønne steiner

Hun ble stående utenfor vinduet til hun så at smykket ble pakket inn i nydelig, rødt silkepapir. Så skyndte hun seg bort. Som en skolejente redd for å bli tatt på fersken. 

Gnistrende, grønne steiner.                            Krim av VEI

De først årene Joan og Peter var gift var gode år. De var nyforelsket og tilba jorden den andre gikk på. Det andre året gikk på et vis. Da det tredje ble ringt ut var det bare Peters brukbare advokatpraksis som knyttet Joan til ham. I årene som fulgte brukte hun mye tid til å spekulere på hvordan hun skulle komme seg bort fra ham med mest mulig jordisk gods i bagasjen.

Men hun lot ikke Peter få se det. Langt derifra. Litt kjølig kunne hun nok være enkelte ganger. De gangene det skjedde pleide hun å ta seg kraftig sammen. Det var ikke bestandig det var nødvendig. Peter syntes ikke å hefte seg med det. Han hadde sin advokatpraksis og la knapt merke til den kjølige holdningen Joan noen ganger viste ham.

Det Joan likte minst med sin mann var hans trang til å holde på pengene. Hun fikk nok til de daglige utgiftene, det være seg både til mat og klær, men stort sett så var det også alt. Så mye ekstravaganse ble det ikke på henne. Hun kunne fått mer. Han tjente godt, det hadde hun sett de få gangene hun hadde vært nede på kontoret hans. Svært godt, mente hun.

Peter hadde sagt hun ikke skjønte seg på det. Det kostet å drive kontoret. Det som så så flott ut, var slik for klientenes skyld. Trodde hun de ville komme dersom omgivelsene så loslitt og lugubre ut? Hun visste ikke hva hun skulle tro. Etter fjorten års ekteskap så det ut som han ble mer og mer påholden på pengene. Sjekkene hun fikk til privat forbruk ble sjeldnere og sjeldnere, og summen ble slettes ikke høyere. Dette til tross for både inflasjon og dyrtid. Da hun en gang hadde ymtet frampå om eget kredittkort, hadde han sett på henne som hun var en inntrenger fra en fremmed planet.

Hadde det ikke vært for Stan så visste hun ikke hvordan hun skulle ha klart seg. Flotte, fantastiske Stan. Stan som ga henne små gaver. Gaver hun forsiktig tok ibruk så ikke Peter skulle få noen mistanker. Enkelte ganger hadde han likevel på en forsiktig måte spurt henne hva de ørepyntene, og hva den nye klokka, hadde kostet. Hun hadde ledd det bort og sagt at litt måtte hun få lov til å bruke på seg selv. Hun var tross alt kona til en framgangsrik advokat. Hun måtte da være representativ. Da hadde han mumlet om at det var dårlige tider på kontoret. Inntektene dekket såvidt utgiftene. Hun måtte være litt forsiktig med pengeforbruket. Stakkars Peter, tenkte hun da, han tror det er han som betaler for disse små lyspunktene i hverdagen min.

Likevel, i den siste tida hadde hun prøvd å bruke litt mindre penger. Det kunne jo hende det var noe i det Peter sa, han hadde lange dager på kontoret. Ofte kom han ikke hjem før langt ut på kvelden. Noen ganger hadde han faktisk overnattet på kontoret. Pertentlige Peter hadde da ringt hjem og sagt at han lå over, måtte få unna en del arbeid.

Hun hadde truffet Stan første gangen for mange år siden. Han var en bekjent av Peter. De hadde møtt hverandre i et selskap like etter at hun og Peter hadde giftet seg. 

Akkurat det, at han noen netter unnlot å komme hjem, gjorde ikke henne så mye. Noen ganger passet det i grunnen ganske bra. Det var de gangene Stan hadde fri og var hjemme. Evigunge Stan. Et par år eldre enn Peter, men adskillig sprekere. Han var flyver. Gavene til henne kjøpte han på sine utenlandsreiser, fikk dem vel billigere i østen. Når han var hjemme brukte de så mye tid sammen som de overhode kunne. Da passet det bra at Peter hadde mye arbeid. Til tider trodde hun at hun elsket Stan, i alle fall likte hun ham godt. Han var spennende, noe helt annet enn en slitt forretningsadvokat som nærmet seg de førti og brukte mesteparten av tida til å holde kreditorene unna. Det var bare en feil med Stan. Han var gift.

Hun hadde truffet Stan første gangen for mange år siden. Han var en bekjent av Peter. De hadde møtt hverandre i et selskap like etter at hun og Peter hadde giftet seg. Forholdet hadde ikke startet da, det var noe som hadde begynt flere år senere. Da hadde også Stan vært gift med sin kone i et par år. En snerten flyvertinne som hadde gitt opp yrkeskarrieren sin og blitt hjemmeværende. Joan hadde aldri likt henne. Hun visste grunnen til det. Sanny, som Stans kone het, var flere år yngre enn henne. Dessuten hadde hun et utseende som mannfolkene falt for som fluer. Derfor hadde det vært en stor triumf for henne den første gangen hun oppdaget at Stan faktisk ville ha henne.

De hadde vært omgangsvenner av Stan og Sanny en stund. Det var mens hun og Peter ennå gikk litt ut, før arbeidet grep ham for alvor. Nå var det ytterst sjelden de var samlet alle fire. Ikke så mye på grunn av forholdet mellom henne og Stan, det klarte de å skjule på en utmerket måte. Det var mest på grunn av at Peter ikke så ut til å trives i selskap hvor de alle var samlet. Var det flere mennesker gikk det bra, men når de ble bare fire ble han på en måte fraværende. Han måtte være en av de få mennene som overhode ikke lot seg begeistre av Stans unge kone. Men så var heller ikke Peter den som var opptatt av erotikk og annet livsglede. Han hadde nok med sine tallkolonner. Kredit og debit. Punktum.

En stund hadde Joan vært plaget av samvittigheten. Kunne det tenkes at Peters reaksjon, når de var sammen med Stan, kom av at han hadde en mistanke til forholdet dem imellom? Kunne det være derfor han var så kjølig? De hadde prøvd å holde det skjult, og mente sjøl de hadde klart det. Stan var mye borte på turene sine. Når han kom hjem traff de hverandre ofte før han dro hjem til Sanny. De gangene han var hjemme, og Peter overnattet på kontoret, greide Stan som oftest å slippe fra. Det vanligste var at han slo en plate i Sanny om at han måtte stille som reservekaptein på flyplassen. En eller annen var blitt syk. Sanny trodde på det. Vakker var hun, tenkte Joan, men skarp hadde hun aldri vært. Skadefro hadde hun engang sammenlignet Sannys hjerne med hjernen til en mygglarve.

At Peter kanskje hadde mere penger enn hun hadde klart å finne ut, var en av grunnene til at hun ikke tok ut skilsmisse. Hun ville være sikker på hvor mye hun kunne vente å få med seg. Dessuten var hun på en måte bundet til ham. Hun var sikret økonomisk, hun hadde en deilig elsker, hun nærmet seg førti, hun hadde det bra. Og egentlig var Peter en hyggelig mann. Aldri slo han henne, aldri ble han høyrøstet mot henne, gnien var han nok, men hun led ingen nød. Å skille seg fra ham var ikke noe hun tenkte på daglig. Faktisk var det bare de gangene hun gjerne ville ha litt mer å rutte med, at hun for alvor var inne på tanken.

Før om årene hadde det riktignok hendt at hun hadde vært i lommene hans for å se om han kanskje hadde glemt noen sedler der. Det var fåfengt. Sånt skjedde ikke med Peter. Hans penger slang ikke løst omkring. De var ført opp i to kolonner. 

Det forandret seg da hun fant kvitteringen i jakkelomma hans. Det var bare tilfeldigheter. Hun hadde ingen grunn til å snoke i lommene hans. Før om årene hadde det riktignok hendt at hun hadde vært i lommene hans for å se om han kanskje hadde glemt noen sedler der. Det var fåfengt. Sånt skjedde ikke med Peter. Hans penger slang ikke løst omkring. De var ført opp i to kolonner.

Men så fant hun altså denne kvitteringen da hun skulle levere en jakke til rensing. En kvittering som viste at han hadde vunnet hundre tusen dollar i et lotteri. Hundre tusen dollar! Uten å si et ord til henne!

Da var det Joan bestemte seg for å finne ut hvor mye penger han egentlig var god for. Han måtte ha lurt henne. Forretningene gikk sikkert adskillig bedre enn han ga inntrykk av. Hadde han ikke nettopp ansatt en snerten forværelsesdame nede på kontoret? Hun hadde egenhendig vært nede og sjekket det opp da han en dag hadde nevnt det. Hun hadde spurt om det ikke var nok med den privatsekretæren han hadde? Han hadde avfeid det med at forværelsesdamen var nødvendig. Det var firmaets ansikt utad. Ja, han kunne saktens ha råd til det. Hundre tusen dollar!

Peter nektet ikke for gevinsten. Hun tok det opp med ham samme kveld. Joda, han hadde vunnet. Men han var ikke alene. De hadde vært flere om det. Kameratgjengen som av og til møttes for å spille bowling. De hadde vært sammen om det. Noen få tusen på hver. Da han samme kveld spurte hva hun ønsket seg til førtiårsdagen kjente hun et stikk av den dårlige samvittigheten igjen. Han husket dagen hennes. Kanskje var det derfor han ikke hadde sagt noe om gevinsten? Ville overraske henne med noe som kostet litt mer? Hun fikk seg ikke til å komme med noen ønsker.

-Nei, jeg vet ikke, du finner vel på noe, sa hun.

-Men har du ikke noen ønsker?

-Joda, et vakkert halssmykke kanskje, sa hun og så forventningsfullt på ham. Aller helst ville hun lagt til at den burde kanskje koste litt også, men hun gjorde det ikke.

En dag Joan var ute på en av shoppingturene sine oppdaget hun Peter på gata. Det var ikke så langt unna stedet hvor han hadde kontoret sitt. Først tenkte hun å rope til ham, men en plutselig innskytelse fikk henne til å la være. Hvor var det han skulle? Det så ut som han selv visste det utmerket godt. Han nølte ikke da han kom til et lyskryss og gikk over gata. Det var typisk Peter. Han pleide ikke nøle. Han visste hva han gjorde.

Uten selv å være det helt bevisste hadde hun begynt å følge etter ham. På behørig avstand, så han ikke skulle se henne. Det var det ingen fare for. Han snudde seg ikke. Da han raskt svingte inn i en gullsmedforretning visste hun hva det var. Halssmykket hennes. Peter var ute for å finne smykket til henne. Ennå var det en hel uke til dagen, men Peter var ikke den som ventet til siste liten. Han likte å ha orden på sakene sine.

Da Joan litt senere var hjemme tenkte hun at hun burde ha snudd da han forsvant inn i forretningen. Hun hadde ikke gjort det. Istedenfor hadde hun gått bort til vinduet og sett inn gjennom den. Der inne hadde Peter stått sammen med en av ekspeditørene og studert forskjellige halssmykker. Sammen hadde de valgt ut den han endelig bestemte seg for. Tilfeldighetene ville det slik at en kopi var utstilt i vinduet hun sto ved. Hun så den godt. Hun likte den også. Et stort halssmykke med gnistrende, grønne steiner. Men mest av alt likte hun prisen. Ti tusen dollar!

Hun ble stående utenfor vinduet til hun så at smykket ble pakket inn i nydelig, rødt silkepapir. Så skyndte hun seg bort. Som en skolejente redd for å bli tatt på fersken.

Det var på turen hjem hun begynte å tenke alvorlig over sin stilling. Peter satte virkelig pris på henne. At han av og til virket gnien kunne være så. Men det var ikke så enkelt bestandig ute i forretningslivet. Det var sikkert ingen bakdel å ha kapital i bakhand om det skulle bli dårlige tider. For ikke å snakke om når man skulle kjøpe førtiårsgave til sin kone!

Hun var ikke dum, hun visste hva et godt parti var verd. Det med Stan fikk hun se til å avslutte raskest mulig. Han var mye mer spennende enn Peter. Han hadde ofte skjenket henne små gaver, for ikke å snakke om andre gleder. Men han var tross alt bare en flykaptein. Peter hadde sin advokatpraksis, en blomstrende sådan.

Da Peter kom hjem sent på kvelden, disket hun opp med indrefilet og rødvin til ham.

-Hva er det vi skal feire nå? spurte han. -Fødselsdagen din er da ikke før neste helg.

Hun bare smilte til ham. Strøk han forsiktig over kinnet. Rødmet han ikke litt, forretningsadvokaten?

De hadde ikke invitert så mange til selskapet. Et tyvetalls mennesker. Peter hadde slettes ikke spart på pengene. Hun hadde fått frie hender til å gjøre de innkjøpene som var nødvendig. I løpet av uka hadde hun også fått tak i Stan på telefonen. Da hun sa at det fikk være slutt mellom dem hadde han først protestert vilt. Etterpå hadde han roet seg litt ned, de var blitt enig om å snakke om det etter selskapet hennes. Han skulle være hjemme noen dager. Da hun spurte om han kunne komme i selskapet, sa han:

-Selvfølgelig, vi kommer.

-Tar du Sanny med deg? hadde hun spurt.

-Vil det ikke se litt merkelig ut om jeg kom uten henne?

-Joda, det vil jo det, sa Joan. Det hun ikke sa var at hun helst ville at han skulle komme alene. Hun kunne liksom ikke for det. Når hun så Sanny så hadde hun en lei tendens til å sammenligne seg med henne. Det var slettes ikke alltid sammenligningen falt ut til hennes fordel.

Lørdagen ble en usigelig spennende dag. Peter måtte en tur innom jobben, men kom tidlig hjem. Han virket noe rastløs. Det var uvant å se ham slik. Like før de første gjesten ankom gav han henne presangen. En rød, liten pakke i nydelig silkepapir. Hun kjente kinnene blusse da hun fjernet innpakningspapiret. Eska inni virket mindre enn hun husket. Da hun åpnet lokket så hun de nydelige øreringene ligge der nede i fløyelen.

Hun ble sittende med halvåpen munn. Fikk seg ikke til å si noe.

-Er de ikke vakre? spurte Peter.

Da hun ikke svarte fortsatte han:

-De står så fint til håret ditt.

-Men Peter, det er da ikke...

-Litt dyrt, sa han. -Men du fortjener dem. Vi får heller spare litt senere.

Før hun fikk sagt noe mer ringte det på døra. Gjestene var på vei. Peter reiste seg og gikk for å ta imot. Hun la fra seg øreringene og fulgte like bak.

Det var Stan som kom. Han kastet et raskt blikk på Joan, men tok så Peter i hånden og ristet hånden hans kraftig.

Sunny smatt forbi begge mannfolkene og ga Joan en varm klem.

-Gratulerer med førtiårsdagen, sa hun.

Rundt halsen hadde hun et fantastisk halssmykke. Det gnistret i grønne steiner.

                                                                                Ill.: Pixabay            Tidligere offentliggjort Wings of Norway 1994