Hverdagsbetraktning: Jeg er en som klager av Anne Ulven

Etter 60 år har jeg skjønt at vi mennesker er forskjellig skrudd sammen. På mange vis. Et område vi framstår forskjellig på er om vi er en type som klager eller om vi er en type som ikke gjør det. Klageren finner alltid noe å klage på, ser det som er feil før det som er rett, ser et halvtomt glass der ikke-klageren ser et halvfult.

Jeg er definitivt en klager. Når jeg kommer inn i et rom ser jeg med en gang hva som ikke passer inn. Det kan være et bilde, ei pute, feil farge, feil størrelse, feil form...

Jeg har en stabel med kopier av klagebrev. Øverst i bunken ligger klagen jeg sendte til Tore Strømøy angående et dårlig tv-program. Jeg fikk svar og gjett hva han svarte: «Du kan jo bare slå av tven». Litt frekt men bittelitt sant også må jeg innrømme. Men for en klager er det ikke alltid så lett å skru av.

I bunken ligger det klage til Tine Meierier i Finnmark. Etter ferie i Trøndelag hadde jeg oppdaget at skogsbæryoughurten der var mye tykkere, mørkere og mye bedre enn i Finnmark. I Finnmark var den tyntflytende og lys rosa. Jeg fikk svar fra dem også. Men det var ikke noe de kunne gjøre noe med sa de. De brukte samme oppskrift. Det tror jeg ikke noe på. Men gjorde ikke noe mer med den saken. Andre sier kanskje: kan du ikke kjøpe en annen youghurt da? Ikke denne dama nei.

Hun fortsetter å klage. Over pisslukt og hår i sluken i en garderobe i en svømmehall jeg pleide å gå i da jeg bodde i Oslo. Det gikk uke etter uke, ingen bedring. Jeg ga meg ikke. Jeg klaget ukentlig. Tilslutt ble det bedring. DEN følelsen. Det nytter. Og det er det som er drivkraften. Noen ganger er det litt mer trass. Skal innrømme det.

Som den gangen da jeg og barna mine skulle feire 50-årsdagen min på en restaurant i Fredrikstad. På menyen stod det at de hadde kongekrabbe fra Bugøynesvær. Bugøynesvær? Ikke noe sted som heter det. Klageknappen min skrudde seg på. Nå visste jeg at jeg hadde rett så det var bare å sette i gang showet. Hvor er det? spurte jeg den unge uerfarne servitøren. I Finnmark svarte hun. Nei det tror jeg ikke. Har bodd i Finnmark og aldri hørt om det stedet. Du må spørre kokken sa jeg. Hun kom ut igjen og bekreftet at jo da, kongekrabben kom fra Bugøynesvær. Det er ikke noe sted som heter Bugøynesvær svarte jeg. Vi har bodd i Bugøynes i 17 år og det er ikke noe som heter Bugøynesvær. Hun mumlet litt surt. Barna mine var flaue over meg. Og det ble ikke mye driks fra meg. Dagen etter skrev jeg klagebrev til restaurantsjefen. Ikke bare klage på geografikunnskapen, men også på at porsjonene var altfor små.

Jeg klaget alltid på et eller annet på butikken da jeg bodde på Bugøynes. Jeg klagde på at det ikke var nok melk eller at datoen hadde gått ut. «Voi voi den melka» eller «det er ingen som har klaget før» svarte Jenny. Kanskje var det slik. At det var bare meg som klaget.

Jeg har klaget på dårlig saksbehandling hos Nav, på skatten, på Øfas, på kommunen. Det verste er når de svarer: «Vi beklager at du opplevde det slik». Da koker det.

Det er slitsomt å være en klager. Men innimellom er det verdt det.

Illustrasjon: Graffiti i Lisboa. Foto VEI