Ikke akkurat rakettforskning

Et gammelt bilde fra Bugøynes skole. Hva vi forsker på her er jeg ikke lenger helt sikker på, men en ting vet jeg; det er ikke rakettforskning!

I disse tider, hvor supermaktene har begynt å skyte ned svevende ballonger uten helt å vite hva disse ballongene er ute etter, eller hvor de kommer fra, og slettes ikke hvor de er på vei, passer det å vise et gammelt bilde fra Bugøynes skole. Hva vi forsker på her er jeg ikke lenger helt sikker på, men en ting vet jeg; det er ikke rakettforskning og spionballonger! Ikke er det noe utenomjordisk heller.

Kanskje var det så enkelt at vi bare hadde lyst til å søle med litt vann?

At jeg ikke husker hva det var har ikke bare med alderen å gjøre. Dette var tilbake i urtida da vi enda brukte spritduplikator på skolen. Det var i de årene vi tok opp den første oljen fra Nordsjøen. Den gang Norge var et fattig land og stumpen av den brukte blyanten måtte vises fram før elevene fikk en ny. Vi lærere hadde ikke arbeidsværelse, men vi hadde et lærerværelse med et salongbord. Der arbeidet vi, der spiste vi, der drakk vi kaffe og te og der røkte vi og der diskuterte vi. Der kokte vi kaffe på en kokeplate og tok oppvasken i oppvaskkummen. Der sveiva vi opp stensiler på spritduplikatoren.
Det er klart man er prega av det. Jeg vet jo at enkelte av leserne mener jeg mange ganger er langt ute på kanten, og også utafor kanten, når jeg skriver, og det er kanskje riktig noen ganger. Men man er jo løsemiddelskada av daglig omgang med dunsten av rødsprit fra spritduplikatoren som man pusta inn i dype drag når man hadde pause fra klasserommet og skulle forberede neste undervisningsøkt. Så man får skylde på det.

Og når jeg ser meg rundt, og lytter godt, så er jeg langt ifra den eneste i den eldre garde som har tendenser til å kunne klassifiseres som løsemiddelskada her i bygda. Vi er nok flere. Og egentlig tror jeg det er en bagatell det vi gikk gjennom når det gjelder arbeidsmiljø og sånt.

Dette var altså langt tilbake i tida da landet var så fattig at lån av diverse lokaler som man hadde bruk for, i forbindelse med forskjellige aktiviteter, var gratis. Vi måtte bare vaske og rydde opp etter oss. Til og med oppvarminga av saunaen på skolen var gratis. Men det var altså før vi begynte å selge olje.

Det er mer synd på de som kom etter oss. De som i dag bruker en veldig stor del av fritida, og arbeidstida, foran en skjerm. Det være seg TV, PC, nettbrett, digitale tavler eller mobil. Som sjekker enhetene flere hundre ganger hver dag, om da undersøkelsene jeg har sjekka på nettet stemmer ...
Samtidig med faktasjekk har jeg vært innom nyhetene og begynner så smått å lure på hva lederne som styrer verden i dag har drevet med opp gjennom livet? Det blir en større og større gåte for meg for hvert år jeg legger bak meg. Helt til jeg husker at noen av dem faktisk er på min alder. Noen må ha fått større skader enn meg.

Men akkurat når jeg skriver dette så er det noen ungdommer som lar nettbrett være nettbrett og trekker ut på gatene i hovedstaden. De har forstått at det holder ikke med halve setninger i avisenes kommentarfelt. Her må det sterkere krutt og aktiv handling til for at ting virkelig skal settes på dagsorden.

Jeg øyner et håp for framtida.

Om da ikke de som virkelig bestemmer i verden begynner å utstyre sine raketter med atomstridshoder.

Da blir en liten løsemiddelskade for en bagatell å regne.

Tekst & foto: VEI