Ingen dum blondine
Under marsjen i fjellheimen hadde hun forbannet ideen hans om å gå over fjellet. Gnagsårene i begge hælene hadde ikke gjort det bedre. Bare tanken på planen hun hadde klekket ut i sitt eget hode lettet på trykket.
Ingen dum blondine Krim av VEI Illustrasjon: Irene Linangi
Jill Larsen kastet et blikk på mannen som lå på sofaen og sov. Det var et par dager siden han sist hadde barbert seg, noe man tydelig kunne se på ham. Drukket litt i meste laget de sist dagene hadde han også gjort. Det var hans måte å feire det perfekte kuppet på. Hun var ikke lenger like begeistret for akkurat det. Men akkurat det var hun alene om å vite.
De var trygge i hytta inne i dalsøkket. Hytta de hadde lånt av ei tante av ham. Motorsykkelen de hadde brukt under flukten, etter ranet av pengebudet, var sikkert funnet nå, men ingen kunne ane at de hadde tatt denne veien. En stri, tretimers tur over ville fjellet. Etter radiomeldingene forsto de at politiet regnet med at de hadde byttet over fra sykkel til bil. Denne bilen var det de nå jaktet på. Faktisk så hadde de også fått tips om at en rød bil i høy hastighet var sett i området, så de var definitivt på villspor.
Under marsjen i fjellheimen hadde hun forbannet ideen hans om å gå over fjellet. Gnagsårene i begge hælene hadde ikke gjort det bedre. Bare tanken på planen hun hadde klekket ut i sitt eget hode lettet på trykket. Det var gulroten som holdt henne igang, og etter en god natts søvn roet hun seg ned igjen.
-Vi blir her en ukes tid, mens snuten jakter på en fluktbil, knegget han til henne da hun om morgenen våknet, stiv og støl i hele kroppen.
-Vi må nok det, hadde hun svart. -Jeg er ikke i stand til å gå en meter på flere dager.
Proviant hadde de ført til hytta flere dager før ranet, også flytende, det hadde han sørget for. Da hadde de benyttet seg av en skogsbilvei som ingen oppegående menneske ville sette i forbindelse med ranet. Og de siste to dagene hadde han virkelig tatt for seg av den flytende delen av provianten. Hun begynte å bli lei av det hele. De hadde hengt sammen i et års tid. Hun var den blonde jenta hans som han likte å vise seg fram med. Selv var han femten år eldre enn henne. For gammel for meg, tenkte hun og så på ham. Livet han hadde levd hadde satt sine spor i ham. På en måte var han en mann som hadde drukket seg til et ansikt. Men endelig hadde han lykkes med en av sine planer. Det han ikke visste var at hun hadde sin egen. For en og en halv million var hun villig til litt av hvert. Gjorde hun ikke noe ville hun bli avspist med lommerusk. Litt nå og litt da, når han fant ut at han ville spandere noe på henne. Jill Larsen var ikke lenger fornøyd med det. Hun ønsket ikke å gå gjennom livet som ei dum blondine. Hun hadde ikke fått hodet bare for at det skulle vokse hår på det. Det var noe på innsiden som også kunne brukes.
-De finner oss aldri, gryntet han fra sofaen og kravlet seg opp i sittende stilling. -Finn fram en øl til meg.
-Øl skal bli, sa hun, reiste seg fra stolen og gikk lydig bort til det gassdreven kjøleskapet.
Han ble sittende og drikke utover kvelden. Etter noen ølflasker gikk han over til sterkere saker. Plutselig gjorde han henne oppmerksom på et fotografi i et kulørt ukeblad.
-Er du klar over at du ligner Bibbi Johansen nesten på en prikk? spurte han mellom to slurker brennevin.
-Nei, det visste jeg ikke, sa hun og flyttet over til sofaen hvor han satt.
Gjennom flere måneder hadde hun lekt med tanken om hva hun skulle gjøre om hun plutselig kom over mye penger.
Men hun visste det. Hun hadde hørt det tidligere. Det var en del av planen hun hadde lagt. Gjennom flere måneder hadde hun lekt med tanken om hva hun skulle gjøre om hun plutselig kom over mye penger. Hele tida hadde hun trodd at det for alltid ville forbli en drøm. En drøm som bare hun visste om. Så lanserte han sin ide, og som lyn fra klar himmel gikk det opp for henne at drømmen kunne realiseres. Når hun fikk kloa i alle pengene ville hun stille og rolig forsvinne fra landet. Hun hadde gjort opp for seg. Sagt opp den lille hybelen sin. Fjernet alle spor. Når de en gang ville begynne å lete etter henne, kanskje først om en måned eller to, ville hun være på en eller annen palmeøy hvor solen alltid skinte fra en skyfri himmel.
-Du sier noe, sa hun langsomt, etter å ha studert bildet en god stund. -Vi er temmelig lik hverandre.
Han tok omkring henne. Hun trakk seg bort fra ham. Tidspunktet var ikke riktig for sex. Hun ville ha ham med seg ut en tur.
-Du trenger litt luft, sa hun, kastet et blikk ut av vinduet og så at kveldsmørket allerede hadde senket seg.
Han ble med, om enn litt motvillig. De fulgte en sti i halvmørket. Hun skrøt av ham mens de gikk. Roste ham for den gode planlegginga i forbindelse med det siste, vellykkede kuppet. Manøvrerte ham behendig i den retningen hun ville ha ham. Opp mot fjellknausen ved enden av stien. Hun hadde vært der med ham tidligere, en gang da de var sammen på hytta. Det var faktisk da hun fikk ideen til det hun nå var i ferd med å gjøre. Det var der oppe han hadde lansert sin ide om det store kuppet for henne. Hun hadde bestemt seg i samme øyeblikk for at om det gikk som han drømte, skulle hun iverksette sin egen plan. Det som bare hadde vært en løs ide som flagret rundt i hodet, men som hun hadde tenkt veldig mye på etter at hun hadde sett bildet i det gamle ukebladet nede i hytta. Det var noen uker siden, og ukebladet var nytt den gang.
-Hva er det for et meningsløst innfall å starte på tur nå når det er mørkt? sa han plutselig, stanset og snudde seg mot henne. De var kommet opp til toppen, der stien endte ved kanten av et stup.
-Frisk luft har aldri vært skadelig for helsa, svarte hun, samtidig som hun støtte ham kraftig i brystet med begge hendene.
Han ble borte over kanten uten en lyd. Slo bare febrilsk ut med begge armene, som om han ville gripe tak i noe. Det eneste han fikk fylt hendene med var luft. Hun snudde seg øyeblikkelig bort og begynte å gå tilbake samme veien hun var kommet. Visste at han ikke var mer. Ingen overlevde et fall ned i en steinrøys femti meter lenger nede. Frisk luft, tenkte hun. Endelig kunne hun puste fritt. Verden lå åpen framfor henne. Det kunne gå uker før de fant ham. Kanskje ville det gå nye uker før de begynte å lete etter henne. Da ville hun være ett eller annet sted, på en hvit strand under en brennende sol. Verden ventet på henne.
Enkelte mennesker på flyplassen fulgte henne med øynene når de trodde seg usett. Hun likte det. Likte oppmerksomheten hun fikk, selv om den kom fordi hun egentlig hadde stjålet en annens identitet. Passet hadde kostet en del, men det var likevel bare for småpenger å regne. Det de ikke visste var at hun hadde stjålet mye mer. Alt det lå i to spesiallagde kofferter som allerede var sendt avgårde på transportbandet. Første stopp var London. Der skulle hun bli et par dager før hun dro videre over havet.
Hun ruslet litt rundt i avgangshallen. Stilte seg ikke opp i noen kø da flighten hennes ble ropt opp. Ventet til til de første hadde stresset seg ferdig. Følte allerede hvordan rikdommen hadde satt sitt preg på henne. Penger gir selvtillit.
-Unnskyld, men er det Bibbi Johansen?
En mann hadde stilt seg opp ved siden av henne. Hun snudde seg langsomt mot ham, smilte mot ham. Nikket svak.
Han tok henne forsiktig ved albuen og dro henne diskret til side. Først forsto hun ikke hva det var han holdt opp mot henne, men så gikk det plutselig opp for henne at det var et identifikasjonskort. Et kort som viste at mannen som holdt om armen hennes var politimann.
-Mannen din ble funnet død i svømmebassenget deres i dag tidlig. Dessverre tyder det på at det har skjedd noe kriminelt. Vitner kan dessuten fortelle at forholdet mellom deg og din mann har vært temmelig turbulent den siste tida, så det er best du følger med oss, sa han lavt og nikket mot en kvinnelig politibetjent som kom opp på den andre sidenav henne.
-Vi har sett etter deg i hele dag. Hvor hadde du forresten tenkt deg hen etter London? spurte betjenten.
-Bagasjen min...
-Ikke tenk på bagasjen din, vi har tatt vare på den. Begge koffertene er i de beste hender.
Tidligere offentliggjort i ViMenn 1997