Jubileum for levde liv av Jan O Walsøe
Jeg har vært på klassejubileum. Da jeg nærmet meg den gruppa som stod der på skoleplassen på den nye skolen, som ikke har noe til felles med det gamle Alta Gymnas, trodde jeg at jeg hadde gått feil. Jeg skulle ikke på pensjonistmøte - jeg skulle møte mine medelever.
29.august
Jeg har vært på klassejubileum. Da jeg nærmet meg den gruppa som stod der på skoleplassen på den nye skolen, som ikke har noe til felles med det gamle Alta Gymnas, trodde jeg at jeg hadde gått feil. Jeg skulle ikke på pensjonistmøte - jeg skulle møte mine medelever.
Det jeg møtte, var ikke bare mine gamle gode skolevenner. Det var livets realiteter som traff meg midt i fleisen. Hver dag i de femti årene som har gått siden vi skiltes om kvelden 17. mai i 1972, har jeg sett meg i speilet. Der har jeg sett den samme Jan Oskar som fikk leve viktige år med de flotte folka jeg møtte i helga. Jeg har dessverre ikke sett at årene har satt sine spor i meg; jeg er ikke lenger 18 og ett halvt år som jeg var da vi skilte lag. Jeg er blitt pensjonist med alle pensjonistens særtrekk.
I helga oppdaget jeg imidlertid at flere enn meg har levd gjennom livets mange faser. «Gutta» hadde fått livet parkert rundt livet - de fleste av dem i alle fall. Begrepet sixpack eksisterte ikke i 1972 som begrep på vaskebrettet musklene skapte på magen. Det var for øvrig heller ikke et begrep på en beholdning av seks plastpakkede øl som i dag. Vi var vel egentlig ikke gamle nok, men noen hentet øl for oss i papirposer eller i små esker på Nielsenkaia i Bossekop, og det var 12 som var minstemengden. Det var heller ikke pils, Ipa eller andre fine betegnelser på den brune alkoholen. Det var Export fra Mack. Nå hadde dette ølet og livet satt sine spor, og ga nye former, men latteren, humøret og replikkene satt minst like løst som for 50 år siden.
Jentene gikk ikke lenger i miniskjørt eller hot pants som var plaggene som fikk satt pubertetens drømmer i kraftige bevegelser. Nå møtte jeg kvinner der sexy-fristelse var byttet ut med moden sensualitet, og et levd liv i ansikt og på hender. Men hendene var like fine å holde i, og klemmene de delte ut, like varme og gode. Livserfaringene som de siste 50 år hadde gitt dem, ga dem en ny og vakker attraksjon; like spennende, men annerledes.
I to dager har vi sittet sammen og gjennomlevd årene som for meg kanskje er de som formet meg mest. Jeg pakket kofferten og forlot de trygge rammene hjemme femten og ett halvt år gammel. Jeg var erfaringsløs og genert. I Alta møtte jeg ikke bare folk fra hele fylket; jeg møtte livet. Mine skolekamerater bidro i stor grad til å skape meg i mine viktigste år.
Dessverre avdekker slike jubileer at livet ikke varer evig. Flere av mine medlever har gått bort, og noen har fått sykdommer som har satt dem utenfor. I helga ble de imidlertid alle ført inn i mine tanker igjen, og selv om de ikke var til stede fysisk, var de der i historiene og minnene.
Da jeg søndag reiste hjem, kjente jeg faktisk det samme savnet etter dem som da jeg forlot dem i mai for 50 år siden. De har alle på hver sin måte bidratt til mitt liv, og vært viktige fordi jeg møtte dem nettopp da jeg skulle vandre fra ungdom og inn i den voksne verden. I dag er jeg takknemlig. Og i meg har det tentes et håp om at vi kan møtes igjen, ikke om 5-10 år, men i morgen. Det forteller vel litt om betydningen årene på Alta gymnas og de flotte mennskene jeg møtte, fortsatt har for meg.
https://www.jowalsoe.com/450532881
Illustrasjon: Graffiti på vegg i Lisboa. Foto: VEI