Kanskje kommer kongen… av Annie Pedersen

Året er 1951. MS Haukøy er på vei fra Bugøynes til Kirkenes, en fast rute to ganger i uka, mandager og torsdager.  

Lokalbåten Haukøy ved kai på ukjent sted. Båten gikk bl.a. i rute mellom Vadsø-Bugøynes-Kirkenes i 1950-årene før Renøy og nyere rutebåter overtok. Fotograf ukjent.

Året er 1951. MS Haukøy er på vei fra Bugøynes til Kirkenes, en fast rute to ganger i uka, mandager og torsdager. Ved lavvann er det ekspedisjonsbåten Brumle som sørger for at passasjerene kommer seg ombord i lokalbåten som anløper bygda.

Inne i salongen sitter to damer med hver sin datter på henholdsvis 9 og 10 år. Den ene er min mor og meg, den andre er min tante Helga, og kusinen Randi. Jentene har over flere år vært plaget med store mandler og halsbetennelser. Nå er de på vei til sykehuset for å bli operert.

Spente og nervøse ankommer vi Kirkenes etter to og en halv time, og inntar sykehuset etterhvert.

Det gamle sykehuset stod der Brannstasjonen er i dag, et gammelt murbygg... trist, men i vår verden visste vi ikke bedre den gang, vi trudde at alle sykehusene så slik ut.

Det viste seg at det var to ungdommer til fra Bugøynes som var innlagt. Den ene var Oddvar Mudenia, som var operert for blindtarm, den andre var Turid Gunnari, som hadde tatt mandlene.

Den gang var det vanlig med 14 dager på sykehuset etter å ha tatt mandlene.

På sykehuset

Rommene var store, vi kom på et firemannsrom, sammen med to voksne damer. Etter å ha tatt et tåredryppende farvel med mødrene våre, var vi glad vi fikk dele rom. Vi ble undersøkt, og fikk på oss sykehusklærne, operasjonen skulle være dagen etter.

Operasjonsdagen kom, og den operasjonen har jeg aldri glemt. Det var overlege Nedler som skulle operere. Kan huske jeg ble lagt på operasjonsbordet, fikk lagt noe over ansiktet, noe som lignet en gammeldags melkesil, en traktlignende sak. Så ble jeg bedt om å telle, 1... 2...3... husker jeg at jeg telte, men ikke hvor langt jeg kom før jeg hadde sovnet.

Vi ble begge operert på samme dag, og etter operasjonen var det ikke mye lyd i oss. Vi hadde sengene inntil hverandre, og syntes veldig synd på oss selv. Tørste som en ørkensand, men ikke noe å drikke. Vi skulle få havresuppe dagen etter, men ingen vann før etter dag to... det også skulle være kokt. Vi fantaserte om kaldt vann, og var utrøstelige.

Vi fikk lov å være oppe en liten stund, gå på toalett og slikt, men ellers holde sengen mest mulig.

Etter et toalettbesøk, oppdaget jeg at når man dro i snora så kom det vann ned til toaletten. Jeg holdt hånden under kanten mens jeg dro i snora, og vips... så var hånden full av rent vann... hvilken luxus.

Dette måtte jeg fortelle til kusinen min, som trodde jeg var blitt galen. Du har vel ikke drukket vann fra doet, sa hun vantro... nei, tulling... det er rent vann som kommer til doet forsvarte jeg meg med.

Og vi i full firsprang, sjekket at ingen ser oss, inn på doet og låser døren. Der drar vi hver vår gang i snora, og drikker oss utørste. Etterpå hadde vi svært dårlig samvittighet over det vi hadde gjort, og det hele var mitt påfunn. Enn om vi blir dårlig, det gnog i min samvittighet. Til all hell, så gikk det bra. Vi ble utskrevet etter 14 dager, og ingen av oss hadde halsbetennelse på flere år. Tror vi ble immune.

Kongen kommer.

Til historien hører det også med en hendelse som kanskje ikke mange får oppleve i dag.

Under oppholdet på sykehuset, var det store ting på gang i kommunen. Det hadde seg slik at kongeskipet var på tur nordover, og skulle kanskje komme helt til Kirkenes, og ankre opp i Bøkfjorden.

Det var stor aktivitet på sykehuset den siste uken vi var der. Det ble vasket og pusset, både høyt og lavt... de hvitkledde og andre sprang om hverandre, med hektiske roser og svettperler i pannen.

Kan aldri glemme da vi stod i vinduet som vendte mot fjorden, og så det majestetiske kongeskipet ligge der. Vi ble fortalt at dagen etter skulle kongen, med følge, komme å hilse på oss som var på sykehuset.

Vi ble kledd i våre egne klær, sengstrekken skulle være fin, og vi skulle sitte pent på sengkanten og være stille... ikke prate eller skravle. Spenningen var stor, da øyeblikket var kommet, og delegasjonen trødde inn.

Og det var ikke bare kongen, men hele kongefamilien med hoff-folket som kom. Det var Kong Haakon, Kronprins Olav, Kronprinsesse Martha, Prinsesse Ragnhild, Prinsesse Astrid og Prins Harald, som da var 14 år gammel.

De gikk fra seng til seng, og håndhilse på alle. Det var et stort øyeblikk. Kan huske jeg syntes kongen hadde så snille øyne. Han stoppet ved min seng og spurte hva jeg het og hvor jeg var fra. Vi hadde fått beskjed omikke å prate, men hva gjør man når selveste kongen spør. Han fikk i hvertfall vite at min pappa var fisker, og som nå fisket laks på Kjelmøya. Kongn smilte, nikket og klappet meg på hodet.

Har i ettertid tenkt på hvor heldige vi var som fikk oppleve dette på det gamle sykehuset i Kirkenes.