Knivkasterens hevn

De fleste visste hva som skulle komme. Noen hadde sett det før, andre hadde hørt det omtalt. De la merke til at lyset ble dempet. Den sterkeste spotlighten skulle tennes i det samme øyeblikket spranget var et faktum.  

Knivkasterens hevn                              En krim av VEI. Illustrasjon laget med KI.

Linedanseren Guiseppe Lunardi hadde ikke en sjanse da foten glapp. Ingen fikk noen gang vite hva han tenkte i det øyeblikket han kjente at den stramme lina ble borte under foten hans, og han selv ble slengt vekk fra det som var hans navlestreng til livet. Det skjedde midt i trommehvirvelen som fortalte at han skulle ta spranget opp, vende seg hundreogåtti grader, og deretter stå stødig på lina igjen.

For publikum så alt normalt ut mens trommesoloen forberedte spranget. De fleste visste hva som skulle komme. Noen hadde sett det før, andre hadde hørt det omtalt. De la merke til at lyset ble dempet. Den sterkeste spotlighten skulle tennes i det samme øyeblikket spranget var et faktum. Lyset skulle fange Guiseppe i spranget, fryse ham fast i et tidels sekund. Som en flygende fugl skulle han sveve der.

Etterpå var det ingen som med sikkerhet kunne si om trommeslageren nådde å utføre sitt oppdrag, eller om han brøt av før han skulle. Det de derimot kunne si, med stor sikkerhet, var at uhellet skjedde i det øyeblikket Guiseppe skulle til å sparke ifra. Like før spotlighten skulle fanget ham inn. Det var da foten glapp.

Noen mente de hadde hørt ham skrike da han styrtet ned fra sirkuskuppelen. Andre igjen hevdet han styrtet i døden uten et ord. Uansett så brakk han nakken da han tok bakken, femten meter under lina. Han var død før noen rakk fram til ham. Under fallet var det et øyeblikk helt stille. Bare lyden fra ei kvinne som skrek et eller annet sted hørtes. Straks han traff bakken ble menneskemassen igjen til hundrevis av individer som snakket i munnen på hverandre.

-Han er død. Guiseppe er død, sa klovnen Rupert. Han var den første som rakk fram til linedanseren etter fallet. Den triste klovnemasken dekket for alt han følte.

-Ring etter lege! sa sirkusdirektøren da han kom til.

-Guiseppe er død. Hadde han brukt sikkerhetsnett ville han blitt eldre enn tjuefem år. Klovnen Rupert så med sørgmodige øyne på direktøren da han sa det.

Sirkusdirektøren sa ingen ting. Han hadde i sin tid protestert da Guiseppe ville gjøre sitt linedansernummer uten sikkerhetsnett. Han hadde gitt seg etter press fra Guiseppe selv, som hadde truet med å gå til et annet sirkus om han ikke fikk utføre nummeret slik han ville. Han hadde vært en dyktig danser. Han hadde vært sikkerheten selv.

Det var mange som sørget over Guiseppe Lunardi. En av de som sørget mest var direktørens datter Runa. Det var hun som skrek da Guiseppe falt. Skriket slapp ut før hun nådde å stoppe det med sin atten år gamle hånd.

Direktøren avlyste forestillinga, og da legen kom til stede var de fleste allerede ute av teltet. De bar den døde til en av vognene, hvor legen undersøkte ham nærmere. En politimann kom til stede og foretok forhør av den avdødes kolleger. De sjekket utstyret og fant ut at alt var i orden. Det hadde vært et uhell. Guiseppe Lunardi var blitt for sikker på seg selv. Han trodde han ikke lenger kunne gjøre feil. Den verste feilen en linedanser kan gjøre.

Runa gikk ut på plassen og bort til vogna, hvor legen var i ferd med å undersøke Guiseppes døde legeme. Hun banket på døra.

-Hvem er det? spurte legen.

-Det er Runa... jeg er direktørens datter, kan jeg få komme inn?

-Hva vil du her? spurte legen da han åpnet døra.

-Jeg vil bare se Guiseppe for siste gang.

Han slapp henne inn. Guiseppe lå på senga. Legen hadde kledd av ham og lagt ham på magen. Hun sto en stund og betraktet den døde kroppen. Tårene sprengte på da hun tydelig kunne se bruddet i nakken. Høyt oppe på det høyre låret var det et avgrenset, blåfiolett merke.

-Hva er det merke på låret? spurte hun.

-Det vet jeg ikke sikkert. Han må ha truffet noe da han falt ned. Eller så er det noe han har fra før av.

Hun kjente tårene presse på og gikk ut. Like etterpå gikk hun inn i det store sirkusteltet. Der lette hun lenge etter det Guiseppe kunne ha slått låret sin mot da han falt. 

Hun kjente tårene presse på og gikk ut. Like etterpå gikk hun inn i det store sirkusteltet. Der lette hun lenge etter det Guiseppe kunne ha slått låret sin mot da han falt. Hun fant ingen ting. Det var ikke noe der som kunne gitt et avgrenset, blåfiolett merke, høyt oppe på høyre lår til Guiseppe. Og hun visste det heller ikke var en gammel skade.

Det var den siste dagen sirkuset skulle være på stedet. Forestillingen som skulle gå av stabelen senere på kvelden ble avlyst.

Runa fant sin forlovede i vognen hans. Franco satt og stirret inn i veggen. Han reiste seg opp da hun kom inn, og tok omkring henne. Forsiktig kysset han henne på panna, før han holdt henne hardt inntil seg.

-Han skulle ikke gjort det uten sikkerhetsnett, hvisket han sørgmodig inn det mørke håret hennes.

Runa svarte ikke. Hun og Franco hadde vært forlovet et års tid. Hun lurte på om hun fortsatt kunne bli like glad i ham som hun en gang hadde vært. Før Guiseppe kom til sirkuset for fem måneder siden. Hun hadde straks kjent denne voldsomme tiltrekningen mot Guiseppe. I begynnelsen så hun på det som en forelskelse som ville gå over. Senere var hun ikke sikker, men hun kjempet imot. Det var Franco hun var forlovet med. Nå var Guiseppe død. Det ville bli henne og Franco.

De siste par månedene møtte hun Guiseppe i hemmelighet flere ganger. Det måtte skje i hemmelighet. Noen ganger midt på dagen, mellom forestillingene. Andre ganger sent på kvelden. Bestandig skjult for omverden. Ingen måtte få mistanke om noe. Særlig ikke faren og Franco. Faren ville blitt rasende, og Franco ville aldri tilgitt henne. I den siste tida hadde de kunne møtes oftere. Franko holdt på å øve inn et nytt nummer. Som vanlig ville han være alene når han gjorde det. Hver gang han kom med noe nytt var det som en overraskelse. Det var en av grunnen til at faren hennes, sirkusdirektøren, likte ham så godt. Faren likte overraskelser. Det eneste de visste om Francos nye nummer var at han skulle utføre den sammen med Sabina. Som Guiseppe hadde vært linedanser, var også hun det.

Runa frigjorde seg fra armene til Franco og satte seg ned i sofaen. Hun studerte ham da han begynte å skjenke noe te til henne. Tenkte på en episode sammen med Guiseppe. De hadde tatt seg en spasertur i den andre enden av byen en ettermiddag. Plutselig hadde hun så tydelig syntes at hun så Franco i en folkemengde tvers over gata. Først ble hun redd, men da hun så bedre etter så hun ingen Franco. Det var for et par uker siden. Han hadde aldri nevnt det for henne, så det var nok ikke han likevel. Men hun hadde aldri klart å skyve det fra seg. Enkelte ganger så han på henne med et merkelig blikk. Et blikk som lignet litt på farens når han spurte henne hvor hun hadde vært. Det spørsmålet hadde faren stilt flere ganger den siste tida, når han visste hun ikke hadde vært sammen med Franco.

De dro videre til en ny by og nye forestillinger. En av attraksjonene denne gangen var Franco og Sabinas siste nummer. Linedanseren Sabina og multikunstneren Franco. Det eneste de visste, var at i det nye nummeret skulle det ikke brukes kniver. Noe Franco ellers hadde en forkjærlighet for.

Forestillinga trakk fullt hus. Det var som ulykken med Guiseppe trakk nye mennesker til teltet. En linedansers død var blitt underholdning. Runa fulgte forestillingen fra et lite avlukke. Sjøl skulle hun ikke utføre sitt nummer før helt på slutten.

Hun ventet på Sabina og Francos nummer. Var spent på hva det var. Plutselig ble hun klar over at det var nummeret hun var interessert i, ikke Franco. Langsomt gikk det opp for henne at det aldri ville kunne gå med de to. Ikke etter Guiseppe. Hun satt og grublet på dette da Franco og Sabina ble introdusert. Mintes episoder med Guiseppe. Mintes episoder med Franco. Langsomt ble alt koblet sammen i hodet hennes. Hun forsto med ett at Franco visste. Han visste om henne og Guiseppe. Hun hadde vært blind av forelskelse. Franco hadde ikke sagt noe fordi han ville vinne henne tilbake, før det ble altfor alvorlig med Guiseppe. Skjebnen hadde kommet ham til hjelp. En ond skjebne.

Runa ble revet tilbake til virkeligheten av spotlighten som fanget Sabina oppe på lina. Høyt hevet over bakken, men med et sikkerhetsnett under seg.

Med ett begynte en lyskaster å lete etter noe blant publikum. Etter en stund fanget lyset opp Franco som satt langt bak på en av benkeradene. 

Etter å ha utført de vanlige øvelsene gikk Sabina tilbake til plattformen. Da hun igjen balanserte ut på lina bar hun noen kvadratiske klosser på håndflatene. Samtidig hadde hun også en av disse klossene oppe på hodet.

Med ett begynte en lyskaster å lete etter noe blant publikum. Etter en stund fanget lyset opp Franco som satt langt bak på en av benkeradene. Han holdt en kraftig sprettert i hånden. Det gikk et gisp gjennom publikum da de forsto hva som skulle skje. Og ført de helt hadde samlet seg igjen så de at en av klossene falt ned fra håndflaten til Sabina. I rask rekkefølge falt de andre klossene, til slutt var det bare den på hodet som var igjen. Etter en kort trommehvirvel ble det dødsens stille. Publikum holdt pusten. Så med et hørtes et hvin gjennom luften og klossen forsvant fra Sabinas hode. Applausen brøt løs som på kommando.

Runa plukket opp det som etter Francos siste skudd falt ned foran henne. En rund kule av hardplast. Det svartnet for henne. Det avgrensede, blå merket på Guiseppes lår! Det merket som ikke var der da de elsket sammen i vogna en time før den fatale forestillinga. De hadde ikke klart å la være, måtte bare få være sammen. Franco hadde visst! Det var ikke en ond skjebne som hadde grepet inn!

Også denne kvelden måtte de avlyse forestillinga før de to siste numrene. Under den nervepirrende oppvisningen med knivkasteren og mulitikunstneren Franco, skjedde et nytt uhell. En av knivkasterens kniver fulgte ikke banen den skulle følge. Den forlot kasterens hånd et tidels sekund for sent, eller for tidlig. Resultatet ble at den gjennomboret Francos hjerte. Da legen kom til stede var han allerede død.

Knivkasteren selv var utrøstelig. Kunne ikke fatte hvordan det hadde skjedd. Ulykken denne gang virket ennå mer meningsløs enn den forrige.

Den døde var knivkasterens forlovede. Knivkasteren var direktørens datter.

                                                                                                                         Tidligere offentliggjort i ViMenn 1993