Krykkja -hvor ble det av den? Tekst og foto Ivar W Kaski

En dag hørte jeg en velkjent lyd i sentrum av Kirkenes, lyden kom fra Sydvarangers verksbygninger. «Potoaa, potoaa, potoaa», en kjent lyd som jeg har hørt ved fuglefjellet i Ranvika. Det var krykkja. Jo, her har ca 10 - 15 krykkjepar etablert seg med reirbygging. Vindusbrett på verksbyggene er tatt i bruk som fundament for boligene. Kanskje har noen krykkjer flyttet fra Ranvika til byen? Krykkja som er den vanligste måkearten, har hatt en dramatisk tilbakegang siden begynnelsen av 1980-tallet. I 2005 ble hekkebestanden i Norge vurdert å være ca. 336 000 par, mens den i 2014 ble stipulert til knappe 90 000 par (artsdatabanken.no). I løpet av 9 år er bestanden redusert med 74%. Krykkja er i den norske rødlista (og den globale rødlista) kategorisert som sterkt truet. 

Fuglefjellet i Ranvika har også blitt rammet av tilbakegangen, kanskje i større grad enn gjennomsnittet? Tilbakegangen vises godt på 2 bilder tatt med 14 års mellomrom, tatt 6. mai 2006 og 20. mai 2020.

I tillegg til at de fleste krykkjene er borte, så er også mye av vegetasjonen som reirene ligger på borte. Det kan være at manglende gjødsling gjør at jordsmonnet eroderes bort. I mai 2020 gjorde jeg et overslag over antall krykkjer i Ranvika, kom til at det tilsammen var ca. 50 par i selve fuglefjellet og kløfta ved siden av (Kustunkuru). Krykkja lever overveiende av små planktoniske krepsdyr og fisk, samt bløtdyr og børsteormer. Da er ikke pølser med lompe og softis grunnen at krykkja hekker i byen. Forskningen (Barret) sier at matmangel på grunn av overfiske og varmere vann langs kysten er hovedgrunnen til nedgangen. Det er fattigere på fjorden og ved fuglefjellet, for krykkja lager mye lyd og er fin å se på. Krykkjas daglige trekk over bygda var også et kjent syn. Ved utløpet av Marielva i Pikkuhamina slukket de tørsten og og vasket seg i ferskvann, før de igjen returnerte til fuglefjellet.