Lørdagslesning: Bare en hund
Skyggen var synlig mot murhekken et kort, tidels sekund. Om noen hadde sett den ville ikke hjernen registrert det som noe unormalt. De ville trodd de bare hadde blunket, at det var skyggen av deres eget øyelokk.
Bare en hund. Krim av VEI
Skyggen var synlig mot murhekken et kort, tidels sekund. Om noen hadde sett den ville ikke hjernen registrert det som noe unormalt. De ville trodd de bare hadde blunket, at det var skyggen av deres eget øyelokk. Neste gang de ville feste blikket mot muren ville de bare se gjenskinnet av den enslige gatelykten.
Stillheten i den sene kvelden var også som kveldsstillheten alltid er. En mørk, dump stillhet, som bare ble avbrutt av en og annen bil som passerte på hovedveien et par hundre meter borte. En sjelden gang av en taxi som skulle til et av nabohusene med noen som hadde valgt å la sin egen bil stå igjen. Villaene sto med god avstand til hverandre, godt skjermet bak gamle trær i hver sin hage.
Dersom noen hadde stått ute denne sene kveldstimen ville de likevel kunne ha hørt andre lyder. Om de da lyttet etter lyder utenom de som var menneskeskapte. En fugl kvitret litt før den falt til ro igjen. Ikke så uvanlig, det hendte av og til. Lenger borte ulte en hund ut i mørket. I sin ensomhet drømte den seg tilbake til det frie liv et sted på viddene. Adskillig nærmere, innenfor murhekken hvor skyggen hadde falt på, plistret en annen hund. Lyden bar godt gjennom mørket, men det var ingen som hørte den, for det var ingen som lyttet. Så stilnet også den lyden. Hunden hadde fått tilfredsstilt sin nysgjerrighet.
Og så var det lyden av metall som gnisset mot metall. Den varte heller ikke lenge, men den var menneskeskapt. Noen raske knepp fulgte, men også de forsvant, omtrent samtidig med at hunden tidde med sin klynking. Så var alt stille igjen. Bak hekken av murstein beveget en mørkkledd person seg mot den tilbaketrukne villaen. Som en skygge forflyttet personen seg tvers over gressplenen, en gressplen våt av dugg. Lyset fra oppkjørselen rakk ikke fram til den lydløse skyggen. Personen forsvant inn på baksiden av villaen. Lyden av en pesende hund var alt som ble igjen da kvelden trakk seg inn i seg selv og ble natt.
Det var dagslys da tjenestebilen fra kriminalpolitiet rullet forbi smijernsporten og opp innkjørselen mot villaen. Direktør Lander tok imot kriminalførstebetjent Aksel Vintervoll ute på trappa. Etter å ha hilst på hverandre gikk de inn. Kriminalbetjent Huse fulgte like etter. Inne i hallen ble han stående en stund og beundre omgivelsene. De kjente lukten rikdom.
- Her ser du safen, sa direktøren. De var kommet inn i rommet som både var direktørens hjemmekontor og bibliotek.
- Har du rørt noe?
Vintervoll spurte, men visste det var unødvendig. Også han kastet et blikk på omgivelsene. Deler av verdens tapte regnskog fant han igjen i direktørens møbler.
- Selvfølgelig ikke ... men tror du dere finner fingeravtrykk?
Han så på førstebetjenten med et blikk som egentlig ikke hadde mye håp i seg.
- Vi får overlate det til ekspertene, de er på vei. Men det er vel tvilsomt. Så vidt jeg forstår har du alarm i huset?
- Joda, jeg har alarm. Det kostet meg en anselig sum med penger å anskaffe meg det. Du ser selv hvor mye det hjalp.
- Har du kontaktet forsikringsselskapet?
Det var Huse som spurte.
- Ringte dit straks etter å ha ringt til politiet. De er vel snart her de også. Ville se hvordan innbruddet kunne skje.
Direktør Lander løftet ei hand og strøk noen svettedråper av panna.
- Du hadde diamanter i safen? spurte Vintervoll.
- Ja, svarte Lander. - Diamanter for 2,5 mill. kroner. Jeg handler med diamanter.
- Og de var forsikret?
Han ble avbrutt av voldsom bjeffing. En sjæfer kom rasende ut av skogen i retning mot trappa. Et øyeblikk trodde Vintervoll at han hunden skulle gyve løs på dem, men så lød direktørens Kommanderende stemme:
- Dekk Victor!
Huse sto og kikket inn i safen da han stilte spørsmålet. Det var ingen ting som tydet på at den var brutt opp. Det var ikke utøvet vold på den. Tyven hadde tydeligvis hatt adgang til koden, eller så var det en ekspert av den helt sjeldne sorten.
- Det er det som er så forbasket, de var bare forsikret for halve summen. Forsikringsselskapet ville ikke forsikre alt fordi jeg ønsket å ha de her hjemme. Det til tross for at jeg mener de var tryggere her enn nede i byen. Det er jo derfor jeg har sikret meg på alle måter.
Han avbrøt da de hørte en ny bil stoppe utenfor. Alle tre gikk ut på trappa. Ekspertisen fra politiet var kommet.
- Sjekk hva som har skjedd med alarmen, hvor feilen ligger, sa Vintervollen. - Huse og jeg tar en tur rundt eiendommen ....
Han ble avbrutt av voldsom bjeffing. En sjæfer kom rasende ut av skogen i retning mot trappa. Et øyeblikk trodde Vintervoll at han hunden skulle gyve løs på dem, men så lød direktørens Kommanderende stemme:
- Dekk Victor!
Hunden stoppet øyeblikkelig og la seg flat på hellene nedenfor dem. Som den skulle fått et piskeslag over ryggen. Samtidig kom ei kvinne løpende fra samme retning som hunden var kommet fra.
- Han stakk av, ropte hun. Vintervoll så på henne. Hun var adskillig yngre enn direktøren.
- Min datter Cecilie, sa Lander. Han leste spørsmålet i øynene på førstebetjenten.
- Og han?
Huse nikket mot hunden som lå på steinhella nedenfor dem.
- Victor, vakthunden vår, sa Lander.
- Var den her i natt?
Huse så spørrende på direktøren.
- Ja, han var det. Derfor virker dette innbruddet ennå merkeligere. Victor slipper ingen inn uten at jeg eller min datter er til stede.
På turen rundt eiendommen fant Huse og Vintervoll stedet hvor innbruddstyven var kommet inn. Ved hjelp av en kraftig avbitertang var det klippet et stort hull i nettinggjerdet. Nettingen var berettet pent til side.
- Hva tror du?
Vintervoll reiste seg opp etter å ha gransket bruddstedene i nettinggjerdet.
- Forsikringssvindel! Han har gjort det selv.
- Du tenker på hunden?
- Ja, Victor, det beistet slipper ingen inn om han ikke kjenner dem godt. Så du ikke hvordan han gledet seg til å rive over strupen på deg?
- Er det ikke for opplagt? svarte Vintervoll og løftet handa opp til strupen.
- Jo, sa Huse. - Men har du et bedre forslag.
Aksel Vintervoll hadde ikke det. Istedenfor å svare begynte han å gå opp mot huset igjen. Han håpet de hadde bundet fast sjæferen.
Politiets tekniske eksperter hadde gått grundig gjennom igjennom huset alarmsystem. Det som skulle ha vært et system som garderte mot innbrudd, var på en effektiv måte satt ut av spill. Nede i kjelleren, der inntrengeren hadde kommet inn gjennom et lite vindu ved å fjerne hele vindusrammen fra betongen, var ledningsnettet inne i en av sikkerhetsboksene koblet sammen på en finurlig måte. Resultatet av sammenkoblingen var nok til at både alarmen, og den automatiske oppkallingen via telefonen til Sikkerhetssentralen var slått ut.
På selve gulvet ble det funnet en del jord og murpuss, men ellers var det lite å hente. De regnet ikke med at det var noen fingeravtrykk de kunne sikre seg heller. Det eneste som sto helt klart var at den som hadde gjort innbruddet måtte kjenne til sikkerhetssystemet, og også ha en peiling på hvor systemets forskjellige tilkoblingsbokser var.
Vintervoll tok opp forklaring fra direktør Lander og hans datter. Huse noterte ned det som ble sagt. Lander hadde vært på hytta sammen med sin datter i hele helga. På eiendommen hadde bare hunden Victor oppholdt seg.
- Er hunden løs innenfor gjerdet? spurte Vintervoll.
- Ja, den er løs. Vanligvis oppholder den seg i hundehuset bak boligen, men straks den hører noe pleier den å undersøke hva det er, svarte Lander.
- Er dere ofte borte om helgene?
- Nesten hver helg. Vi har en hytte ute ved sjøen. Pleier å tilbringe mye tid der.
- Hvem mater hunden når dere er borte?
- Det er en automat i hundehuset. To ganger i døgnet kommer det ut tørrfor til Victor.
Direktør Lander svarte korrekt og uten å nøle på spørsmålene. Hans datter satt i en dyp lenestol og nikket som en bekreftelse på at det han sa var riktig.
- Hvorfor varslet ikke sjæferen at noe var galt, at noen kom inn på eiendommen?
Lander ristet på hodet og sa det var en gåte for ham. Det hadde aldri hendt tidligere. Det var bare han og hans datter som fikk slippe forbi hunden, dersom den ikke ble kommandert til å gjøre noe annet.
- Men den lystrer kommandoer?
- Ja, selvfølgelig, men bare fra meg og Cecilie, svarte Lander.
Da de kjørte bort fra eiendommen sa Huse at det stinket av hele saken. Det at det bare var Landers datter som kunne gi ham alibi gjorde ikke stanken mindre, mente han.
- De står nok sammen om dette.
Vintervoll svarte ikke straks. Det så ut som han konsentrerte seg om kjøringa, men så snudde han seg plutselig mot Huse:
- Kanskje det. Om det ikke stinker akkurat, så kjenner også jeg lukta. Men jeg kjenner lukta av noe annet.
- Lukta av hva?
Huse stakk notisboka han hadde sittet med i handa inn i jakkelomma.
- Spesielt nyttig når kyrne skal kalve, sa han. De satt inne i stua etter omvisningen i fjøset. Broren og svigerinna var kjørt en tur innover fjellet. Stig Sander var alene på gården.
- Lukta av noe bestemt. Husker du Stig Sander?
- Kan det være han? Han har vi jo ikke hørt fra på over ett år?
- Men er du enig i at om det ikke er Lander eller hans datter, så må det være Sander?
Huse svarte ikke. Stig Sander. Om det var noen som kunne gjøre et slikt brekk så måtte det være han. Eksperten på koder og sikkerhetssystemer. Det var over et år siden han sist hadde vært i politiets søkelys. Det var da han var ferdig med å sone den siste dommen.
- Vi får sjekke opp hvor han oppholder seg, sa Vintervoll og brøt Huses tankerekke.
- Det er forsikringssvindel. Det desperate dyret slipper ingen innfor gjerdet.
Huse hadde allerede glemt personen som het Stig Sander.
De fant Stig Sander etter to dager. Han bodde hos broren og svigerinna på et lite småbruk like utenfor byen. Hadde startet på et nytt liv som gårdsgutt, var det han sa. Vintervoll tvilte, men det kunne godt være sant. Stig Sander tok dem med inn i fjøset og viste stolt fram overvåkingsanlegget han hadde montert for broren. To videokameraer, som kunne styres fra et panel i bolighuset, overførte alt som skjedde inne i fjøset til fjernsynsskjermen inne i stua.
- Spesielt nyttig når kyrne skal kalve, sa han. De satt inne i stua etter omvisningen i fjøset. Broren og svigerinna var kjørt en tur innover fjellet. Stig Sander var alene på gården.
Vintervoll spurte om hva han hadde gjort den kvelden og natten innbruddet i villaen hadde skjedd.
- Lovens lange arm er aldri lengre borte enn at den kan pirke borti deg med pekefingeren, svarte Sander. - Jeg har ingen ting med det å gjøre.
- Da kan du jo bare fortelle hva du drev med den kvelden.
Det så ut som Stig Sander tenkte seg om. Politibetjent Huse hadde tatt fram notisboka sin. Ventet.
- Jeg var faktisk nede i byen den kvelden, sa Sander omsider. - Kjørte litt rundt med bilen ... var innom flere utesteder. Kom litt sent hjem om natta.
- Hva tid var du hjemme?
Vintervoll stilte spørsmålene. Huse noterte.
- Det vet jeg ikke. Kanskje i totiden, kanskje senere, men du får spørre bror min. Han hørte sikkert bilen da jeg kom.
- Var det noen som så deg på utestedene, og kan du si hvilke steder du var på?
Stig Sander nevnte opp tre steder han hadde vært. På et av stedene hadde han truffet en kjenning, fra de andre stedene kunne han ikke si sikkert om noen husket ham. På spørsmål om han hadde drukket alkohol sa han med et smil:
- Jeg kjørte bil, du skal ikke få hektet meg for promillekjøring ... forresten så husker de meg sikkert i baren på de forskjellige stedene. Det var sikkert ikke så mange som drakk mineralvann der på lørdagskvelden.
Stig Sander hadde fortalt sannheten fant Vintervoll ut. I alle fall sannheten så langt han kunne kontrollere den. Også antydningen om at de kanskje husket ham siden han bare drakk mineralvann viste seg å slå til.
- Forsikringssvindel! sa Huse. Han hadde gjennomgått alle kjente facts i saken.
Like etterpå kom en etterforsker inn og avla rapport om hva de hadde funnet ut under dør til dør aksjonen de hadde foretatt i området. Det var lite. Svært lite. Så lite at det var ingenting. Ingen hadde observert noe den spesielle kvelden eller natta.
- Var det ingen som hørte at sjæferen bjeffet unormalt høyt?
Vintervoll satt ved arbeidsbordet sitt og leverte spørsmålet som et siste halmstrå til etterforskeren.
- Nei, svarte han.
- Det er det som er så merkelig, mumlet kriminalførstebetjenten til seg selv.
- Forsikringssvindel, sa Huse og klappet igjen notisboka.
Det skulle faktisk gå hele ti uker uten at de kom et komma nærmere sakens løsning. Teorien om forsikringssvindel ble lagt vekk. Selv om direktøren og datteren bare kunne gi hverandre alibi, gjentok de den samme historien hver gang. Ikke en gang greide politiet å gripe dem i unøyaktigheter. Den ellevte uka etter innbruddet ringte telefonen hos Vintervoll, og en mørk mannstemme presenterte seg i den andre enden av linja som Reidar Antonsen.
- Det gjelder det innbruddet hos direktør Lander for en tid tilbake, sa mannen.
- Ja, svarte Vintervoll. - Har du noen opplysninger?
- Jeg vet ikke om det betyr noe, men jeg så en bil parkert i en gate et par hundre meter fra eiendommen den kvelden ... du skjønner ... jeg pleier å gå en sein kveldstur før jeg legger meg ... det er bra for blodomløpet.
- Var det noe spesielt med den bilen? spurte Vintervoll. Han var mindre interessert i blodomløpet til Reidar Antonsen.
- Nei, ikke noe spesielt, men jeg hadde aldri sett den før.
- Vet du hvilken bil det var?
Vintervoll ante et gjennombrudd. Uten å være det helt bevisst tenkte han på bilen til Stein Sander. En blå varevogn av svensk fabrikat, en eldre modell.
- Jeg tror det var en Volvo, jeg så ikke så godt etter ... men jeg synes å huske den var grønn.
- Grønn? sa Vintervoll. Den burde vært blå, tenkte han. Men likevel, blå og grønn er ikke så langt fra hverandre, i mørket er det ikke så enkelt bestandig å se forskjell.
- Det var noe mer ... men nå husker jeg det ikke lenger, fortsatte mannen inne i telefonen.
- Det er jo en god stund siden dette skjedde, hvorfor har du forresten ikke ringt før?
Vintervoll holdt røret litt vekk fra øret, ventet noe om at man ville ikke bli innblandet og lignende.
- Jeg kom hjem nettopp i går. Søndagen etter innbruddet reiste jeg til min sønn i USA, har faktisk vært der hele tiden. Jeg har ikke visst om dette før jeg kom i går.
- Du får ha takk for opplysningene i alle fall, og jeg håper det er i orden at vi kontakter deg om vi skulle trenge å vite noe mer?
- Joda, bare hyggelig å kunne hjelpe, svarte Reidar Antonsen.
Det ble Huse som måtte ta turen til småbruket. Han prøvde å slippe ved å si at det var en del skrivearbeid han skulle ha unnagjort, men det bet ikke kriminalførstebetjenten på. Om det var noe Huse hadde i orden så var det rapportene og annet papirarbeid. Det var aldri noe som ikke var unnagjort av den type arbeid.
- Men du kan gjerne bruke resten av dagen. Vintervoll kastet et blikk på klokka. Det var bare to timer til de skulle gå av vakt. Han regnet ikke med at kollegaen ville være tilbake engang før arbeidsdagen var over. Bare turen fram og tilbake ville ta bortimot to timer.
- Det blir overtid på meg i dag, svarte Huse. - Du vet jeg skriver rapporten etterpå.
- Du kan ta det som avspasering en dag, sa Vintervoll.
- Avspasering, ja, du har vel hørt om den nye folkesporten i Norge? Folk i form til OL, vi er snart en nasjon av avspaserere.
Han tok på seg jakka og forlot kontoret.
Bilen til Stein Sander hadde ikke skiftet farge. Den var fortsatt blå da Huse dukket opp på småbruket. Heller ikke Sander forandret noe på forklaringa om hva han hadde foretatt seg den angjeldende kvelden. Og han hadde ikke vært i nærheten av stedet hvor den blå bilen hadde stått parkert
- Jeg trodde dere hadde lagt denne saken på is etter såpass lang tid, sa Sander da Huse gjorde seg klar til å gå. De hadde sittet ute på trappa og snakket sammen i sensommerværet. Huse belaget seg på å dra tilbake til kontoret med uforrettet sak da han hørte mobiltelefonen i bilen begynte å pipe. Han gikk fort bort til bilen, bøyde seg inn gjennom den åpne sideruta og løftet på røret.
- Er det Huse?
Han hørte Vintervoll i den andre enden.
- Ja, hvem trodde du det var?
- Hatt en fin tur? spurte Vintervoll.
- Joda, været er jo flott. Skal forresten starte tilbake nå. Hva var det du lurte på?
- Ingen ting, skulle bare si at du bare kan glemme Stein Sander.
- Mener du at du har tatt vedkommende som gjorde brekket mens jeg har feriert ute på landet?
- Ikke akkurat det, men fyren som ringte, Reidar Antonsen ringte pånytt for noen minutter siden. Han husket plutselig på noe mer. Noe som hadde satt seg fast i hukommelsen et sted. Bokstavene på registreringsskiltet var RA, og han husket faktisk også de to første sifrene, de var 67. Jeg har sjekket bilen til Stein Sander, det er forresten brorens bil. Den har et helt annet kjennetegn.
- Var gubben så sikker, det er jo lenge siden han så den?
- Jada, han var sikker, det var fordi bokstavene var initialene hans, RA. Og tro det eller ei, de to første sifrene var alderen hans, 67.
- Jeg starter innover mot byen nå, sa Huse og la på.
Vintervoll hadde ikke forlatt kontoret da Huse kom tilbake.
- Samler opp avspasering, kommenterte Huse og slengte jakken fra seg.
- Ikke det akkurat, sa Vintervoll. - Jeg ville bare høre om du fikk noe nytt ut av ham.
- Stein Sander er blitt et nytt menneske, det er det eneste nye jeg har funnet ut. Og akkurat det er jo ikke så gærnt. Han trives tydeligvis som gårdsgutt.
- Sa han det?
- Sa, det trengte han ikke å si. Jeg så det på ham. Han har det som plommen i egget der ute på landet. Sunn og frisk ser han også ut. Da jeg kom dit i ettermiddag lå han og rullet seg ute i gresset med brorens hundevalper.
- Og alibiet hans var den samme som sist? Han hadde ikke forandret på noe?
- Ikke et punktum, svarte Huse og strekte seg. - Vi får se å komme oss hjem.
De gikk inn i hver sin bil utenfor stasjonen. Vintervoll ble sittende en stund mens han rullet på en røyk. Han så Huse blinke ut på veien. Plutselig stoppet han opp med det han holdt på med. Han stappet den halvferdige sigaretten inn i posen med rulletobakk og slengte det over på setet ved siden av. Deretter startet han motoren. Han kom seg ikke ut på veien ved første forsøk, motoren brummet lavt og kveltes. I iveren hadde han bommet på giret.
Huse så bilen som kom opp bak ham og blinket med lysene. Da han så det var kriminalførstebetjenten kjørte han inn i en busslomme og stoppet. Vintervoll kjørte opp ved siden av ham og stoppet han også.
- Hva var det du sa Stein Sander gjorde da du kom dit opp i dag?
- Gjorde? Ingen ting, absolutt ingen ting.
- Joda, du sa han gjorde noe.
Vintervoll pekte på Huse med en dirrende finger.
- Ja, visst du kaller det å gjøre noe, det at han lå og rullet seg i gresset med brorens hundevalper, da skal også jeg bli småbruker.
- Var valpene gamle? Og hvilken rase var de?
- Gamle? Har ikke peiling, svarte Huse. - Jeg har aldri hatt hundevalper, og rasen vet jeg ikke. Små og svarte var dem, med en stiv hale. Kanskje Labrador, joda, de lignet litt på dyret til Tommasen i narkoavdelinga. Men disse hadde ører som sto opp, hos Tommasen henger de jo ned ... hos hunden hans mener jeg ....
- Vi drar tilbake til stasjonen med en av bilene. Etterpå drar vi opp til gårdsgutt Sander igjen en tur.
Vintervoll var på vei tilbake til bilen da han sa det. Huse visste at han ikke ville vente på noe svar fra ham. Her var det bare å snu bilen og gjøre som sjefen sa.
Stein Sander var ute og jogget da de ankom småbruket. Broren tok imot dem og ba dem inn. I løpet av den korte samtalen de hadde, bekreftet han at de tre valpene, som stadig vekk løp rundt beina på dem, tilhørte ham. Mens de pratet sammen gikk døren opp og Stein Sander kom inn. Han var iført joggedress og var svett og andpusten. Den friske ansiktsfargen røpet på ingen måte at han hadde tilbrakt mye av sitt voksne liv helt andre steder enn ute i naturen. Sammen med ham kom en svart Labrador.
- Er dette mora? spurte Vintervoll broren, og nikket mot hunden.
- Ja, svarte broren. Han så tydelig forvirret ut. Kunne ikke helt skjønne hvorfor politiet plutselig var blitt så interessert i hunden hans. Stein Sander gikk inn i dusjen.
Et par dager senere oppga Stein Sander sitt alibi. Han hadde vært på eiendommen til direktør Lander. Han hadde faktisk holdt den under oppsikt i lengre tid. Han hadde lagt merke til at direktøren og datteren omtrent var borte hver helg. Etter en del arbeid hadde han funnet ut hvordan sikkerhetssystemet var bygd opp. Til slutt gjensto bare et problem. Hunden Victor.
- Løsninga lå rett foran nesen på meg, sa Sander. - Litt har jeg da lært ute på gården. Da hunden til bror min fikk løpetid tok jeg den med meg. Har du hørt om en hannhund som ikke lar seg friste av en slik lekkerbisken?
Nei, Vintervoll hadde ikke hørt om det. Gentesten av valpen viste at det var Victor som hadde vært på ferde. Den hadde hatt seg en hyrdestund ute i hagen sammen med Sanders labrador, alt mens millioner av diamanter forsvant fra direktørens villa.
Tidligere offentligjort i ViMenn 1992. Illustrasjon: Graffiti fpå murvegg i Lisboa Foto: VEI