Båtbygging på Bugøynes av Sten Vælitalo

Jeg tok deretter frem en krumpasser og målte hodebredden til Roger, bredden ble da 18 cm, dvs 18 cm luft mellom hver spante på vekselvis 10 og 12,5 cm i båtlengde-retningen.

Båtbygging på Bugøynes.

Sten Henning Vælitalo, født i 1952.

Folkeskole på Bugøynes, real og handelsskole i Kirkenes.

Har arbeidet først som butikkansatt, E.M Saue´s platebar, dernest visergutt, kontormann, båtreparatør, båtkonstruktør og båtbygger.Senere eier og daglig leder i flere egne bedrifter, bl.a i Finnmark, Tromsø, Vestlandet, Østlandet, Finland, Tyskland og Portugal.

Gift med Sylvia Salmela Vælitalo, 3 barn, syv barnebarn.

Bor i Drammen.

sten@vaelitalo.com

Bakgrunn.

Sylvia har vært og er min kone, en uvurdelig partner i livets «ville» ferd, uten henne ville ikke denne historien vært som den ble.

Bugøynes er jo et lite sted på sørsiden av Varangerfjorden, ca ti mil med bil fra Kirkenes. I tiden før 1963 hadde vi ikke veiforbindelse med omverdenen og var således litt isolert dersom båt var uaktuellt å bruke. Reising var på den tiden ikke så vanlig, skjedde av og til igjennom livet for noen, for andre skjedde det aldri. Innbyggerne på Bugøynes var i hovedsak etterkommere av innvandring fra Finland på slutten av attenhundretallet og starten av nittenhundretallet. Det anvendte språket var finsk og det samme var kulturen og væremåten. Grunnen til innvandringen fortelles å være lange perioder med nød og elendighet, dvs. lite mat i Finland, og trekkplasteret i Norge var et håp man hadde om lettere tilgang på mat, dvs. fisk for seg og sine.

Sjøen og Varangerfjorden var matfatet, og alle som kjenner denne vet at den kan være vakker og blikkstille i det ene øyeblikket og vill og farlig det neste. Man kan bare tenke seg til hvilken omveltning som lå i å ferdes i ofte gisne båter på svære uforutsigbare havstykker, sett mot innlands-sjøer, tjern og elver. De første som ankom bodde i jordgammer og hadde nok en bratt lærekurve, men for de aller fleste gikk det ganske bra. Finsk SISU fikk kjørt seg, kan jeg tenke meg.

Starten.

Min historie starter med min far Hemming Vælitalo, hans aktiviteter, og deretter mine egne eskapader innenfor det samme håndverksområdet.

Hemming Vælitalo.

De aller fleste var engasjert i fiske på en eller annen måte. Også min far Hemming. Han bestemte seg etterhvert, før min tid, å lage en slipp på Bugøynes, et sted hvor man kunne dra opp båter og foreta utskiftninger og utføre reparasjoner. Dette hadde lenge vært et savn for fiskerne, hans ide` var å legge slippen til Vestersand på Bugøynes, selvom dette stedet var værutsatt. Min far hadde ingen formell bakgrunn for båtreparasjoner og bygging, men hadde god håndtverksmessig bakgrunn med tre og jobbet etterhvert mer og mer på båter, jeg husker han henviste til eldre personer som hadde bra kjennskap til viktige båtdetaljer noe han var svært fokusert på. Slippen som først ble planlagt på kjøkkenbordet skulle være en glideslipp med «gangspill», hvor flere menn skulle går i ring i timevis for å slite opp båten på glidende treundelag.

Før bygging av slippen startet, måtte far søke Sør Varanger Kommune om byggetillatelse. Det ble av flere i Bugøynes organisert en underskriftskampanje i bygda mot dette. Dette lå Hemming tungt for brystet i hele min oppvekst. Tillatelsen kom fra kommunen likevel, og slipp-arbeidet ble utført på billigst mulig måte. Misunnelsen lever ofte godt, nesten hvorsomhelst. Etterhvert som man etablerte strømforsyning, fikk han tak i mekanisk vinsj og ting ble lettere. Men alt dreide seg om utearbeide i frost, vind, regn og annet vær.

Båtene.

Kravellbygde båter var det som i hovedsak skulle repareres, dvs. båter som ikke er klinkbygde men slett utenpå med massivt spanteverk, alt i tre og mye betong-ballast. Hudplanketykkelsen var 35-50 mm, og til å begynne med ble tømmer fra Bugøynes`store skoger brukt. (Rektømmer). Dette materialet var ofte av svært god kvalitet, saltimpregnert som det var.

Rektømmer sages i selvbygd sag, Hans Johansen, nærmest.

Treruller dreid, tømmersag bygd, drevet av 15 HK Hein, ensylindret motor. Men etterhvert ble Pasviktømmer kjøpt inn som standard for bruk i kjøl, spanter, hudplank osv.

Så utviklet aktiviteten seg, båter kom, ble dratt opp, reparert og sjøsatt igjen. Bedriften ble etterhvert svært dynamisk og gode håndtverkere ble ennå bedre. Filosofien til Hemming var at man skulle levere bærekraftig og god kvalitet, prisen skulle være overkommelig.

Nybygg.

Vælitalo Slipp og båtbyggeri fikk etterhvert et godt rykte blant fiskerne og menigmann. Man visste at det arbeidet som man fikk utført der var bra, og ville holde over tid. Hemming og hans menn utførte alt av skrog og overbyggsreparasjoner, avsaging og forlengelser, motorinstallasjoner, vinsj og elektriske installasjoner og etterhvert tok han på seg flere nybyggings- oppdrag.

Losbåt til Kirkenes under bygging. Nybygg fra Vælitalo slipp & Båtbyggeri.

Hemmings båtbyggere og båtreparatører .

Hans Johansen var en motormann og smed, men gjorde også trearbeide, Ivar Marjavara var svært dyktig person innenfor de fleste fagområder, Åge Vælidalo var det samme, senere kom flinke personer som Kåre Vælidalo, Terje Linangi, Roger Johansen, Agnar Dørmænen til, og hundrevis av reparasjonsarbeider ble utført, nybygg produsert. Hemming hadde 10 nybygg, heriblant også to godsprammer til Berlevåg havn for lossing og lasting av folk og varer, før moloen ble bygd. Disse båtene hadde en formidabel styrke. I tillegg ble det utført 15 forlengelser av skrog, samt et utall av andre type båtarbeider. Kundegruppen var fra store deler av Troms, men mest fra Finnmark, aller mest fra Østfinnmark.

Språk på arbeidsplassen.

Finsk var automatisk foretrukket på Vælitalo Slipp og Båtbyggeri etter krigen. Når nye generasjoner kom til ble det mer norsk, med skippere og mannskap på kundebåter var det stor moro med blanding mellom finsk og norsk. Må jo sies at alle på slippen kunne norsk svært godt, men det var ennå ikke deres naturlige morsmål, ikke før senere.

«Gamlekara: Hemming, Hans og Åge.

Generasjonskiftte.

Det var søndag ettermiddag på høsten, i begynnelsen av syttiårene. Jeg var i begynnelsen av tyveårene. Jeg kommer gående inn i stua hos Hemming, han satt og så på TV i godstolen. Jeg gikk inn og sto ved siden av han mens jeg med bankende hjerte sa: pappa, jeg har bestemt meg for å bygge en båt til en kunde, har skrevet kontrakt med han..., pappa snudde seg og svarte, hva??, bygge båt ? Du kan jo ikke bygge båt! Jeg svarte nærmes automatisk; det kunne vel ikke du heller før du hadde bygd den første?? Han repliserte; skrevet kontrakt??? med hvem?? Jeg sto med hendene på ryggen og svarte ; jo Thoralf Saua, Skallelv. Han reiste seg halveis opp og så fortvilet på meg, ristet på hodet mens han mumlet noe jeg ikke forsto. Så tok jeg frem armene jeg hadde holdt på ryggen, der hadde jeg holdt en båtmodell jeg hadde laget, en halv-modell, til bruk for skrogplanlegging /vurdering og som byggemal. Jeg holdt den foran han, spurte om ikke han kunne gi noen kommentarer til meg, fordi, som jeg sa, vi begynner så snart vi har hentet trematerialer. Han fikk nærmest panikk, ristet på hodet, prøvde å ikke se på modellen.

Så skjedde det noe, akkurat hva vet jeg ikke, men nå holdt han modellen, snudde på den og spurte, skal den være såvidt bred? Ja, mente jeg, det var nye signaler og krav fra fiskerne, båtene må kunne bære mer enn før, motor bak og styrehus foran, tidene forandrer seg. Han nikket, visste sikkert det selv også, spurte om jeg ikke ville ha mer kjølskjær, dvs mer av kjølprofilen stikkende nedover, enn hva modellen gav uttrykk for? Nei sa jeg, jeg vil ha bedre bæreevne på båten uten at dybden ble øket tilsvarende, da repliserte han at jeg da også burde skjære av baug-lotet, dvs det «kjølskjæret» som var i baugen av båten, da sa han, ville båtene bli lettere å svinge i trange havner osv. Jeg nikket og noterte. Og så ville han at jeg skulle fjerne noe «skrogmasse» foran propellen for å forbedre vannstrømmen som kom langs skroget til den 3 bladete propellen bak.

Dæsken, tenkte jeg, vi har et samarbeide her ! Han ER interresert, jeg syntes jeg så at frykten forsvant! Så angret jeg meg at jeg hadde gått frem som jeg nettopp hadde gjort, såvidt brutalt! Talegaver hadde jeg fått med morsmelka, fra min mor Jethe! Men jeg tror i ettertid at det ikke hadde vært mulig å få med Hemming på mitt og mine venners båtbyggerprosjekt dersom jeg ikke hadde skrevet kontrakt og at dette bare måtte gjøres. Vinterarbeide var sikret, vi gikk igang!

Ny generasjon, etterhvert nytt mannskap.

Det var spennende tider, opptak og reparasjon av båter på en av de 3 opptrekkene i Vestersand, Bugøynes. Vi hadde totalansvaret, selv om Hemming var interessert, han besøkte aktivitetene hos oss jevnlig. Vårt unge mannskap var folk som Terje Linangi, Roger Johansen, Agnar Dørmænen, Leif Hansen og meg selv, med tidvis noen ekstra innleide. Dyktige håndverkere med god respekt for faget, vi prøvde å leve opp til tidligere mannskap, så som Hans Johansen, Åge Vælidalo, Kåre Vælidalo, Ivar Marjavara og Hemming selv.

Husker når jeg hadde halvmodellen ferdig på mitt første nybygg og spurte Hemming om hvilken avstand man burde satse på mellom hver spante (ribbein) i skroget, da svarte han: du må ikke får hodet ditt imellom. Jeg tok deretter frem en krumpasser og målte hodebredden til Roger, bredden ble da 18 cm, dvs 18 cm luft mellom hver spante på vekselvis 10 og 12,5 cm i båtlengde-retningen. Da følte vi oss trygge, spantedimensjonene og tettheten var en viktig og vital del av farkosten som skulle sikre godt skrog og sikker farkost i allslags vær.

Vestersandsjarken nr. 2, til Normann Jensen, Kiberg

Trematerialer til skrog og dekk

Pasviktømmer var gode greier, seintvoksende og malmrik. Til mitt første nybygg valgte vi å hente tømmer fra nord-Finland, tømmeret herfra er av samme typen som fra Pasvik, samme skogbeltet som strekker seg tvers over russland til Finland og Norge. Hadde med pris å gjøre. Før vi startet med Vestersandsjarken nr. 1, båt til Thoralf Saua, Skallelv ble Hemming med til skogsfeltet utenfor Ivalo. Furuene som det skulle bli båt av var ennå ikke hugget, og sagbruksfolka der ville at vi selv skulle velge hvilke trær som skulle kappes og hvilke ikke. Det er svært viktig at trematerialene som skulle hugges skulle inneholde maksimal diameter med «malm» (mørk, tjærerik furu), og minst mulig geit (lys furu, ytterst). Malmen gav den riktige kvaliteten, mens geita ikke gjorde det, blir ofte blå, kalles også for «blåmann». Hemming imponerte i sine valg av trær, hvor han kunne høre forskjell på kvaliteten ved å slå med øks i stammen nede. Vi fikk de valgte stokkene skjært i 40 mm tykkelse og kjørt i trailerlass til Bugøynes.

Spanteriss, kjøl, lott og stevn

Svært spennende vil jeg si det var! Å lage noe nytt! En egen farkost, kanskje med egen sjel ? Det var ofte slik fiskerne så på den enkelte båt på den tiden, båtene oppførte seg forskjellig på sjøen, de reagerte forskjellig på sjø og manøvrering, de var enten svært gode eller mindre gode.

Spennende å starte med spanteriss, kjøl og stevner alene, uten oppsyn av noen. Vi guttene var jo i begynnelsen av tyveårene! Vel, det må sies at det var fint å ha Hemming i bakhånd, han hadde forandret sitt syn på hva vi kunne levere fra « du kan jo ikke bygge båt», til å humre fornøyd når han så kvaliteten og fremdriften på arbeidene. Han var ikke den typen som delte ut rosende adjektiver, men nikket og humret istedet. Etter noen hundre timer totalt, var kjøl, stevner og spanter oppe og plankingen av skroget kunne begynne, selvtilliten vokste og bygdefolket besøkte oss oftere og oftere. Båtbyggingen ble en «hendelse» som mange bygdebeboere daglig måtte se til.

Klar-Selin

Husker at vi internt diskuterte daglige byggeutfordringer med hverandre og vi følte vel alle at resultatet ble bra og til å stole på. Så kom vi til garnering (innvendig hudplank), dekk, rekkestøtter, rekke, lenning, propell, rorhylse osv, alle med sine særegenheter. Ting gikk greitt!

To halvmodeller fra den tiden.

Storfint besøk på gamleslippen, Urho Kekkonen

Under byggingen fikk vi flere besøk utenfra, det ene var fra Finland, president Urho Kekkonen.

Hele bygda var litt på «høykant» da, husker jeg, og det var flott å hilse på han foran vårt nybygg

Urho, jeg og min far.

Støping av ballast i skroget samt klargjøring før første sjøsett

Igjennom mange år har Hemming og de andre gamlekara påpekt viktigheten av skrogstyrke kombinert med nok ballast. Dette skjønte alle, og var et godt varemerke for gode båter. Andre steder ble båter bygd uten slike grunnkrav og det har gått galt i flere tilfeller. Når skrog, dekk, overbygg instrumenter, motor og master var ferdigstillt, skulle noen også ha støpt inn de tonnene med ballast inne i skroget som var nødvendig.

Å bestemme hvor skal ballasten ligge, og hvor mye, sett i forhold til skroget, var en slags tidlig eksamen for meg og oss, - som båtbyggere. Jeg så for meg at når båten plutselig seig ut fra land og fløt alene, da ville det være svært dårlig eksamenskarakter om den sto «på hodet, med nesa ned» eller «satt på ræva, som en bikkje». Det man ønsket var at den skulle flyte vannrett, dvs. vannlinja skulle være mest mulig parallell med vannet, og 10-15 cm over vannet. Da ville karakteren fra oss og bygda som sto og så på bli et foreløpig «S»! Mange netter var jeg å finne ved skroget, hvor jeg forsøkte å bestemme mengden og plasseringen av ballast sett mot motorvekt og mer.

Fra nr. 2 fra venstre mot høyre: Agnar, Terje, Roger, Sten og Hemming.

Vestersandsjarken nr 1, før første sjøsett, båt til Skallelv, eid siden av Finn Hjamar Seipæjærvi.

Vestersandsjarken nr 2, bygd til Normann Jensen, Kiberg, jomfrutur.

Nybygg og forlengelser

Jeg sto for 4 nybygg totalt, min far sto for 10 nybygg.

Totalt har Vælitalo Slipp & Båybyggeri stått for hundrevis av oppdrag av alle typer. Senere kom Finnmark Slipp & Båtverft AS inn i bildet med store og små oppdrag i ukjent antall, dog ingen nybygg. Vælitalo Slipp & Båtbyggeri var en privateid bedrift, med mellom 4 og 10 helårlige arbeidsplasser. Bedriften mottok aldri noe tilskudd fra det offentlige og drev i ca 25 år.

Arbeidsbilder:

Dette stevnet skal skiftes, (Kåre Vælidalo).

Nating av skrog i minus 10 grader C, med håndspunnet tjæredrev, Ivar Marjavara.

Tilslutt vil jeg si at jeg er stolt av å være fra Bugøynes, også stolt av delvis være av finsk avstamning. Sylvia og jeg har holdt det finske språket vedlike. (gammelfinsk, sa Bugøynes-væringene at folk fra Finland mente det var). Finsken virker iallefall, både i Wasa og Helsinki på våre mange senere besøk.

Aldri hadde og har man det så moro som man kunne ha og har det på finsk-norsk!

De dansebandene vi hadde i > 10 år vartet jo opp med finske låter også, spesiellt rett før stengetid sånn klokka 01.00 om natta.

Bildene av Klar-Selin på slippen og på jomfruturen i Bugøynes havn er tatt av Bjørnar Nilsen.

Det første, og siste bildet i denne artikkelen er det Vilfred Ingilæ som står bak. Det siste bildet viser Klar-Selin i april 2021, på vei inn til Bugøynes for å levere fangst. Skipper Finn Hjalmar Seipæjærvi.