Lørdagslesning: Damen i paradis

Hun var ikke død. Helt tilfeldig hadde han støtt på sin gamle arbeidskamerat Asgeir. Å dreie samtalen inn på hans oppvekst der nord var en lett sak. Sentimentale nordlendinger blir som smør mellom hendene dine bare du vil høre om lyse sommernetter i eventyrlandet. 

DAMEN I PARADIS                            Krimnovelle av VEI     Illustrasjoner: Ingrid Stenbeck

Bjarne tenkte ofte på den gamle damen ved den lille fjordarmen langt nord i Norge.

- Jeg tenker hun er søkkrik, hadde en tidligere arbeidskameraten sagt en gang.

Bjarne derimot hørte ikke til blant de rike, så han kunne godt tenke seg en tur nordover for å slå kloa i noen lettjente penger. Til landet der tullingene bodde. Når aksjeforvaltere klarer å lure millioner på millioner fra landsdelens ordførere, letter enn man klarer å stjele sukkertøy fra unger, må jo stedet være et paradis for enhver med litt fantasi, tenkte han. Landet der drømmer blir virkelighet.

- Hvordan er du så sikker på at det er noe å hente der nord i gokk? hadde kompisen Reidar spurt da han luftet ideen for ham. - For alt du vet kan gamla være død og begravet for lengst.

Hun var ikke død. Helt tilfeldig hadde han støtt på sin gamle arbeidskamerat Asgeir. Å dreie samtalen inn på hans oppvekst der nord var en lett sak. Sentimentale nordlendinger blir som smør mellom hendene dine bare du vil høre om lyse sommernetter i eventyrlandet.

- Hun lever og bor for seg selv, svarte Asgeir da spørsmålet om den gamle damen kom opp.

- Møtt henne i det siste? spurte han så tilfeldig som mulig.

- Ikke siden jeg var ni år, hun ville nok aldri kjent meg igjen om jeg dukket opp. - Dessuten er min filosofi at du ikke skal oppsøke barndommens paradis. Barndommen kan være et svart hull. Du bør holde en viss avstand, ellers blir du bare sugd inn i den.

- Husker du en gang du sa hun måtte ha mye penger? spurte Bjarne.

- Ja, jøss. Hun arvet alle søsknene, og der i gården var det Dagmar som var finansminister.

Bjarne husket de mange samtalene med Asgeir i de fem årene de jobbet sammen. De gode minnene fra stedet Larvo, der han pleide å være om sommeren sammen med sin mor Sofie som var barndomsvenninne av den gamle damen.

De var under besøkene i byens svømmehall Asgeir hadde fortalte de fleste historiene. Han hadde, mens han ennå bodde nordpå, vært en habil fotballspiller, men skader satte en stopper for den karrieren. Nå svømte han. Et av arrene ved kneet tydet på at femtedivisjonsspillere i Finnmark ikke akkurat sto først i operasjonskøen. Arret tydet på at det var en turnuskandidat som hadde fått utfolde seg fritt da man sydde igjen etter operasjonen. Han hadde ikke prioritert det kosmetiske.

Av utseende lignet Bjarne ganske mye på sin gamle arbeidskollega, og hvis den gamle damen ikke hadde sett ham siden han var ni så var det tretti år siden. Hun kunne umulig kjenne ham igjen. Han skulle komme inn som en frisk pust fra en tid hun så vidt husket.

Kompisen Reidar lovet å bli med på turen. Han stilte bare en betingelse. Ikke noe vold. Du er meg litt av en kjeltring, tenkte Bjarne. Lett å lede og lett å forme. Den perfekte partner som man i en krisesituasjon kan kvitte seg med uten at det vil oppstå nevneverdige problemer.

De skranglet sammen penger nok til en rusten stasjonsvogn. En del friluftsutstyr de ville få bruk for måtte de skaffe til veie på det svarte markedet. Mens de pakket utstyret, sa Reidar:

- Jeg har alltid drømt om en ferie i fiskernes paradis på Finnmarksvidda. En ekspedisjon blant ville dyr og mennesker.

- Vi skal ikke på vidda, vi skal til et lite fjordhull ute ved kysten.

- Samme det, kartet viser at der er fiskevann.

- Du vet fan ikke hva du vil! Vi skal til Nordpolen, ikke til Middelhavet! brølte han.

Fiskevannet skulle være kamuflasjen deres. De skulle være på fisketur i nærheten av den rike, gamle damen. Øynene til Reidar glitret som de omtalte fjellvann da han la ut om de feite ørretene. Da han kom slepende med en oppblåsbar strandmadrass, sprakk det for Bjarne.

- Du vet fan ikke hva du vil! Vi skal til Nordpolen, ikke til Middelhavet! brølte han.

Han skjønner ingen ting, og likevel klarer han å misforstå det og, tenkte han.

Men Reidar brydde seg ikke nevneverdig. Han så stort sett lett på livet.

- Jeg har hørt at sommeren i Finnmark kan være av det lumske slaget. Enten tropenetter eller polarnetter. Man skal være forberedt på alt, svarte han og smekket en mygghatt på hodet. Han så ut som en birøkter.

Reidar viste seg å være et unikum til å lese kart. Han loset dem gjennom Sverige og Nord-Finland uten en eneste feilnavigering.

- Riktig veivalg i din ungdom og du ville vært flygeleder i dag, måtte Bjarne si da de passerte grenseovergangen til Norge. Han så at Reidar vokste i passasjersetet.

Sola var aldri kommet riktig opp i Finnmark denne sommeren. Fra tjuefem grader lenger sør var det knappe seks grader da de parkerte bilen ved enden av en gammel traktorsti. Denne første dagen skulle de bare bære telt og soveposer fram til vannet hvor de skulle ha base. Base camp, som Reidar utrykte det.

Ved Gammevann slo de leir, og teltet ble reist etter mye fomling. Bjarne rullet straks ut liggeunderlag og sovepose, og minutter etterpå bredde lyden av snorkende mann seg utover vannet. Reidar derimot strevde med å feste en sluk på senen til teleskopfiskestanga han på ærlig vis hadde kjøpt i en billigbutikk. Nesten to hundre kroner.

Neste dag spiste de stekt ørret. Bjarne måtte innrømme at det smakte godt etter dager med bensinstasjonspølser. Senere på ettermiddagen skulle de på rekognoseringstur for å se hvordan det sto til på "åstedet" for det store brekket. Mens Bjarne krøp tilbake inn i teltet og soveposen, forsvant Reidar over lyngrabbene for å utforske nye steder å fiske på.

- Jeg skal salte ned noen fine storørret, ropte han før han ble borte.

Av alle idioter jeg kunne tatt med så endte jeg opp med en fiskeidiot, tenkte Bjarne. Han visste ikke de hadde salt med seg en gang.

Huset sto i utkanten av jordet. Ved snuplassen der veien sluttet var en grønn postkasse spikret fast i ei stolpe. De lå på en høyde på baksiden av den blåmalte, halvannenetasje høye boligen. Rundt omkring sto det andre små bygninger. Ei lita låve, et fjøs, et naust. I skogbrynet en lav bygning med et halvt sammenrast torvtak. Bjarne lot øynene fare langs den lille bukta. Det beste var nok at her var ingen naboer.

- Når vi kommer ned skal jeg gå alene inn i huset, sa Bjarne og så bort på Reidar.

- Vi er jo to om det, hvorfor kan ikke jeg bli med deg inn?

- Det er det kritiske punktet. Vi må ikke uroe kjerringa unødvendig. Vi gjør det slik at mens jeg er inne i huset sniker du rundt omkring i de andre bygningene på eiendommer og endevender alt. Verdiene skal finnes. Men hold deg ute av synet.

- Samme det. Tror forresten ikke det er noen i huset. Du skal se ho har krepert på grunn av denne kalde sommeren, svarte Reidar mens han blåste på fingrene sine.

Bjarne banket ikke på ytterdøren da han gikk opp på trappa. Det hadde han fått med seg under de mange samtalene med den tidligere arbeidskameraten sin. Det er bare fremmedfolk og søringer som står ute på yttertrappa og banker på døra. Han åpnet døra og kom inn i en liten yttergang hvor det sto et par sko, et støvelpar og en knortete, hjemmelaget spaserstokk. Det var stille i huset. Så slo det ham hvordan han skulle presentere seg for den gamle damen.

- Ikke bli redd, det er bare Sofies sønn, sa han høyt og åpnet neste dør. Den førte inn til en litt større gang. Gulvet var dekket av et par tykke, vevde matter. I enden av gangen sto et skap som dekket hele kortveggen. Et solid, hjemmelaget skap av grovt materiale som var malt i forskjellige grønne sjatteringer. Han tok peiling mot døra på den ene langveggen.

- Det er Sofies sønn som kommer på besøk, sa han høyt, banket på og åpnet døra. Kjøkkenbordet var dekket av en voksduk, lyseblå med røde seilbåter rundt omkring. Midt på bordet sto en vase med friske, gule blomster. Noen var altså i nærheten, men ikke ved bordet.

Hun stirret på ham som en liten, forskremt fugleunge, mens hun samtidig prøvde å få det grå, tustete håret til å ligge inntil hodet. 

- Hallo Dagmar, er det noen hjemme, det er Asgeir, Sofies sønn som er her, gjentok han og gikk over kjøkkengulvet og kikket inn i stua. Et skatoll, en liten bokhylle, et stort fjernsyn, et salongbord, en lenestol og en sofa var det han først fikk øye på. Så så han noen bevegelser under et grått pledd på sofaen. Pleddet beveget seg litt, så dukket det opp noen hårtuster i enden av den. Et par små føtter innpakket i fargerike raggsokker stakk så ut i den andre enden. Og langsomt, meget langsomt ble et ansikt synlig over kanten av pleddet, og etter noen sekunder satt det ei lita kvinne på sofaen med det grå pleddet rundt seg. Hun stirret på ham som en liten, forskremt fugleunge, mens hun samtidig prøvde å få det grå, tustete håret til å ligge inntil hodet.

- Asgeir, Sofies sønn, gjentok han og var redd han kanskje hadde skremt vettet av henne allerede.

Hun så på ham. Løftet begge hendene opp til hodet og strøk seg over håret.

- Du kjenner meg ikke igjen? sa han.

- Sofies sønn, svarte hun med ett og smilte.

- Ja.

- Asgeir, selvfølgelig kjenner jeg deg. Det er lenge siden, sa hun og reiste seg opp så pleddet gled av henne. Hun hadde på seg en gul sommerkjole med røde og blå markblomster.

Ikke lenge etterpå satt de ved kjøkkenbordet med hver sin kaffekopp, fløte i fløtemugga og småkaker som hun tryllet fram fra en kakeboks.

Det var mest hun som pratet, men han skjøt inn noen spørsmål, noen kommentarer og ellers noen små nikk på de riktige plassene. Hun fortalte om slekt, om gamle venner og om naboer som var borte nå. Bjarne fikk fortalt at han var på fisketur i nærheten.

- Ja, jeg hører jo på dialekten din at du bor der sør nå. Du snakker ikke som oss lenger, slo hun fast da han fortalte om sitt nye liv. - Og det måtte jo være du som dro sørover. Du var hele tida litt av en villbass. Husker du forresten da du tok øksa uten lov?

Han husket ikke at Asgeir noen ganger hadde snakket om noe øks, men fikk pratet det bort ved å fortelle om kompisen som lå oppe ved Gammevannet og bare var interessert i fiske. Til slutt klarte han å frigjøre seg, men han lovte å stikke innom hver dag så lenge han lå på fjellet og fisket. Før han gikk fikk han med seg noen tørkede reinhjerter.

- Fjellmat, sa hun og ga ham posen.

Reidar hadde ikke funnet noe. Heller ikke de neste dagene ga resultater selv om han snoket rundt på eiendommen som en muldvarp. Han var innom naust, uthus, låve, sauefjøs og gud vet hva. Bjarne koste seg med kaffe og småkaker inne i våningshuset. Han var begynt å ta med seg ørret ned fra fjellet og var blitt riktig så populær. En dag hadde hun faktisk ymtet frampå at hun godt kunne betale for fisken. Han hadde avfeid henne. Men da han fortalte at han hadde tenkt å kjøpe en ny leilighet der sør, og samtidig nevnte de skyhøye prisene, var hun igjen frampå med at hun var nå ikke helt ubemidlet.

- Din mor var ei god venninne, hadde hun sagt. - Kanskje kan jeg hjelpe deg litt. Være med og investert i en leilighet. Så kan jeg også få meg en tur sørover av og til, om helsa holder.

Først trodde han ikke sine egne ører. Men det var da hun brukte ordet investere at Bjarne begynte å tenke at den kjerringa ikke var tapt bak ei vogn, eller et sauefjøs.

- Pengene må være inne i huset, sa Reidar da Bjarne kom opp i fjellbjørkeskogen over eiendommen hvor han satt og småfrøs.

- Du har ikke funnet noe?

- Ikke en dritt! Bare spindelvev og døde fluer! Jeg har vært over alt mens du sitter inne i varmen og mesker deg med alt mulig godt. Hvorfor er det jeg som må ta drittjobben?

- Hun likte spekeørreten, svarte Bjarne for å blidgjøre ham litt. - I morgen tar jeg henne med i fjæra. Du ser gjennom hus og kjeller mens vi er borte. Kjellerdøra er på baksiden.

- Sa hun det? spurte Reidar og så spent på ham.

- Hva da?

- At spekeørreten var god?

- Ja, og jeg tror jaggu hun mente det også, svarte Bjarne.

Den nest siste dagen som de hadde avsatt til prosjektet sitt kom endelig sommeren. Solen var en brennende ildkule på den blå, nordnorske himmelen. Denne dagen hadde Dagmar sagt at Bjarne skulle ta kameraten med på kaffe. Han hadde forstått det slik at hun var på glid, at hun faktisk ønske å gi ham noe penger som han kunne investere i en leilighet. Reidar skulle være en slags vitne på det forsto han. Han smilte for seg selv da de småløp ned fra fjellet i varmen, kledd i bare shorts. Om det i første omgang bare ble penger til en leilighet skulle han nok få lurt resten fra gamla også.

Hun tok imot dem ute på trappa. Lot blikket gli over de halvnakne kroppene deres. Bjarne syntes hun dvelte unødvendig lenge ved hans. Tanken om at hun hadde gått bort og forelsket seg i ham fløy gjennom hodet.

Dagmar kom fort inn på leiligheten Bjarne hadde tenkt å kjøpe. Hun henvendte seg til Reidar med utallige spørsmål mens de drakk kaffe, som for å kontrollere opplysningene. Hun har aldri i verden sløst bort det hun har arvet og samlet gjennom et langt liv, tenkte Bjarne. Det finnes i nærheten et sted. Et sted hun har full kontroll over.

- Jeg har noe penger i ei gammel kiste i kjelleren, sa hun plutselig.

Bjarne spiddet Reidar med et lynende blikk. Hvordan kunne fyren ha unngått å finne den. Reidar krympet seg. Dagmar reiste seg og tuslet mot utgangsdøra. Ute i gangen gikk hun ned på kne og begynte å rulle sammen det tykke teppet på gulvet. En kjellerluke kom til synet.

- Potetkjelleren er det sikreste stedet for verdifulle ting, sa hun, tok tak i en ring av messing som var festet i luka og løftet den langsomt opp. Bjarne ilte til med en hjelpende hånd.

En stige førte ned i det mørke hullet. Dagmar gikk bort til en bryter på gangveggen og tente lyset. De kunne ikke unngå å se kista som sto i det ene hjørnet i potetkjelleren..

- Du får hente den opp, sa Dagmar og nikket til Bjarne. - Den er for tung for meg.

Den var for tung for Bjarne også. Han klarte så vidt å buksere den til stigen og vippe den opp på høykant.

- Ta i et tak så får vi den nok opp, sa han til Reidar.

Reidar strekte seg ned gjennom åpninga til potetkjelleren. Han klarte akkurat å feste den ene hånden rundt håndtaket på kista da han kjente han mistet taket oppe i gangen. Med et brak ramlet han hodestups ned på Bjarne i kjellerne. Et nytt brak fortalte at kjellerluka var falt igjen, og bare et sekund sendere kom et tredje brak. Det var så kraftig at hele huset skalv.

Bjarne og Reidar satt på hver sin side av den låste kista.

- Dæven, hun dyttet! sa Reidar. Det var det første som ble sagt.

Bjarne klatret opp på kista og prøvde å skyve opp luka. Den rikket seg ikke.

- Klesskapet, sa han. - Det digre, hjemmelagede klesskapet! Det var det tredje braket vi hørte. Hun veltet den over luka.

Så hørte de en stemme som trengte seg gjennom gulvplankene. Det var Dagmar. Hun snakket ikke til dem. Hun snakket i telefonen.

- ...ja, jeg har fanget dem i potetkjelleren... to banditter ...han ene sier han er Asgeir, men det er ikke Asgeir, han bare lyger. Asgeir har et stygt arr på det ene kneet som han fikk da han hugget seg med øksa...

- ...

- ...om jeg er sikker? Visst er jeg sikker. Jeg måtte selv sy igjen flengen før vi fikk sendt han til sykehuset.

Arret var ingen fotballskade, tenkte Bjarne nede i mørket.

Arbeidskameraten hadde bare fortalt om de gode minnene.

Tidligere offentliggjort i ViMenn 2008                                                   Illustrasjoner: Ingrid Stenbeck