Lørdagslesning: Den lange søvnen

Han fant seg ikke i å bli beskyldt for å være drapsmann. Det var en ulykke. Det hadde til og med politiet godtatt...

Den lange søvnen                                                       Krimnovelle av VEI

I fire måneder etter ulykken fortsatte livet hans som før. Han spiste, jobbet, sov og levde slik han hadde gjort før han traff Ellen. Selve ulykken fortrengte han. Det var et uhell. Ingenting å gjøre med det. At Ellen døde var skjebnens lunefulle spill. Det kunne vært ham.

Problemene begynte da han gikk inn i den femte måneden. Han merket det først ved at han var ukonsentrert i jobben. Husket ikke alltid beskjedene han fikk. Deretter begynte søvnen å bli urolig. Gang på gang våknet han om natta av at Ellen ropte til ham. Ba han kjøre langsommere. Alltid våknet han på det samme punktet, når bilen skar utfor og raste nedover i steinura. Det var bestandig skriket hennes som fikk ham til å slå opp øynene. Etterpå var det vanskelig å sove igjen. Han måtte ta en drink for å klare det. Noen ganger lykkes han med det. Andre ganger ble han bare gående omkring i leiligheten. Til slutt sa han opp jobben på hotellet. Kom hotelldirektøren i forkjøpet på en måte.

Det var brorens skyld. Ellens bror. To måneder etter ulykken ringte han første gang. Roar het han. Noen år eldre enn Ellen. Hun hadde nevnt storebroren noen ganger. Men de hadde aldri truffet hverandre. Og nå følte han ingen behov for å treffe denne broren. Han husket godt den første samtalen. Han visste ikke hvem det var som spurte etter ham i telefonen. Ikke før fyren spurte om han ikke burde møtt opp i begravelsen, begynte det å demre for ham.

- Men du føler vel så mye skyld at du fant ut det var best å holde seg borte, sa stemmen. - Det enkleste er å stikke av.

Han svarte ikke på det.

- På samme måte som du gjorde etter ulykken. Forsvant, og ble borte i et døgn.

- Jeg hadde hukommelsestap, fikk han svart. - Visste ikke hva som hadde skjedd.

- Men jeg skal minne deg på det. Du drepte Ellen.

Joda, han hadde drukket. Men det var ikke derfor de kjørte utfor. Han var en like god sjåfør selv med litt alkohol innabords. 

Han slengte på røret etter beskyldningen fra Ellens bror. Han hadde ikke drept noen. Det var en ulykke. Politiet hadde godtatt det. At han ble borte var bare fordi han fikk det slaget i hodet og ikke husket noe på et døgn.

Senere ringte Roar og sa han hadde drukket før kjøreturen. Derfor endte den galt. Derfor døde Ellen.

Joda, han hadde drukket. Men det var ikke derfor de kjørte utfor. Han var en like god sjåfør selv med litt alkohol innabords. Det var den sleipe veibanens skyld. Derfor var det også Ellen ville ha ham til å stoppe og slippe henne ut. På grunn av den glatte veien.

Broren ringte ennå en gang, før han kvittet seg med telefonen. Først da ble det fred. Da var det bare Ellen som kom til ham om nettene.

Matlysten ble borte etter hvert. Søvnen var bare et minne. Han måtte gjøre noe med det. Og han visste hva. Broren måtte bort. Fjernes. Ekspederes. Det var da han, broren, tok kontakt, at Ellen også dukket opp. Beskyldningene var falske. Han hadde ikke drept noen. Joda, han hadde drukket. Han hadde kjørt for fort og ikke sluppet av Ellen da hun ba om det. Han stakk av da han våknet etter utforkjørselen og så det livløse ansiktet til Ellen i setet ved siden av. Et døgn rotet han rundt langt utenfor allfarvei. Måtte være sikker på at alkoholen var ute av kroppen før han meldte seg for politiet.

De gikk på det med hukommelsestapet. Alle trodde på det. Alle unntatt Roar. Derfor måtte Roar bort. Vekk. Fjernes. Først da kunne han få søvnen tilbake. Få matlysten tilbake. Begynne å leve igjen. For at han skulle få leve måtte Roar dø.

Det var ingen problem å finne ut hvor Roar holdt til. Litt verre var det å lokalisere stedet helt nøyaktig. Han måtte gå til innkjøp av flere forskjellige kart. Av alle ting holdt Ellens bror til i ei hytte langt oppe på fjellet. Først da han fikk tak i et lokalt kart over området, fant han fram til stedet. Det var da han husket at Ellen en gang hadde nevnt det for ham. At storebroren hadde trukket seg tilbake til fjellet. Gitt seg friluftslivet i vold. Skrullingen. Det skulle bli lett å ta ham.

En gang hadde han vært en habil skytter. Det var måten å gjøre det på. Snike seg inn på skuddhold og sende plageånden over til de evige jaktmarker med enveisbillett. Det at Ellens bror hadde slått seg til langt fra andre ville gjøre det lettere. Ingen vitner. Ingen som ville oppsøke ham med nye mareritt.

Han lot bilen bli igjen i et skogholt ved hovedveien. På forhånd hadde han merket ruta inn på kartet. Ei prikket linje mot hytta til Roar. Han ville få øye på den fra en åskam på nordsida. Derfra kunne han dekke hele området, ha oversikten. Da han ble oppslukt av skogen var den eneste børa han hadde et gevær. Alt annet var unødvendig. En enkel jobb. Etterpå ville han bli den samme gamle igjen. Da kunne han spise. Da kunne han sove. Det var det siste han lengtet mest etter. Søvnen. Siste natt hadde vært verre enn alle tidligere netter. Til slutt hadde han bare måtte oppgi det hele. Han torde ikke lenger sove. Straks han merket at muligheten til å få sove litt var der, var det som han var på vei inn i et mørkt sluk han aldri ville komme opp fra. Et svart hull som dro ham til seg. Han valgte å holde seg våken, selv om han på forhånd visste at søvnen bare ville vare i minutter. Men det ville være minutter fylt med mareritt. Ellens hjelpeløse skrik. Skrensing av bildekk. Forfølgelse.

Hytta kom brått på ham. Plutselig var han på høyden som han hadde plottet ut som et utkikksted. Nedenfor ham lå hytta. Bortenfor den igjen et ganske stort vann. Han la seg fort ned og sjekket med kartet. Det stemte. Han var på riktig sted. Og Roar var hjemme. En tynn strime av røyk steg loddrett opp mot himmelen. Ikke et vindpust. Ute på vannet så han noen ringer etter fiskevak. Det var ennå tidlig sensommermorgen. Det ville bli en vakker dag. En vakker dag å dø på, tenkte han og rotet i lomma etter en sigarett.

Tre kvarter etter at han hadde lagt seg ned, gikk hyttedøra opp. En mann kom ut på trappa. Han sto noen sekunder og så ut over vannet før han forsvant inn igjen. Det måtte være Ellens storbror. Bare et øyeblikk hadde han sett ansiktet i kikkertsiktet, men han var ikke i tvil. Det var Roar. Han hadde kjent igjen Ellens trekk i ansiktet hans. Mannen var i slutten av trettiårene, slo han fast og la geværet fra seg. Synd han ikke ville bli eldre. Men slik var det bare. Skulle han berge seg måtte Roar bort.

Han la geværet ned, følte det som om blikket til mannen på trappa stirret ham rett inn i hvitøyet. Han bestemte seg for å vente litt.  

Han bestemte seg for å gjøre kort prosess neste gang han viste seg på trappa. Avstanden var slik han ville ha den. Kunne ikke bomme. Et skudd ville være nok. Finito.

En halv time senere åpnet hyttedøra seg igjen. Roar kom ut. I den ene hånden bar han ei fiskeveske, i den andre en fiskestang. Et øyeblikk sto han og myste opp mot stedet hvor jegeren lå og fulgte sitt bytte gjennom kikkertsiktet. Han la geværet ned, følte det som om blikket til mannen på trappa stirret ham rett inn i hvitøyet. Han bestemte seg for å vente litt. Fyren skulle sikkert ut på vannet og fiske. Han kunne avfyre skuddet når Roar sto og kastet med stanga. Da ville han helt sikkert ramle i vannet og bli borte. Slike fjellvann kunne være utrolig dype. Kanskje ble han aldri funnet. Skjønt akkurat det betydde svært lite. Ingen ville mistenke ham. Ingen visste at han hadde en grunn til å ta livet av broren til Ellen.

Han så Roar begynte å gå ned mot vannet hvor han sjøsatte en liten båt. Ei lita jolle. Ingen redningsvest.

Det ville ikke bli problemer i det hele tatt. Etterpå skulle han kjøre hjem og sove. Endelig skulle han få tilbake søvnen. Øyelokkene kjentes tunge som bly. Slik hadde det vært den siste tida, uten at søvnen fikk tak i ham. Det var bare snakk om minutter, kanskje bare sekunder, at han fikk være inne i søvnens favntak.

Da jolla var like utenfor en odde tok han inn årene og gjorde klar fiskestanga og reiste seg opp for å gjøre et kast. Oppe på høyden gled et smil over ansiktet på mannen med geværet. Roar ville aldri nå å få opp en eventuell fisk som bet på kroken, tenkte han, og trakk av.

Drønnet fra geværet var høyere enn han kunne huske. Et øyeblikk lukket han øynene. Da han åpnet dem igjen så han jolla kantre. Roar lå allerede i vannet. Så sank han. Ble borte. Stillheten senket seg rundt mannen med geværet. Eimen av kruttrøyk ble svakere. Jolla la seg til ro. Noen små bølger skvulpet innover mot odden. Det var gjort.

Bilen sto der han hadde parkert den. Han åpnet bagasjerommet og slengte geværet nedi. Husket plutselig på en halvflaske whisky han hadde liggende bak reservehjulet. Han fant den fram, tok en drøy slurk og kjente den brennende heten i magen. Det var lenge siden han hadde spist. Han var sulten. Matlysten var på vei tilbake. Endelig kunne han begynne på nytt. Endelig var Ellen og broren borte for godt.

Han satte seg inn i bilen, startet motoren og svingte ut på veien. Noe trafikk ville han ikke møte før ute på hovedveien. Han la whiskyflaska i hanskerommet. Kanskje ville han få behov for en oppstiver før han kom hjem. En liten dram ville ikke skade. Han ville fortsatt være en like god sjåfør. Det med Ellen var et uhell. Slikt kan skje selv om man ikke har drukket. Og nå var han ferdig med det. Livet skulle gå videre.

Heller ikke på hovedveien var det særlig med trafikk. Han fløt av gårde. Hjemover. Tanken på Ellen og broren var allerede borte. De var historie. Aldri mer skulle marerittet plage ham. Nå skulle han bare hvile i noen dager, og deretter begynne på et nytt liv. Han skulle komme seg hjem, stupe i seng og sove. Det var det han ønsket mest av alt, legge seg under et teppe og sove, bare sove i et døgn eller to, sove ...

Han hadde akkurat kastet ut sluken da det glimtet til oppe i åsen. Han slapp kastestanga, samtidig som han lot seg falle bakover. Den lille båten veltet i samme øyeblikk. Smellet fra et våpen fortalte ham at han hadde oppfattet det riktig. Noen skjøt fra åskammen. Om det var ham det ble skutt etter tok han seg ikke tid til å spekulere på. Han lot vannet omslutte kroppen og sparket av seg støvlene. Visste han måtte svømme under vann til den andre siden av odden. Der ville han være usynlig.

Han ble liggende i tjue minutter bak odden. Først da var han sikker på at vedkommende som hadde skutt ikke var der lenger.

Etter å ha sjekket området fyrte han opp i hytta for å få litt varme i seg. En solrefleks i et kikkertsikte hadde reddet ham. Mange års erfaring fra FN-styrkene hadde fått ham til å kaste seg ut av båten i samme øyeblikk som skuddet falt. En refleks det og. Den satt i hjernen. Men hvem skjøt etter ham?

Utover ettermiddagen spekulerte han fortsatt på det siste spørsmålet, da nyhetene fortalte om bilulykken. En personbil var kommet over i feil kjørebane og hadde kollidert med en møtende trailer. Sjåføren i personbilen døde momentant. Ting kunne tyde på at han hadde sovnet ved rattet.

Sjåførens navn ga ham svar på spørsmålet han tumlet med.

Tidligere offentliggjort i ViMenn 1994. Originalillustrasjon: Bogdan Bocianowski