Lørdagslesning: Det er fordi jeg elsker alt det blå og en...

Ikke var hun rik, ikke var hun spesielt vakker, og ikke var hun noe levemenneske som slo seg løs og sjarmerte omgivelsene sine. Kort sagt; hun var helt alminnelig, nesten altfor alminnelig.  

Illustrasjon: Graffiti på murvegg i Puerto de la Cruze. Foto VEI

Krimnovelle av VEI.

Det ble hvisket en god del i kulissene da Julian gikk bort og giftet seg med Marianne. Ikke for det, Julian hadde nylig rundet de tredve og var moden for å tre inn i ekteskapet. Aldersmessig sett. Men det var mange nok som mente at han ikke var typen til å bo sammen med andre over lengre tid.

En annen ting, var at hans tilkomne tross alt var femten år eldre enn han. De hadde funnet ut det, de som hadde undersøkt saken nærmere. Helt lett hadde det ikke vært, da Marianne kom nordfra et sted, og de fleste kjente henne dårlig. Selv om hun i flere år hadde hatt forskjellige kontorjobber i hovedstaden hadde hun få egentlige venner.

Etter bryllupet flyttet de inn i hennes leilighet. Fornuftig nok da Julian aldri hadde hatt noe mer enn en hybel i byen. En hybel som sjelden hadde vært i bruk da han hadde en tendens til å overnatte alle andre steder enn på denne hybelen. Oftes hos venner av motsatt kjønn. Unge, pene mennesker som han sjarmerte med sitt vinnende vesen. Også på grunn av dette hadde venner av ham problemer med å forstå hva han så i en femten år eldre kvinne. Ikke var hun rik, ikke var hun spesielt vakker, og ikke var hun noe levemenneske som slo seg løs og sjarmerte omgivelsene sine. Kort sagt; hun var helt alminnelig, nesten altfor alminnelig. En sikker inntekt hadde hun, det var så, men med det forbruket Julian vanligvis la opp til var det sjelden nok med en sikker inntekt. Han var ikke den som stilte seg først i køen når det var ledige jobber i sikte. Når sant skal sies kom han ofte sent, fastslo at køen foran ham var for lang, før han igjen fjernet seg og slo seg ned på et nærliggende utested.

Men han virket lykkelig. Han spøkte og lo med kompisene sine, spanderte en drink i nye og ne og var den gode gamle. De slo seg til ro med det gamle ordet om at kjærlighetens veier er uransakelige.

Også Marianne virket lykkelig. Hun hadde aldri vært den som bar sin lykke utenpå, men hennes kollegaer registrerte at kinnene hennes var rødere, blikket klarere og gangen spenstigere. Hun var en lykkelig kvinne i førtifemårsalderen. Adskillig lykkeligere enn de fleste andre førtifemåringene på samme kontor. Og hun smilte oftere. Hun var vakrere enn de kunne huske henne. Men slik hadde hun kanskje vært bestandig, de hadde bare ikke lagt merke til det. Opptatt som de hadde vært med å bringe små streif av lykke inn i sine egne hjem. Etter giftemålet med unge Julian fikk hun adskillige søkende blikk fra kontorets mannlige ansatte. Når hun smilte kunne de som så godt etter se at en av tennene i høyre overkjeve var blåfarget. En ny oppdagelse. Hun hadde som sagt smilt mindre før.

Den blå tanna var en skade hun hadde fått i ungdommen, etter et fall på ski. Flere ganger hadde hun tenkt å fjerne den, men det var ikke blitt til det. Etter at hun hadde truffet Julian ville hun beholde den, han hadde sagt den var sjarmerende.

Verdiene, fortalte mannen han pratet med, ville gå til den gamle væreierens ugifte datter som bodde et sted sør i landet.

Også skjebnens veier er uransakelige. Noen måneder tidligere, mens det ennå var sommer hadde Julian vært på ferie nordpå. Hadde reist sammen med en av sine kvinnelige venner til Nordens Paris. Etter en hektisk uke i Tromsø kjølnet forholdet til nivå med den nordnorske sommeren, og han bestemte seg for å ta hurtigruta sørover. Det var på den turen han kom over det som skulle bli hans egen private gullgruve. Marianne Marens.Ombord på båten kom han i snakk med en fisker fra et fiskevær i Vesterålen. Han hadde fortalt om stedet han bodde på. Et av de få stedene som hadde overlevd med et slags væreiersystem. Fortsatt var det en person som eide mesteparten av verdiene i fiskeværet. Men det gikk mot slutten med den gamle gubben, den siste væreeier. Sansynligheten talte for at alt ville bli splittet opp når han døde, og også dette fiskeværet ville gå inn i en ny tid.

Verdiene, fortalte mannen han pratet med, ville gå til den gamle væreierens ugifte datter som bodde et sted sør i landet. Verdier for et par titals millioner.

Han fikk navnet på datteren og startet jakten på henne.

Mariannes far døde tre uker etter at hun hadde giftet seg. Han hadde ikke vært til stede i bryllupet. Hun hadde fortalt om ham til Julian. Det hun ikke hadde fortalt var at faren var god for omkring tredve millioner. Millioner som allerede var hennes, da advokatene hadde solgt unna mesteparten av bruk og eiendommer dette siste året, etter avtale med henne og faren.

Julian tok del i sorgen sammen med henne. Hun ønsket å reise alene til begravelsen. Om kvelden, samme dag de hadde fått dødsbudskapet, gikk han en lang tur alene. I utkanten av byen fant han en park han gikk inn i.

Marianne hadde gjerne tatt Julian med seg. Hvem ville ikke det? tenkte hun da hun sto ved vinduet om kvelden den dagen de fikk dødsbudskapet. Det er ikke alle som kan skilte med en ung og fyrrig ektemann når man sjøl nærmer seg livets middagshøyde. Men hun ville ikke orket hviskinga og tiskinga.

-Ja,ja, nå er ho Marianne blitt godt lurt. Når den unge fyren får litt penger ut av henne forsvinner han for godt med en yngre elskerinne, ville de si. Ingen ville tro at han ingenting visste om at han hadde giftet seg med en kvinne som kunne bade i champagne om hun det ville. Hun så ut av vinduet mens hun tenkte på dette. Gatene lå badet i det kunstige lyset fra veilys og neonreklame. Om noen uker ville hun overraske Julian med en ny og større leilighet. Da ville hun fortelle ham alt.

Hun kunne ikke se mannen som i utkanten av en mørk park danset en lydløs dans.

Da Marianne forlot byen tok Julian ut pengene som han hadde lagt til side som en reservekapital for festlige anledninger. Han slo seg løs. Fant seg nye utesteder. Det nye miljøet førte ham sammen med nye mennesker. Marianne skulle være borte i to hele uker. Det var ikke gått mer enn en uke før han overnattet hos den unge fotomodellen Ylves. Hun var alt Marianne ikke var. Knapt fylt tjue, livlig og sprek som ei fole. Han strødde om seg med penger, visste han hadde ubegrensede midler å ta av når hans egne tok slutt.

Før de to ukene var gått hadde han allerede begynt å planlegge et nytt liv sammen med Ylves i et land under en varmere himmel. Det var bare et skår i gleden; hans kone. Det var hun som hadde råderett over pengene.

Julian tok imot Marianne da hun kom tilbake. Han hadde mørke ringer rundt øynene.

-Har du sovet dårlig mens jeg var borte? spurte hun.

-Ja, sa han. -Jeg har savnet deg slik. Han hørte selv at det lød overbevisende.

Hverdagen kom. Marianne gikk på jobb. Julian gikk til sin Ylves så ofte han hadde anledning til det. Når hans kone kom hjem var han hjemme. Laget middag, var den perfekte ektemann. Ventet at Marianne skulle fortelle om arven.

Og hun ønsket virkelig å fortelle at han hadde en rik kone. En dag Julian kom hjem etter henne sa han:

-Jeg har vært og sett etter arbeid.

-Fant du noe? spurte hun.

-Nei, det er vanskelig. Jeg har inntrykk av at halve byen er på jakt etter jobb.

-Det er jo ikke nødvendig, jeg mener, du kan jo ta det med ro en stund til, svarte hun.

-Jeg liker det ikke, sa Julian. -Jeg synes det er for galt at det er bare du som skal tjene noe.

-Du steller jo her hjemme.

-Men det blir det jo ikke penger av, svarte Julian.

Hun hørte han var litt snurt. Et øyeblikk skulle hun til å fortelle at de begge kunne slutte å bekymre seg om penger. At de kunne reise hvor de ville, og når de ville. Men hun fortalte det ikke. Istedenfor sa hun:

-Jeg fikk jo en arv på femti tusen kroner etter pappa, du kan jo få disponere disse pengene, som en slags lønn mener jeg....

-Femti tusen? Julian så overrasket på henne.

Det er nå ikke så mye, tenkte hun. Glad for at hun ikke hadde sagt sannheta. Så overrasket som Julian ble så ville han ha svimt av om hun hadde sagt tredve millioner!

Julian tok imot de femti tusen. Et slags forskudd, tenkte han. Penger til planlegging. Og planla gjorde de, han og Ylves. Men den ene planen etter den andre ble forkastet.

Ylves trivdes bra sammen med Julian. De kunne ligge i dobbelsenga hele formiddagen, lytte til musikk og planlegge hvordan de best skulle rydde Marianne av veien. Det eneste de ikke likte var at Julian måtte være tilbake hjemme før Marianne kom fra jobb. Et par, tre ganger hadde han ikke rukket det. Da hadde han slått en plate i kona si om at han hadde vært på jakt etter jobb.

Marianne merket forandringen som skjedde med Julian. At han oftere og oftere kom hjem etter henne. At han virket irritert på bagateller. Hun forsto ham. Det var ikke så greitt å gå arbeidsløs.

En kveld de hadde hatt sin første alvorlige krangel bestemte hun seg. Hun ville fortelle alt til ham. Så ville hun foreslå at de skulle reise vekk på en lengre tur. En litt forsinket bryllupsreise som kunne vare et års tid.

-Jeg tror jeg går ut en tur, sa Julian. Han kom henne i forkjøpet.

-Blir du lenge borte? Hun så på han.

-En times tid, men du skal bare legge deg. Sitt ikke oppe og vent på meg.

Marianne sto og så etter ham da han gikk ut.

-Jeg får vel fortelle det til ham når han kommer inn igjen, mumlet hun for seg selv.

Julian gikk direkte til Ylves. Der ble de enig om at han fikk prøve å fikse noe på bilen til Marianne så hun kom ut for en ulykke. Med litt flaks, i tillegg til grundig arbeid, kunne det gå bra. Han var lei av henne, og han kunne ikke forstå hvorfor hun ikke fortalte om pengene.

Marianne ventet på Julian i to timer. Da sovnet hun. En halv time etter det snek Julian seg inn på rommet og så at hun sov. Han la seg på sofaen.

Neste morgen sov han fortsatt da Marianne sto opp. Hun lurte på hvorfor han hadde ligget på sofaen og hva tid han var kommet hjem. Så gikk hun på jobb.

Da Julian den dagen kom hjem, i god tid før Marianne, hadde han kjøpt en flaske vin som de skulle ha til middagen. Han var redd for at Marianne kunne få en mistanke om at alt ikke var som det skulle.

Men Marianne kom ikke hjem til middag. Da hun ennå ikke var kommet hjem om kvelden i nitiden bestemte han seg for å ringe til politiet. Høre om det hadde skjedd en ulykke.

Akkurat da han skulle til å løfte av røret ringte telefonen. Han skvatt til og fikk ikke summet seg til å ta den før den hadde ringt en gang til.

-Vi har kidnappet din kone! Ordene inne i røret ble hvisket fram av en hes stemme. En stemme med nordnorsk tonefall.

-Kidnappet min..., Julian prøvde å si noe men ble avbrutt.

-Akkurat, du hørte riktig. Du holder deg i ro uten å varsle noen. I morgen vil du få nærmere beskjed om hva du skal gjøre.

Stemmen opphørte.

-Men, hvorfor har ..., Julian ble avbrutt igjen.

-Har du oppfattet det?

-Ja, kom det stille fra Julian. Inni ham boblet blodet. Han tenkte på planene med å kvitte seg med Marianne, han tenkte på pengene, og han tenkte på Ylves. Så oppfattet han at røret var lagt på i den andre enden. Han tastet inn numeret til Ylves.

-Marianne er kidnappet, sa han straks han fikk Ylves på tråden.

-Kidnappet, men...?

-Kom hit så får vi snakket litt sammen, fortsatte han da han hørte hennes overraskelse. Så la han på.

Etterpå kom tankene. Om de nå holdt huset under oppsikt? Hva om de fortalte Marianne at en ung kvinne var gått inn i huset like etter at de hadde ringt? Julian hev seg over telefonen og fikk tak i Ylves før hun hadde forlatt leiligheten. Ba henne bli. Han skulle komme til henne.

Da han kom ut på gata bestemte han seg for ikke å ta bilen. Han ville gå ned til T-banen og bruke den.

Han fulgte en annen rute enn han vanligvis gjorde. En stund trodde han seg forfulgt. En mørkhåret type forlot vognen samtidig med ham og entret en vogn på samme ruta som han skiftet til. Men mannen forsvant ut på en stasjon. Julian fulgte ham med øynene. Mannen som forlot vogna nikket til en som steg på. Var det et tegn? Eller var han overfølsom? Da passasjeren som steg på ikke verdiget ham et blikk var han sikker. Han ble ikke forfulgt.

-Marianne er kidnappet. Jeg arver alle pengene dersom hun ikke kommer tilbake.

Ylves tok imot ham, småtrippende av nervøsitet.

-Hva skal vi gjøre? spurte hun da hun slet seg løs fra omfavnelsen.

-Marianne er kidnappet. Jeg arver alle pengene dersom hun ikke kommer tilbake. Vi slipper å gjøre jobben sjøl, forstår du det Ylves, vi lar andre gjøre grovarbeidet!

-Enn politiet? spurte Ylves.

-Politiet, vi varsler ikke politiet, sa Julian.

-Men før eller senere vil de finne et lik, hva så?

-Det er ikke vi som har drept henne, jeg har bare fulgt instruksene fra kidnapperne, politiet kan ikke gjøre noe med det.

Så begynte andre tanker å melde seg. De ville selvfølgelig be om løsepenger. Leverte han de ikke ville politiet kanskje begynne å spørre om hvorfor han verken hadde utlevert penger eller varslet politiet? Han tenkte videre, forsto at det ikke var så enkelt som han hadde trodd.

-Vi glemmer alt foreløpig, la oss elske, sa han til Ylves og tok kjærlig omkring henne. -Vi ser hva som skjer i morgen. Hun var enig og gled inntil ham.

Kassetten han mottok dagen etter etterlot ingen tvil. I den hørte han Marianne fortelle at hun var kidnappet av to menn. Hun fortalte også om arven hun hadde fått. Stemmen hennes skalv lett da hun unskyldte seg ovenfor Julian fordi hun ikke hadde fortalt det tidligere, men hun hadde ventet fordi hun ville overraske ham ved en passende anledning. Om han kunne tilgi henne?

Julian ble rent rørt. Om han kunne tilgi? Han kunne tilgi hva som helst. Bare de beholdt henne.

På slutten av båndet fortalte Marianne hva de krevde for å slippe henne fri. En million kroner i blandede sedler. Fullmakt med nærmerer instruksjoner skulle han få neste dag.

Fullmakten kom med posten neste dag. Den ga Julian anledning til å ta ut en million kroner. Pengene skulle pakkes inn i en plastpose og dumpes et bestemt sted på en skogsbilvei utenfor byen.

Han fikk ut pengene uten problemer. Om kvelden kjørte han også skogsbilveien, men uten å dumpe pengene. Et slags alibi han kunne servere politiet når han arvet Marianne. Han hadde vært i det området hvor han hadde fått beskjed om å dra, men hadde desverre ikke funnet det stedet hvor han skulle legge pengene. Underveis stoppet han ved en bensinstasjon, fylte bensin og handlet litt kioskvarer. På veien ut veltet han et bokstativ. Sammen med ekspeditøren plukket han opp bøkene. Hun ville huske ham om det ble noen spørsmål.

Sent på kvelden ringte telefonen. Det var en gråtkvalt Marianne.

-Du la ikke pengene der du skulle...

-Er det bra med deg? spurte han. -Jeg var ikke sikker på stedet. De har vel ikke tenkt å gjøre deg noe?

-... de kommer til å ta livet av meg, Julian... de er desperate... du må få de pengene på plass i natt...

Marianne ble avbrutt av en grov mannstemme.

-Glem det med i natt. Du tror kanskje dette er en spøk? Vi øker summen. I morgen får du en ny fullmakt til å ta ut to nye millioner, og i morgen kveld skal pengene være på plass. Hvis ikke kan du glemme din kone. Forstår du det?

Julian svelget. Svetten sprang fram på panna.

-I morgen kveld skal pengene være på plass, sa han.

Inne i røret hørte han Marianne hulke før summetonen overtok.

Han skjenket seg et stort glass Whisky. Måtte få Mariannes hulking på avstand. Planene skulle gjennomføres. Bare nå ikke de som hadde henne trakk seg.

Kidnapperne hadde absolutt ikke tenkt å trekke seg. Det forsto han da han åpnet konvolutten med den nye fullmakten. Da han dro ut arket ramlet det noe annet ut av det og ned på bordet. Noe hardt. Det så ut som en liten stein. En stein med et skjær av blått i seg. Han tok det opp i hånden og slapp det igjen, som om han hadde brent seg på den. Det var ikke noe stein. Det var ei tann med blåskjær i. Mariannes tann.

Med skjelvende hender trakk han ut fra konvolutten en papirlapp han hadde oversett. På den var det skrevet med trykte bokstaver: "Neste gang sender vi et øre!"

De mente alvor.

Julian tok ut to nye millioner. Banksjefen stilte noen spørsmål. Ante han uråd? Julian la ut om investeringer de hadde tenkt å gjøre i et internasjonalt selskap.

-Du vet, Marianne og jeg har aldri sett så mye penger. Vi vil gjerne ha de hjemme hos oss et par dager. For liksom å få et slags forhold til hva det egentlig dreier seg om, sa Julian og smilte.

Banksjefen forsto.

Julian gikk til Ylves med pengene. En lang stund sto de sammen og beundret mengden av sedler.

-Er det ikke nok til oss? spurte Ylves plutselig.

Julian så forvirret på henne.

-Nok, hva mener du med det?

-Bare at det kanskje er nok, kan vi ikke stikke av med det vi har? Vi kan klare oss lenge med det.

Et øyeblikk falt Julian inn i de samme tankene. De kunne jo bare ta et fly og forsvinne. Så slo han det fra seg. Mariannes død ville bli satt i forbindelse med hans forsvinning og jakten ville være i gang. Dessuten var tredve millioner adskillig mer enn lusne tre. Han skulle følge planen. Ikke vike en tomme. Kom Mariannes ører i posten dagen etter fikk de bare komme. Kronene hadde han jo nesten allerede fått kloa i. Han grøsset litt over de siste tankene.

Den kvelden lot han være å kjøre til møtestedet. Han ble hos Ylves hele natta.

Like før klokka slo tolv neste dag låste Julian seg inn hjemme. Pengene hadde han fortsatt med i bagen. Han så konvolutten ligge på innsida av døra straks han skjøv den opp. Hendene skalv lett da han tok den opp. Da han holdt den i hendene syntes han et øyeblikk at den virket fuktig. Mariannes ører, for det gjennom ham! Han slapp den fort. Så tok han den opp igjen. Ville få det overstått. En hysterisk latter boblet opp i ham da han oppdaget at det var kvartalsregninga fra lysverket. Nerver, tenkte han. Jeg begynner å få nerver. Kanskje like bra det, når politiet dukker opp er det kanskje på sin plass at man virker nervøs? En ektemann på grensen til sammmenbrudd etter flere dagers mareritt. Han måtte bare få gjemt unna pengene.

Selvfølgelig. Han skulle legge pengene der de skulle legges! Men etter at Marianne var funnet død! Så kunne han sammen med politiet dra ut og finne dem, og få dem igjen. Et bevis på at han virkelig hadde gjort som kidnapperne ba om, men at det var de som hadde misforstått. Genialt. Jeg er genial! Det var den siste tanken han hadde da han åpnet døra til soveværelset og skulle til å kaste bagen på senga.

Armen til Julian stoppet midt i kastebevegelsen. Bagen dumpet ned på gulvet og han kjente knærne bli svake. I senga lå hans kone, med ørene i behold, men med et lite hull i panna hvor det hadde piplet ut blod. Det lå størknet i en stripe nedover langs kinnet. Hun var skutt.

Han tok opp pengeveska og rygget ut gjennom døråpninga. Forsto at han måtte handle raskt nå. Få pengene ut til det oppgitte stedet. Men når hadde kidnapperne fraktet Marianne inn i soverommet? Hadde de visst at han var borte, eller hadde de bare etterlatt henne der da de oppdaget at han ikke var hjemme om natta? Hva skulle han si til politiet? Han bestemte seg for å finne noen av svarene på turen ut til skogsbilveien.

Han var ute i gangen da det kimte illevarslende rundt ham. Et øyeblikk trodde han det var telefonen. Så forsto han at det var noen som sto på trappa og ville inn. Før han rakk fram til døra ble den skjøvet opp.

Mannen som steg inn i gangen var i førtiårene, velkledd, med et stenk av grått i det ellers mørke håret. Ingen luguber kidnapper, tenkte Julian. Takk og pris, bare en selger eller lignende.

-Goddag, har jeg den glede av å snakke med Julian Holmsen?

Julian hørte hva fyren sa. Han fikk seg ikke til å svare. Et par ganger åpnet han munnen, men det kom ikke et ord over leppene hans. Det var noe kjent med stemmen.

-Svarer du ikke Julian, du har nå ellers vært høflig nok?

Han hørte stemmen bak seg. Sakte dreide han seg rundt. I åpninga mellom gang og kjøkken sto Marianne. Lys levende. Hun smilte. Han så at hun manglet en tann på høyre side i overmunnen. Det var det siste han så. Denne gangen sviktet knærne helt før det ble svart rundt ham.

Da Julian våknet lå han på sofaen. Marianne og den fremmede satt i hver sin lenestol rett imot ham.

-Jeg vil gjerne presentere deg for Johan, sa Marianne. Hun hadde ikke lenger noe kulehull i panna. Også blodet var vasket vekk fra ansiktet.

-Jeg skal være kort, fortsatte hun. -Jeg har kjent Johan fra jeg var barn. Vi vokste opp sammen der nordpå. En gang var jeg forelsket i ham. Trodde faktisk det skulle bli oss to. Det gjorde det ikke. Vi mistet kontakten med hverandre. Han giftet seg, jeg forble alene. I min fars begravelse traff jeg ham igjen. Etter en halv mannsalder i utenriksfart, de siste årene som kaptein, ville han nå slå seg ned på landjorda. Også fordi han ønsket å bruke mere tid til å administrere rederiet han er medeier i. Da jeg traff ham under begravelsen forsto jeg at jeg fortsatt var glad i ham. Men nå var det jeg som var gift, mens han derimot var alene etter at hans kone døde for flere år siden.

Julian ville til å si noe, men Marianne avbrøt ham bryskt:

-Nå er det jeg som snakker. Du skal vite at jeg ikke hadde tenkt gå fra deg til Johan, selv om han ville ha meg. Jeg vet han vil det, jeg har visst det fra vi møttes på nytt. Men før jeg bestemte meg ville jeg prøve deg, prøve om det var meg du var glad i, eller om det var pengene.

-Jeg visste ikke du hadde så mye penger? Julian stammet det fram.

-Mulig det, svarte Marianne. -Det har mindre betydning nå. Da du fikk vite det ønsket du likevel å bli kvitt meg.

-Men jeg har gjort som kidnapperne ba om...

-Vi er kidnapperne, ja, svarte Marianne og nikket mot Johan. -Og vi har hatt to medhjelpere som har skygget deg de siste dagene. De har fulgt deg i alt det du har gjort ... det med den kvinnen... er det Ylves hun heter? Det var en overraskelse for meg.

Julian svarte ikke. Han satt i sofaen og så fram for seg med et tomt blikk.

-Du kan gå nå Julian, fortsatte Marianne. -Vi kan vel ikke anmelde deg for noe.

Han hadde reist seg og gikk mot gangen. Marianne smilte. Hun la merke til at Julians blikk gled mot den manglende tanna.

-Jeg skal sette inn ei ny, sa hun. -Den andre kan du beholde. Du likte den jo så godt. Ta den med som et minne om vårt ekteskap.

Tidligere offentliggjort i flymagasinet På Norske Vinger, Braathen SAAFE, 1992.