Lørdagslesning: Det er skjebnen
Du må bruke litt mer penger på deg selv, pleide hun å si. Anne. Kle deg litt smartere. Bruke litt kosmetikk. Ja, hun kunne si det, Anne. Det var enkelt for henne.
Det er skjebnen. Krimnovelle av VEI
Det var ikke første gangen hun svarte på en annonse. Hun hadde gjort det noen ganger tidligere også. Men det var aldri blitt til noe mer. To ganger var det kommet så langt at hun hadde møtt mennene hun hadde vekslet brev og tanker med. Den første gangen det skjedde hadde hun hatt forventninger. Det var blitt med forventningene. Den andre gangen hadde hun vært mer nøktern. Ikke forventet noe større. Dermed var også skuffelsen blitt mindre.
I ettertid hadde hun slått seg til ro med tingenes tilstand. Det var skjebnebestemt at hun aldri skulle bli av dem som giftet seg. Som skulle få mann og barn hun kunne stelle for. Forresten var det med barn noe hun hadde slått fra seg for lenge siden. Og egentlig var ikke akkurat det så mye å sørge over. Barn var ikke det hun ønsket seg mest.
Da hun fikk svar på brevet hun hadde sendt kjente hun igjen den lille sitringen i seg. Spenningen uteble ikke, selv om hun var realistisk nok i tankene. Det ville vel ikke bli mer enn den vanlige skuffelsen denne gangen heller.
Det fulgte et bilde med brevet. Bilde av en høy, mørk mann i nærheten av femtiårene. Kanskje litt over, kanskje litt under
Hun satt med fotografiet i hånden. Mannen sto på en strand. Det eneste han hadde på seg var en shorts. Ett blått hav dannet bakgrunn. Hun la mindre merke til bakgrunnen. Et øyeblikk la hun bildet fra seg. Gikk ut på kjøkkenet for å trakte en kopp kaffe. I entreen stoppet hun et sekund foran speilet. Lenge nok til å se at kinnene hadde to røde roser. Det var lenge siden sist.
Mens hun tappet vann i kaffetrakteren tenkte hun på søsteren sin, Anne, som var fire år yngre. Nettopp fylt førti.
Du må bruke litt mer penger på deg selv, pleide hun å si. Anne. Kle deg litt smartere. Bruke litt kosmetikk. Ja, hun kunne si det, Anne. Det var enkelt for henne. Hun som fortsatt kunne stille opp i skjønnhetskonkurranser om hun ville. Hun kunne uten tvil danke ut adskillige yngre medsøstre. Men det var ikke nok med litt kosmetikk og smarte klær. Ikke for henne. Hun var den grå musa ingen la merke til. Da hjelper det ikke med all verdens kosmetikk. Dessuten var det dyrt. Akkurat det hadde søsteren bare blåst av. Du har penger nok, hadde hun sagt. Du har arbeidet hele ditt liv, og dessuten ble det jo en pen slump på oss etter mamma og pappa.
Hun leste brevet mens hun drakk kaffen. Han var femti år. Jonas, het han. Forretningsmann. I brevet fortalte han at han var enkemann. Hadde vært det i flere år. Grunnen til at han hadde satt inn annonsen var at han ønsket seg en ny kone. Ønsket å gifte seg igjen. Svaret fra henne var et av de han hadde lagt merke til.
En stund ble hun bare sittende og se på bildet igjen. Det var da unødvendig av ham å sette inn en annonse. Sånn som han så ut kunne han vel velge å vrake mellom venninner. Og så hadde han svart på hennes brev! Riktignok skrev han at han hadde svart to andre også, men likevel. Det virket som han var en ærlig mann. Jeg er en av tre, var det neste hun tenkte. Var det likevel sjanser? Så slo hun det fra seg igjen. Det ville ikke bli noe annet enn skuffelser av det. Hun var realistisk nok ettersom han ba om et bilde i slutten av brevet.
Utover kvelden leste hun brevet flere ganger. Så på fotografiet. En stund tenkte hun at hun skulle legge ved et fotografi av Anne når hun svarte. Det ville sikkert få adrenalinet til å stige i enkemannen.
Utover kvelden leste hun brevet flere ganger. Så på fotografiet. En stund tenkte hun at hun skulle legge ved et fotografi av Anne når hun svarte. Det ville sikkert få adrenalinet til å stige i enkemannen. Når han i sin ensomhet studerte hennes mørkhårede søster ville nok sevjen stige. Da ville nok de to andre kandidatene være degradert til reserver med en gang. Etterpå, når han ønsket å møte henne, kunne hun jo bare skrive og si at han ikke var hennes type likevel. Så kunne hun i alle fall få gleden av selv å ha avbrutt et forhold. Eller noe som kunne ha blitt et forhold.
Hun slo tanken på Anne fra seg. Litt overrasket over seg selv. En slik tanke hadde hun aldri hatt før. Dessuten ville Anne kaldkvele henne om hun fikk nyss om det. Bare tanken på at hun hadde tenkt på det fikk henne til å korse seg.
To dager senere sendte hun et svar. Fortalte litt om seg selv. At hun aldri hadde vært gift. At hun jobbet som bibliotekar. At foreldrene hennes døde for noen år siden. At hun likte turer i skog og mark ... det siste lurte hun på om hun ikke skulle stryke, men hun lot det stå. Han kunne like gjerne få vite at hun var en grå, liten markmus. Så slapp han å invitere henne ut og skuffe henne ennå en gang. Det var det hun var. En grå bibliotekar i et middels stort bibliotek. Om ti år ville hun være en nedstøvet jomfru i det samme biblioteket. Akkurat det med jomfru var nok ikke helt riktig, men det var vel som det de fleste oppfattet henne som.
Underet skjedde. Hun fikk svar. Enda hun hadde lagt ved bildet av seg selv. Det siste måtte hun sjekke opp. Om hun ikke i ren distraksjon hadde lagt ved fotografiet av Anne. Men bildet av henne lå der hun hadde lagt det sist.
Han var en hyggelig mann. Sjarmerende. De møttes for første gang på restauranten Benoni. Det var han som hadde ønsket det slik. Attpåtil spanderte han alt. Det var ikke snakk om å dele på regninga. Da hun etter den vellykkede aftenen seilte hjemover i drosjen, visste hun at det var drømmeprinsen hun hadde møtt. Skjebnegudinnen hadde plukket ut henne denne gang. Hun var lykkelig som hun aldri før hadde vært i sitt førtifireårige liv.
Neste dag ringte han. Og dagen etter. Og dagen etter. Den fjerde dagen ringte hun til Anne og fortalte oversvømmende hva som var i ferd med å skje. Hva som allerede hadde skjedd.
Han var egentlig engelskmann, men hadde bodd så lenge i landet at det var umulig å høre på språket at han ikke var en ektefødd sønn av moder Norge.
En dag da de hadde kjent hverandre i tre uker inviterte han både henne og Anne til et weekendopphold på et høyfjellshotell. Det ble noen vidunderlige dager for dem alle tre. Spesielt for henne. For første gang følte hun seg høyere verdsatt enn Anne. Det var henne han konsentrerte sin oppmerksomhet om.
I de periodene hennes nye venn måtte dra på forretningsreisene sine var hun fra seg av lengsel. En lengsel som var som en brann inni henne. Enn om han fant en annen? Det var tanken som oftest streifet henne. Hun prøvde å fortrenge den. Hun fikk nyte lykken så lenge den varte.
Da de hadde kjent hverandre i tre måneder fridde han. Lykken var fullkommen et par uker senere da de ble viet på sorenskriverkontoret. Noe stor bryllupsfeiring ble det ikke. De var bare fire på restauranten. De to og Anne med sin nyfunne kavaler. Sant å si frydet hun seg litt da hun sammenlignet Annes beiler med ham som nå var blitt hennes mann. Uten tvil var det hennes mann som tok seg best ut.
Hun hadde lurt litt på hvorfor han ikke hadde noen venner han ville invitere. Da hadde han kysset henne ømt og sagt han hadde få ekte venner. Det hadde stort sett vært forretninger for ham, og de vennene han hadde sist han var gift, var de som hørte til hans forrige kones omgangsvenner. Kontakten med dem hadde han mistet.
Etter bryllupet flyttet de hjem til henne. Han hadde bare hatt en bitteliten leilighet tidligere. Det var ikke nødvendig med noe større, pleide han å si. For det meste reiste han jo rundt i Europa og drev forretninger. Hotellrommene var hans hjem.
En stund hadde Anne ymtet frampå at hun måtte passe seg for at han ikke var noen lykkejeger. Kanskje han bare var ute etter pengene hennes. Du har jo en god slump, vet du, hadde hun sagt.
Når sant skal sies hadde hun tenkt litt på det. Lykkejegere var det siste hun ønsket seg. Et par ganger hadde hun forsiktig prøvd å spørre seg fram, spurt hvordan det gikk med forretningene hans. Han hadde ledd og sagt at det skulle hun ikke bry sitt lille hode med. Forretningene gikk strykende. Allikevel hadde hun hatt den lille angsten i brystet en god stund.
Angsten forsvant en uke før han fridde. Han hadde vært hjemme hos henne hele kvelden. Da han skulle gå tømte han jakkelomma sin for noen papirer, spurte om han kunne kaste det i søppelposen hennes.
Hun gjorde det ikke fordi hun var nysgjerrig. Slettes ikke. Hun hadde alltid ment at selv om mennesker sto hverandre nært skulle de få lov til å ha sine egne liv. Det var helt tilfeldig hun plukket opp papirrusket fra søppelposen da hun selv skulle kaste noe der like etter at han var gått. Ja, egentlig plukket hun det ikke opp en gang. Hun stakk bare hånden nedi for å gjøre bedre plass til det hun skulle kaste. Da ble noe av papiret liksom med opp fra bøtta. Og når det engang var i hånden på henne så kastet hun et raskt blikk på det.
Det var en kontoutskrift fra en bank. Da hun dyttet det tilbake i posen visste hun at han ikke var noen lykkejeger. På kontoutskriften, som var en brukskonto, sto det nesten like mye som på hennes egen konto. Og hennes egen konto var en høyrentekonto. Ingen brukskonto akkurat. Hvilken summer som sto på forretningskontoen hans turde hun ikke drømme om en gang. Og ikke brydde hun seg noe særlig om det heller. Penger var ikke alt. Kjærlighet var viktigere. Mye viktigere.
Han hadde svært lite med seg da han flyttet inn. Et par kofferter. Det var alt. Jeg har bare det jeg trenger, sa han da hun spurte om det ikke var mer. Hva skal jeg med all slags rusk og rask når jeg har deg? Hun likte det. Han var en mann etter hennes hjerte.
Også Anne tok ham til seg. Det var som hun beint fram enkelte ganger lurte på om lillesøsteren hennes var litt misunnelig på henne.
Hun fortsatte i jobben sin. Verken hun eller han så noen grunn til at hun skulle slutte. Selv om han ikke reiste så mye lenger, var de begge enige om at det ville være sunt for dem begge å ha arbeid.
I helgene dro de ofte ut på kortere fjellturer. Hvem som kom på idéen om at de skulle begynne å klatre i fjell visste hun ikke sikkert etterpå. Men det ble til det.
Når hun kom hjem sto middagen klar på bordet de dagene han var hjemme. Det var oftere og oftere at han var hjemme. Det var som han hadde slått seg mer til ro. En kveld sa han også at han nesten fikk utrettet like mye ved å bruke telefonen. At han hadde reist så mye kom vel av at han hadde følt seg rastløs.
I helgene dro de ofte ut på kortere fjellturer. Hvem som kom på idéen om at de skulle begynne å klatre i fjell visste hun ikke sikkert etterpå. Men det ble til det. Etter de første nølende forsøkene oppdaget de begge at det lå både spenning og utfordring i det.
Men det var hun som foreslo ulykkesforsikring en søndagskveld de satt og koste seg med en flaske rødvin. De hadde vært ute hele dagen. Hun mente det ville være tryggest. Ble de utsatt for en ulykke kunne det være godt å ha noe å falle tilbake på. Han var enig med henne. Egentlig var han i fyr og flamme. Allerede dagen etter var han og snakket med forskjellige forsikringsselskaper. Ordnet opp i stor stil. Han var forretningsmann til fingerspissene og fikk til en skikkelig avtale. Selv om premien var høy var også forsikringssummen det. Vi har råd til det, sa han da de skålte for avtalen etter at alt var undertegnet. De hadde begunstiget hverandre.
Den dagen ulykken skjedde var de på klatretur i Storbrattfjellet. Bare navnet kunne skremme nybegynnere ned på flat mark. Det var hans ide. Vi må prøve oss på en liten utfordring, hadde han sagt et par ganger i løpet av uka i forveien. Så hadde han foreslått Storbrattfjellet.
-Men har det ikke skjedd ulykker der tidligere? spurte hun.
-Vi er forsiktige, vi tar ikke den vanskeligste ruta, sa han. Han satt med en kartskisse foran seg.
De studerte den sammen. Han tegnet inn en rute de skulle følge.
-Er det ikke i det bratthenget det skjedde en dødsulykke for et par år siden? sa hun og satte fingeren på et punkt.
-Nei, det var i ruta til venstre.
Hun skulle til å si at hun nesten var sikker på at det var i klatreruta han hadde tegnet opp, men hun lot det være. Etterpå satt de lenge oppe og planla søndagens tur.
Ulykken skjedde like før de kom til det punktet de regnet som vanskelig. Egentlig en helt unødvendig ulykke. De hadde nettopp gjort seg ferdig med kaffen, og skulle til å starte videre. Sikringtauet var ennå ikke festet. Da foten glapp på den litt smale hylla var dødsulykken et faktum. Noen turgåere ved foten av fjellet fortalte senere at de hadde hørt et skrik fra et menneske. Deretter var det blitt helt stille. Den døde ble funnet i en ur omtrent hundre meter lenger nede.
Det var Anne som måtte tre til i tida etter hendelsen. Som måtte ordne opp i praktiske ting i forbindelse med dødsfallet. Til venner fortalte Anne at det måtte være skjebnen. Det var en ond skjebne som ikke ville at hennes storesøster noen gang skulle bli lykkelig sammen med en mann. Selv ikke nå når alt hadde sett så bra ut, nå når hun endelig hadde funnet en som passet sammen med henne.
Og hun selv? Hun selv var utrøstelig. Helt til Anne en dag ble sint og sa at hun måtte sørge seg ferdig. Når hun hadde greid å få tak i en slik kjekk mann kunne det umulig være noe problem å få tak i en ny. Spesielt ikke nå når hun virkelig var rik. Hun var slik, Anne, tok litt lett på ting etter hennes smak.
Joda, pengene kom godt med. Når hun la forsikringspengene sammen med arven fra foreldrene ble det en pen sum. Men det var ikke derfor hun hadde tatt ham, det var ikke på grunn av pengene. Det var kjærligheten.
De var lykkelig i den korte tida de fikk sammen. Det kunne ha fortsatt.
Hvorfor hun begynte å rote i kofferten hans en dag han ikke var hjemme, var hun ikke helt sikker på etterpå. Og det samme kunne det være. Hun fant i alle fall ut at en av dem hadde dobbel bunn. Det lå flere kontoutskrifter der. Fra Sveitsiske banker. Som hun hadde trodd så hadde han litt penger. Det merkelige var at det også lå forskjellige identifikasjonskort i det hemmelige rommet. Navnene var forskjellige, men ansiktet var det samme. Det var han. I tillegg fant hun to udaterte avisutklipp der. To små notiser. En var på fransk, og en på engelsk. Det var notiser om to ulykker hvor kvinner hadde mistet livet. Den ene hadde druknet, og den andre hadde falt ned foran et tog. De hadde begge bare vært gift i et par måneder. Velstående kvinner.
Hun trodde ikke han forsto hva som egentlig skjedde. Han skled utfor før han skjønte noe som helst. Pulveret hun ubemerket hadde helt i kaffen hans var mer enn nok. Det var ikke nødvendig å dytte en gang.
Ikke var han engelskmann heller. På det eldste passet var han fra Belgia.
Men det var noe i det Anne hadde sagt. Det med kosmetikk og smarte klær. Noe var det nok i det gamle ordtaket om at klær skaper folk. Det hadde hun lagt merke til under møtene med forsikringsagenten. En ungkar på hennes alder. En sjelden hyggelig ungkar.
Egentlig ville det ikke overraske henne så mye om han ikke forble ungkar så veldig lenge. Han hadde allerede invitert henne ut på en bedre restaurant.
Og såpass hadde hun forstått; det var ikke penger han var ute etter!
Tidligere offentliggjort i ukebladet Hjemmet 1994
Illustrasjon: Graffiti på vegg i Bergen. Den andre illustrasjonen er et AI-generert bilde.