Lørdagslesning: En nestenulykke

Han fant sin kvinne. Hadde akkurat passert tretti da han endelig fant June. Hun var perfekt for ham. Bare atten år gammel og uformet.  

En nestenulykke.                                                   Krimnovelle av  VEI

Andreas Wang hadde alltid vært sjalu. Helt fra han var guttunge kunne han minnes de stadige kampene han utkjempet. Først mot søsknene som krevde sin del av foreldrene. Deretter mot klassekameratene i stadig jakt etter lærernes oppmerksomhet, og til slutt i ungdomsalderen i jakten etter den perfekte jenta.

Det tok sin tid før han greide å huke tak i henne. De fleste trakk seg unna da de oppdaget den sykelige sjalusien hans. Ikke det at han sjøl ville innrømme noen slike tilbøyeligheter, langt i fra, han mente sjøl det bare var trangen til å eie. Og hva var galt i det? Han kunne ikke se noe galt i det. Var ikke de fleste mennesker stadig på jakt etter å eie noe? Var det ikke slik i samfunnet at den som eide mest var også den som oppnådde mest respekt?

Han fant sin kvinne. Hadde akkurat passert tretti da han endelig fant June. Hun var perfekt for ham. Bare atten år gammel og uformet. I løpet av uker var hun hans trofaste beundrer i alt han foretok seg. At han i løpet av sitt liv også hadde klart å samle seg en del materielle goder var slettes ikke negativt i hennes øyner.

Det gikk noen år. Han trivdes med June. Det hendte ofte at han måtte holde henne i harde tøyler. Men hun protesterte ikke. Bare enkelte ganger ymtet hun frampå om at han la altfor mye bånd på henne, at hun ville likt å prøve friheten litt. Han fikk henne fra disse tankene. De var gift og skulle holde sammen. De var som skapt for hverandre, syntes Andreas.

Da han nærmet seg de førti blusset June ennå av ungdom. Mannfolk snudde seg etter henne når de en sjelden gang var ute. Vinterstid pleide de å reise til Spania på solferie, og hun sprang ut som en rose etter en lang mørketid. På strendene solte han seg i glansen av henne. Og hun var ham tro. Hun hadde egentlig intet valg, Andreas slapp henne knapt av synet. Men de var lykkelig, det så slik ut for de få vennene de hadde. De hadde vendt seg til at ekteparet Wang trivdes best hjemme, med den årlige vinterferien som et unntak.

- Har du noe imot at jeg begynner på et keramikkurs for nybegynnere, hadde June spurt ham en dag.

Han svarte ja. Et øyeblikks sinnsforvirring, tenkte han allerede dagen etter.  

Han hadde sett lenge på henne. Sett at det ene kinnet ennå var litt hovent etter basketaket kvelden før. Under det ene øyet kunne han skimte en blå ring. De hadde kranglet etter en av de sjeldne restaurantbesøkene sine. Han hadde kanskje vært litt i hardeste laget. Han mente hun hadde holdt en øyenflørt gående med en type ved nabobordet. Selvfølgelig nektet hun det, men Andreas visste hun ville nekte. Selv ikke da slagene hadde falt ville hun innrømme det. Hun var sta slik. Han hadde formet henne, men staheten hennes når det gjaldt slike ting fikk han ikke bukt med.

- Det er fordi jeg elsker deg, Andreas, hadde hun sagt etterpå. - Derfor kan jeg ikke innrømme noe jeg ikke har gjort.

Han svarte ja. Et øyeblikks sinnsforvirring, tenkte han allerede dagen etter. Men gjort er gjort. Han var en mann som holdt ord, på samme måte som han forlangte at andre skulle holde ord.

Kursene gikk på onsdagskveldene. Det var de kveldene han selv pleide å gå på puben og spille dart med noen kompiser. Mer av gammel vane enn av at han lenger følte noe kameratskap med dem. Ellers holdt han seg hjemme med June. Om dagene var hun aleine hjemme mens han bestyrte importfirmaet sitt fra kontoret i sentrum. At hun virkelig var hjemme sjekket han til forskjellige tider. Ringte av og til, og dro også hjem når det passet seg slik. June var alltid der. Snille, elskelige June ventet bestandig på ham. Hun var perfekt. Men så hadde han da også nesten laget henne selv. Andreas var stolt av det. Det var et godt håndverk han hadde utført.

Det var det med godt håndverk som sådde spiren av tvil i hans hjerte. Faktisk utviklet tingene June produserte på disse keramikkveldene seg mot det perfekte forbausende fort. De første produktene hun hadde med seg hjem var slettes ikke noe å slå hæla i taket for. Men bare i løpet av noen få uker hadde arbeidene hennes gjennomgått en voldsom utvikling. Den siste krukka hun hadde med seg hjem kunne vanskelig skilles fra et produkt laget av en dyktig kunsthåndverker.

Bodde det en kunstner i denne kvinnen som han hadde gjort til sin? Og var det egentlig en positiv oppdagelse? Kunne ikke det at hun tydeligvis hadde spiren til noe større i seg bli farlig for ham? Ville hun kreve mer tid til å dyrke sin hobby?

Andreas Wold stilte seg spørsmålene. Svarene var det verre med. Han var kommet i en situasjon som var uvant for ham. I tillegg til at June hadde håndlag med leire blomstret hun opp ellers også. Kinnene glødet enkelte kvelder når hun kom hjem etter at han var tilbake fra puben. Hun trivdes med sin nyvunne frihet. Hans sjalusi blomstret om kapp med hennes lykke. Likevel torde han ikke drive henne for hardt, hadde en følelse av at taket han møysommelig hadde festet var ved å glippe. Og det på grunn av et forbannet keramikkverksted!

En dag han var ute på byen i arbeidstida stakk han innom et keramikkutsalg for å se på noen profesjonelle produkter. Ønsket å ha et bedre grunnlag for å vurdere arbeidene til June. Han hadde ikke vært lenge inne i butikken før han dro kjensel på stilen til en del av arbeidene som var utstilt. Et øyeblikk trodde han at det var June som hadde laget dem. At hun hadde solgt noen arbeider til forretningen. Sakte gikk virkeligheten opp for ham. Det var det motsatte som hadde skjedd. Hun hadde kjøpt de siste keramikkfigurene sine her! Sinne og sjalusi la seg som et svart teppe om ham da han endelig kom seg ut i friluft. Hun hadde lurt ham!

Da han om ettermiddagen kom hjem sa han ingen ting til June. Det var onsdag. Det var kveld for keramikkurs og pubtur. Hun kysset ham lett på kinnet da hun gikk ut om kvelden med ordene:

- Ikke vent meg hjem så tidlig i dag, vi kommer til å jobbe litt lenger enn vanlig.

- Greitt, svarte Andreas Wold. - Det er mulig at også jeg blir litt sein. Han var imponert over at han greide å svare henne så rolig som han gjorde.

Det han fant ut denne kvelden fikk ham til å forstå at June var på vei bort fra ham. Det øyeblikkets svakhet han hadde vist med å la henne begynne på det keramikkurset hadde vært nok. Han fulgte etter henne nedover gata, på god avstand. På t-banestasjonen kom han usett inn i vognen. Heller ikke nede i sentrum oppdaget hun at hun ble skygget. Da hun forsatte forbi adressen hvor keramikkurset foregikk var han nære på å løpe bort til henne og forlange en forklaring. Han gjorde det ikke. Han fulgte etter henne som en utsultet ulv som tålmodig holdt avstanden til sitt bytte.

Sannheten slo ned som et eselspark i mellomgulvet på Andreas Wold. 

Da hun gikk inne i et hus i sentrum lot han henne gå uten å følge etter. Istedenfor skrådde han over gata og fant seg en mørk krok ved bygningen som lå der. Et skjul hvor han kunne følge med huset hvor June var forsvunnet inn i. Fra mørket hvor han sto så han skikkelsen hennes komme til syne et øyeblikk i et opplyst vindu, så ble gardinene trukket for. Men før det skjedde skimtet han så vidt konturene av en annen skikkelse bak henne. Sannheten slo ned som et eselspark i mellomgulvet på Andreas Wold. June, hans June, hadde et stevnemøte med en annen. Keramikkurs og figurer hun hadde tatt med seg hjem hadde bare vært en bløff!

Resten av kvelden vandret han gatelangs. Han forkastet den ene hevnplanen etter den andre. Lenge gikk han rundt og tenkte på hvordan han igjen skulle få makten tilbake. Han bestemte seg for å satse på hennes kjærlighet til ham. Sidespranget skulle han aldri glemme, men det kunne han komme tilbake til senere. Først skulle han ha henne tilbake. Og hun skulle komme frivillig. Han ville vekke hennes kjærlighet igjen. Ikke et øyeblikk trodde han på annet enn at den bare slumret. Det var ham hun var glad i.

Han rakk hjem før henne. Mens han ventet på at hun skulle komme gikk han systematisk gjennom rekken av venner han hadde hatt. Ettersom han kom lenger og lenger ned på lista innså han at det var ikke mange igjen. Han hadde pleiet dem dårlig. Til slutt endte han opp med Jon Eriksen. Det var mannen som kunne hjelpe ham. Kanskje den eneste han ennå kunne kalle en virkelig venn. De hadde klatret mye sammen i forskjellige fjell gjennom årene. Han skulle ta Jon med seg på en klatretur til Nutstadkniven. En vanskelig fjellvegg i nabokommunen. Dit skulle også June bli med. Hun skulle få oppleve at det var ham, Andreas Wold hun elsket.

Jon ble gjerne med på turen. Andreas ringte til ham sent en kveld. Dagen etter møttes de på kontoret og snakket litt løst og fast før Andreas plutselig sa:

- Jeg har en viktig grunn til å ta denne turen. Det skal ikke bare være rekreasjon.

- Viktig? Er det ikke viktig å komme seg litt vekk fra det daglige strevet også?

- Joda, jeg mener det ikke slik. Andreas strøk seg over ansiktet med hånden. Husket plutselig på at Jon egentlig var en helt annen type enn han selv. Hadde et mer avslappet forhold til livet. Likevel var han den eneste personen han følte at han kunne stole på. De traff hverandre stort sett bare på disse klatreturene de pleide å ta sammen tidligere. Som oftest var de flere sammen. En sjelden gang hadde de også hatt kvinner med på turene. Samboere og ektefeller.

- Hvordan har forresten Bente det?

I det samme øyeblikk Andreas hadde sagt det så han at det gikk en trekning over ansiktet til Jon. Det tok litt tid før han svarte.

- Joda, hun har det bra ... vi har gått fra hverandre. Visste du ikke det?

- Neei, kom det forsiktig fra Andreas. - Det var jeg ikke klar over.

- Det er sånt som skjer, det fungerte ikke lenger. Vi fant ut at det var best å fortsette hver for oss. Vi treffes av og til, jobber jo begge innen eiendomsmarkedet.

Andreas satt taus en stund før han sa:

- Jeg tar June med på turen til Nutstadkniven. Hun blir nede i leiren mens vi klatrer.

- Enn med dere, går det bra? Deg og June?

Spørsmålet fra Jon ble hengende i lufta et øyeblikk før Andreas svarte.

- Jada, det går fint, men det er egentlig derfor jeg vil ha deg med. Vi har glidd litt fra hverandre den siste tida, men ellers går det fint.

Han fikk seg ikke til å si at det kunne virke som om June hadde funnet en annen. Og egentlig var det ikke Jons sak. han behøvde ikke å få vite mer enn nødvendig. For å unngå å komme nærmere inn på det la han fort til:

- Jeg trenger litt hjelp fra deg.

Jon reiste seg fra stolen han satt på. Snudde ryggen brått til Andreas og gikk bort til vinduet. Ble stående en stund og se ut. Så spurte han, uten å snu seg:

- Og hvorfor det?

Andreas registrerte den knapt hørbare dirringen i stemmen hans. Hadde han en anelse om hva det var han ville ha ham med på? Var Jon likevel ikke den rette personen? Istedenfor å spekulere over det valgte han å slippe katta ut av sekken.

- Jeg vil skremme June litt. Få henne til å forstå at det ikke finnes andre enn meg for henne.

Det så ut som om han igjen slappet mer av. Hadde han ventet noe verre, noe mer enn en nestenulykke? 

Han hørte Jon langsomt dro inn pusten før han spurte:

- Og hva er det du vil ha meg til å gjøre?

- Jeg vil ha deg til å hjelpe meg med en nestenulykke.

- Nestenulykke?

Jon snudde seg og stirret på Andreas, ventet på fortsettelsen. Andreas gransket ansiktet hans. Det så ut som om han igjen slappet mer av. Hadde han ventet noe verre, noe mer enn en nestenulykke?

- Ja, jeg vil at du skal hjelpe meg slik at det skjer noe som ser ut som en ulykke. At det for June ser ut som om livet mitt er i fare. Hun vil skjønne det da. Hun vil skjønne at det er meg hun elsker.

Andreas klarte å få Jon med på planen. Men han brukte en halv time på å overbevise ham. Da de skiltes hadde de avtalt å møtes ute ved Nutstadkniven tidlig på søndags morgen.

Toppen av Nutstadkniven var innhyllet i en lett dis da de startet klatringen på formiddagen. Ellers var dagen klar og blå med maksimal sikt. Sikten var en viktig del av planen til Andreas. Han hadde gransket fjellsiden nøye fra sletta før de begav seg oppover. Visste nøyaktig hvor "ulykken" skulle skje.

June sto nede ved campingvogna og stirret etter de to klatrerne der de ganske lett tok seg oppover det første, enkle partiet. Hun hadde lovet å følge med klatringen. Hun var vant til å ha den jobben. Andreas hadde innprentet henne at det var viktig at det var noen som fulgte med dersom noe skulle skje. Tidligere hadde hun et par ganger ymtet frampå at hun selv kunne tenkt seg å lære fjellklatring. Det hadde hun måtte slå fra seg. Hennes jobb var å ha maten ferdig når Andreas kom ned igjen.

De klatret lett og uanstrengt fram til det første overhenget. Midtveis i henget snakket Jon til Andreas:

- Hvor har du tenkt å arrangere denne ulykken?

- Vi må forbi det første skaret du ser til venstre. Der er det et nytt overheng vi må forsere. Andreas hadde klatret ruten før. I tillegg hadde han studert veggen nede fra sletta og visste nøyaktig hvor det ville se mest dramatisk ut for en som sto der nede. Han fortsatte:

- I det overhenget går jeg først. Når du har satt sikringen under meg slipper jeg taket. For June vil det se ut som jeg kommer til å rase to hundre meter ned i steinura.

- Synes du ikke det er vel drastisk? Du kommer jo til å skremme vettet av henne.

Jon presset fram ordene mens han hang etter en hånd og festet en bolt i fjellveggen med den andre.

- Drastisk? Hadde du gjort noe lignende så hadde du kanskje hatt Bente ennå? Det er det eneste språket de forstår. Makt, min gode venn, makt er det som skal til.

Jon hadde fått festet sikringstauet og dro seg opp på en klippeframspring hvor han ble liggende mens han hentet seg igjen etter anstrengelsen. Han svarte ikke. Hadde aldri delt Andreas syn på kvinner. Det var stort sett bare fjellklatringen de hadde felles. Stort sett, tenkte han, mens han hjalp Andras opp til framspringet hvor han selv lå. Langt under seg kunne de se June. Hun hadde satt seg på en campingstol utenfor vogna. Satt og så på dem gjennom en kikkert. De vinket ned til henne.

Etter en kort pause fortsatte de den møysommelige klatringen. Ved det neste overhenget var det at det skulle skje. Andreas tok seg forsiktig oppover mens Jon festet karabinkroken i sikkerhetsbolten.

For en som sto nede på sletta så det som skjedde ut som en virkelig ulykke. Brått glapp taket til den øverste klatreren og han raste noen meter nedover fjellveggen før tauet strammet seg. Klatreren stoppet med et rykk og svingte fra side til side i en langsom pendelbevegelse.

- Ble du skadet? Jon stirret ned mot Andreas der hang fritt mellom himmelen og en steinur langt nede.

- Fikk et slag i skulderen, ellers gikk det bra. Andreas presset fram et smil samtidig som han prøvde å se ned mot campingvogna. Uendelig langt der nede kunne han se at June hadde løpt et stykke vekk fra vogna, sto og veivet med begge armene opp mot fjellsiden. Han snudde hodet opp mot Jon og sa: -Vi venter en stund før vi gjør noe mer. La hun svette litt der nede!

Jon jobbet med å feste en ny karabinkrok i et av de andre festepunktene da Andreas spurte opp til ham:

- Har du avansert i jobben siden vi sist var på tur?

- Avansert? Ja, man kan kanskje si det. Jeg har startet for meg selv.

- På tide, jeg trodde aldri du ville komme deg lenger enn til kontorsjefstillinga. Du har liksom aldri hatt ambisjoner om noe mer.

- Jeg hadde det bra som det var. Trivdes med det. Nå derimot har jeg lyst til å prøve noe nytt, derfor skal jeg lede min egen bedrift med et par ansatte.

- Har du ansatt noen?

- Ikke ennå. Har snakket med Bente, hun er interessert.

- Bente? Sa du ikke nettopp at dere hadde gått fra hverandre?

- Ja, men hun kan godt tenke seg å jobbe for meg likevel.

Andreas ble taus en god stund. Hang i tauet og studerte punktet nede på sletta som var June. Han kunne ikke forstå Jon. Ansette sin tidligere kone. Han ble avbrutt av stemmen til Jon.

- Javel, nå har jeg festet sikringstauet. Nå henger du sikkert og godt.

- Vi venter ennå en stund før du drar meg inn. La det se ekstra dramatisk ut. Forresten ... har du skaffet deg egne kontorlokaler.

- Jeg er klar til å flytte inn til uka. Et koselig lokale i Kirkegata. Vet du hvor det er?

Andreas Wold tenkte seg om. Han visste hvor Kirkegata var.

- Hvilket nummer?

- Kirkegata 23.

- Kirkegata 23! utbrøt Andreas. Så sa han ikke mer. Hang som en stålfjær i nylontauet. Det var bygningen June hadde gått inn i. Han fikk støttet seg ut fra det glatte fjellet med den ene armen. Dreide sakte rundt og møtte blikket til Jon. Det fortalte ham alt han ville vite. Spørsmål var unødvendig. Jon ventet ikke på noen spørsmål heller, han snakket uoppfordret.

- Jada, June har hjulpet meg enkelte onsdagskvelder med å pusse opp. Hun er flink til det. Dessuten har jeg tilbydd henne jobb som sekretær.

Mens han snakket så Andreas at han gjorde seg klar til nedstigning. Han prøvde å få sagt noe, men ordene ville ikke fram. Jon derimot fortsatte å prate.

- Jeg lar deg bli igjen her, Andreas. Du greier deg nok, du er en dyktig klatrer. Men det vil ta litt tid før du er nede igjen. Først må du slite deg inn på denne hylla hvor jeg står. Etterpå går det greitt nedover. Om en tre, fire timer er du nede. Bruk tida til å tenke over ditt forhold til June. Vi tar min bil og kjører hjem til deg og henter de private tingene hennes. Hun flytter hjem til meg. Senere vil du få høre fra advokaten.

Tidligere  offentliggjort i flymagasinet  På Norske Vinger -92. Illustrasjon: Graffiti under bru i Bergen. Foto: VEI