Lørdagslesning: En smak av luksus

Mads Arter bestemte seg for at han skulle dra hjem om kvelden etter stengetid. Tre dager i galleriet uten at et eneste bilde var solgt fikk holde. Det tæret på humøret. Fan skulle være kunstner. Han fikk komme seg hjem og prøve å få litt trøst hos Edel. Om det da var så mye trøst å hente der da. 

Illustrasjonsfoto: VEI

En smak av luksus.  Krim av VEI

Mads Arter vandret hvileløst att og fram i det nesten tomme galleriet. Gjennombruddet lar vente på seg, var tanken som surret rundt i hodet hans. En gang hadde han vært en lovende, ung kunstner. Det var blitt med det. Lovende, ung kunstner.

Nå var han ingen av delene lenger. Verken lovende eller ung. Han nærmet seg de førti med akselererende fart. Avisomtalene av utstillingene hans ble kortere og kortere. Neste gang er det vel bare annonsen som annonserer utstillingen som vil være synlig, tenkte han. Kritikerne har funnet seg andre jaktmarker. Andre lovende, unge kunstnere de vil hausse opp. En vakker dag skyter de gullfuglen. Den ene lovende som virkelig slå gjennom. En de kan sole seg i glansen av. Det er en kritikers lodd.

Mads Arter bestemte seg for at han skulle dra hjem om kvelden etter stengetid. Tre dager i galleriet uten at et eneste bilde var solgt fikk holde. Det tæret på humøret. Fan skulle være kunstner. Han fikk komme seg hjem og prøve å få litt trøst hos Edel. Om det da var så mye trøst å hente der da.

Hun hadde forandret seg. Edel. Hans kone. Da de giftet seg var hun elskeligheten selv. Det var ikke måte på hvor stor pris hun satte på ham den gang for ti år siden. Denne prisen hadde sunket i takt med prisen på maleriene hans. Det var som om hun ikke lenger verdsatte at han brukte tida til å skape noe. Det som egentlig hadde vært grunnen til at hun valgte ham. Det at hun ville ha en spennende kunstner. Nå var den eneste spenninga om de klarte å betale regningene før tredje gangs purring.

Han satt og funderte litt over dette da gallerieieren kom inn. Vennen Jakob. Jakob som selv var en habil maler i sin ungdom, men som la penslene på hylla for å vie seg til forretninger. Det var som forretningsmann han hadde gjort suksess.

- Vi må vel stenge straks, sa han og kastet et blikk på klokka da han kom inn døra.

- Vi må vel det, sukket Mads.

- Er det blitt noe salg?

- Nei, det går dårlig.

Jakob sukket lett.

- Du skal se det snur seg en dag. Kanskje allerede neste gang du stiller ut, sa han.

Neste gang. Alltid neste gang.

- Jeg er snart en førti års mann, svarte Mads. - Jeg kan ikke i all evighet vente på neste gang!

Jakob svarte ikke. Han sto og bladde i noen kataloger. Mads mønstret ham og fant ut at vennen holdt seg bra til tross for at han allerede var nærmere femti enn førti. Det var som om man kunne se på folk at de var rike. Klærne, kroppsspråket, selvsikkerheten. Kanskje det var forretningsmann han skulle blitt? Tjent penger. Vært en av de som bestemte. Det var greitt nok å være kunstner når man var ung. Når man ble eldre var det pengene som betød noe. Det var de som innga respekt. Som fikk andre til å elske deg. Kanskje ville det hjulpet litt på Edels kjærlighet til ham også. Slik det var nå så gikk det på stumpene. Det var bare et tidsspørsmål før hun ga opp å vente på gjennombruddet hans.

- Jeg tar bussen hjem i kveld, sa han til Jakob.

Jakob la fra seg katalogen han sto med i hendene.

- Du kan låne bilen min om du vil, jeg skal ikke bruke den i kveld. Så er du ikke avhengig av bussen når du skal tilbake i morgen.

- Tar du sjansen på å låne den bort?

- Kjør pent. La deg ikke friste av hestekreftene.

Bilen var en drøm å kjøre. En italiensk sportsbil som han aldri før hadde sittet bak rattet på. Han ville nyte de seks milene til småbyen hvor han bodde. Når han kom fram ville han ta Edel med på en biltur. Gi henne smaken av luksus. Fortelle henne at gjennombruddet ikke lå så langt framme i tida. Kanskje allerede neste år. Da skulle han kjøpe en slik bil til henne. Hun hadde begynt å få sansen for tingenes verdi de siste årene. Mens hun var i begynnelsen av tjueårene, da de var nygift, interesserte det henne ikke. Da var kunsten hans alt for henne. Nå hadde hun litt mere sans for penger. Kanskje ville det få tilbake hengivenheten hos henne? Få henne til å kysse ham slik han husket fra mange år tilbake. Det gikk et støt av lengsel gjennom kroppen hans da han mintes det. Den våte munnen hennes. Den spillende tunga ...

Så husket han hvordan hun sakte, men sikkert, hadde forandret seg. Begynt å like det lille han kunne gi henne av luksus de få gangene han kunne varte opp med slikt. De få gangene han solgte et bilde. Det begynte å bli en god stund siden sist. Det slo ham at kvinner var slik. Når de ble litt eldre og mer moden fikk de sansen for vakre og dyre ting. Begynte å sette pris på andre egenskaper hos mennesker de møtte.

Edel var ikke forskjellig fra andre på det området. Bare måten hun hadde forandret mening om Jakob på var et studium verd. I begynnelsen, da han presenterte henne for ham, så hun på ham som et nødvendig onde. Hun hadde ingenting til overs for forretningsmenn. De tjente seg rik på andres arbeid. Omgjorde andres svette til knitrende sedler for seg selv. Hun aksepterte Jakob siden han var en gammel venn av ham. Aksepterte ham, men heller ikke mer.

Siden hadde det forandret seg til det bedre. Den lille antydningen av luksus de av og til fikk snuse på kom fra Jakob. Et høyfjellsopphold av og til. Forretninger, som Jakob kalte det. Joda, hun lærte seg å sette pris på ham. Forsto at hadde de ikke Jakob så ville det sett ennå verre ut. Mennesker tilpasser seg.

Ute på landeveien tråkket han litt ekstra på gassen. Bilen skjøt fart, og frontlysene splintret høstmørket. Så slakket han av igjen og holdt seg nesten innenfor fartsgrensen. Gledet seg til å komme hjem. Overraske Edel med en biltur. Om hun da var hjemme. Han hadde ikke ringt. Hun likte overraskelser. Spenningen ved nye ting. Det var derfor hun valgte en kunstner. Han ville finne tilbake til det. Og om hun ikke var hjemme når han kom, var hun sikkert ikke langt av gårde. Sannsynligvis bare ute på en av joggeturene sine.

Han var kommet innenfor bygrensa da han på en rett strekning så de blinkende refleksene langt foran seg. Det var et menneske som jogget på gangstien langs veien. Om han nå var heldig så var det Edel. Han visste hun pleide å løpe her med en refleksvest på seg. Det var ei kvinne. Det kunne han se på løpesettet. Det lange håret som var samlet i en hestehale tydet også på det. Han senket farten på bilen. Det kunne se ut som Edel.

Da han tok henne igjen var det bare så vidt bilen rullet. Kvinnen som jogget dreide hodet mot veien, og ansiktet ble belyst av billyset. Det var henne. Han kjørte litt forbi og stanset helt opp. Ventet. Han kunne ikke se henne i bakspeilet. Det var mørkt ute.

Et øyeblikk trodde han at hun var blitt skremt bort siden han stanset bilen. Kanskje var hun redd for at noen ville henne vondt? Han skulle akkurat til å åpne døra på sin side da passasjerdøra ble revet opp. Hun satt seg inn. Det var noe feil med kupelyset, og innsiden forble i mørket.

Hun krøp inn på forsetet og videre mot ham. La armene rundt halsen hans. Han kjente de våte, myke leppene hennes mot sine. Akkurat slik han husket dem. Den lekende tunga inne i munnhulen. Nå skulle alt bli annerledes.

- Jeg visste ikke du skulle hit i dag, Jakob. Mads er inne i byen. Vi kan dra hjem til meg, mumlet hun inn i munnen hans.

Tidligere offentliggjort i ViMenn 1995.