Lørdagslesning: Et dagboknotat

Mens jeg kjører utover speider jeg etter andre fritidsfiskere. Noen må da være ute, det er jo flere dager siden sist det var vær til det? Men jeg ser ingen. Ikke før jeg nærmer meg stedet jeg skal fiske. Da ser jeg ham. En plastbåt, en mann og en juksa.

Torsdag morgen denne uka. Jeg er rimelig tidlig oppe denne dagen for på timeplanen står en tur til hytta i Valen. Turen er planlagt dagen før. Det er viktig for en pensjonist. Min gamle sløyd- og gynmlærer, da jeg gikk på lærerskolen, ble en gang sitert i et «Der ingen skulle tru...» -program på NRK.Det var noen visdomsord han hadde kommet med. Han holdt til i Laggo i Tanafjorden da programmet ble spilt inn. Det som er viktig når man blir pensjonist er at man planlegger hva man skal gjøre neste dag før man går til sengs om kvelden, var leveregelen hans. Den regelen lever også jeg etter. Og dukker det opp noe annet som går utenom planen forskyver jeg bare den, planen. Da er også neste dag planlagt. Og en dag kommer vel den dagen at man kanskje ikke våkner opp til den planlagte dagen. Men akkurat det vet man ingen ting om.

Da jeg la ut fra flytebrygga var et par av sjarkene gått ut. For å dra og sette line, og en for å sette ut kveitegarn. Været innbød til det. Og selv om det hadde lovet regn mesteparten av dagen tok jeg det med ro, værmelingene de siste ukene har tapt seg har eg lagt merke til. Oftere og oftere blir det ikke som varslet her nord. Og det gjorde den ikke denne dagen heller. Regnet uteble. Vinden kom fra nordvest og da visste jeg at jeg måtte ta en stopp i Kahenkurunbakki for å ta opp noen torsk til vinteren. Fryseboksen skal fylles i år også. Dessuten hadde jeg lovet en slektning fire sei i bytte for noe annet. Og det går fort mot vinter. Plutselig er den her. Da bør seien være levert og byttehandelen gjort. Vi er noen som fortsatt driver på gamlemåten med litt varebytte her og der. Man kan også bruke det negativ ladede ordet tuskhandel på det. I dagens samfunn, hvor myndighetene og politikerne har laget så mange regler og lover at de ikke sjøl lenger klarer å skille mellom rett og galt, kan det godt hende det er ulovlig det jeg gjør. Jeg gjør det likevel. Det er en synd så liten at selv medlemmer av Kristelig Folkeparti vil se gjennom fingrene med det når de ser noe så smått.

Utenfor moloen er bølgene fortsatt bare for bagateller å regne. Men himmelen er grå. Havet er grått med et snev av en ubestemmelig blåfarge. Et par av årets måkeunger følger båten. De er grå de også. Det kan se ut som det blir en grå dag.

Mens jeg kjører utover speider jeg etter andre fritidsfiskere. Noen må da være ute, det er jo flere dager siden sist det var vær til det? Men jeg ser ingen. Ikke før jeg nærmer meg stedet jeg skal fiske. Da ser jeg ham. En plastbåt, en mann og en juksa. Pensjonistfisker Gudmund Seipæjærvi har rigget seg til i Kahenkurunbakki. Han fisker ikke for fryseboksen. Han fisker ikke for å slippe fisken ut igjen etter å ha målt og fotografert den. Han har sittet sør i Horten i årevis og jobba seg fram mot pensjonisttilværelsen i Bugøynes. Nå fisker han for å levere ved et av brukene i bygda. Og nå, like før vinteren innhenter ham, er han i rute. Pensjonistkvota på 2000 kilo er snart oppe. Hver dag i sommer og høst når været har tilatt det har han tatt en tur. Kvota skal opp.

Også denne dagen er han i rute og drar opp noen fine torsk mens jeg slår av en prat med ham. Han har allerede vært ute i en god time. Han roper til meg at jeg må filme litt med mobilen når han drar opp noen store torsk så han kan sende en liten filmsnutt sørover. Muligens for å vise at pensjonisttilværelsen her nord kanskje er mye bedre enn mange aner. Jeg gjør det. Viser gjerne at livet også kan være andre ting enn bare byliv.

Så flytter jeg litt unna. Min fangst er ikke all verden. Det vil seg ikke og flere ganger må jeg flytte meg, sjekke merker, la meg drive med vinden, drikke en kopp kaffe. Jeg registrerer at Seipæjærvi er akkurat på plassen der jeg vet fisken er. Der vi begge vet at fisken er. Der man får fisk selv på dårlige dager. Noe han kanskje husker fra sin tid som fisker i ungdommen.

Så løsner det litt og et par torsk kommer opp. Da jeg igjen har fått ut juksasnøret hører jeg noen rope. Vi er bare to båter så jeg vet det er Gudmund. Jeg hører ikke hva som blir sagt, men jeg hører ropet, mer tunghørt er jeg ikke blitt. Jeg løfter blikket og han veiver med en arm. Han vil ha meg dit han er.

Så går det på noen sei. Du kjenner når det er sei på kroken. Den oppfører seg annerledes. Du kjenner også når det er uer, den oppfører seg på sin måte. Som også hysa gjør. Det aner meg hva som foregår i den andre båten, men jeg har minst en fin sei på kroken, kanskje to, og må dra de opp fra over hundre meters dyp. Det tar litt tid. Jeg ser bortover mot Gudmund, han vinker enda mer med armen i lufta. Det kan ikke være annet enn kveite. Også kveita oppfører seg på sin måte. Og da forplanter det seg helt opp til mannen i båten.

Og da husker jeg en fisketur omtrent på samme plass, høsten tre år tidligere. Jeg har et dagboknotat om det også.

«... Jeg hadde fått noen småtorsk før juksasnøret plutselig sto bom fast, før juksahjulet igjen kunne dreies rundt. Et kort øyeblikk tenkte jeg det var bunnen, men så gikk det opp for meg at nå var det den sagnomsuste kveita som hadde bitt på. Jeg forsto også der og da at jeg tidligere hadde hatt kveite på da juksaen hadde oppført seg på samme måte. Men de gangene hadde kveita fort sluppet taket. Nå hadde jeg den, nå var det min tur. Endelig skulle jeg få bruk for teleskophøtten og kveitekroken som jeg alltid hadde med i båten. Jeg fant fram utstyret mens jeg langsomt og tålmodig veivet opp snøret. Et par ganger kom det små utras og jeg måtte la kveita gå litt, men ellers kom kveita jevnt og trutt oppover mot overflata. Været var fint, sjøen nesten speilblank med noen små krusninger, livet var levelig. Jeg visste hva som skulle gjøres. Fisken skulle trøttes ut sånn at det bare var å hekte på kveitekroken når den var oppe, og etterpå skulle den bukseres ombord, eller slepes langsomt på land dersom den var av uhåndterlig størrelse. I teorien kunne jeg alt, hadde lest med opp til å bli en erfaren kveitefisker. Jeg var forberedt i tilfelle det skulle skje. Og der og da, den 6. september 2018, ganske tidlig om morgenen, skjedde det. Jeg hadde en kveite på kroken. Men i praksis veivet jeg opp kveita som det skulle være en stor torsk.Glemte å slite den ut, begynte i stedenfor å tenke på hvor godt den satt på. Om den kanskje kunne slite seg løs? Om jeg ikke skulle berge julematen fortest mulig? Kastet et blikk på teleskophøtten, kjøpt på Biltema, og fant ut at den var nok i svakeste laget. Her måtte jeg ty til kveitekroken.

Det gikk som det gikk og som det nesten måtte gå. Det er forskjell på proff og amatør. Stor forskjell.

Da sloga med gummimakkene brøt vannflata var jeg forsiktig. Visste at om kveita plutselig satte fart mot dypet igjen kunne krokene fort henge fast i fingrene mine. Jeg var forsiktig. Det var kveita også. Den lå rolig under båten og jeg anslo størrelsen til rundt 30 kg. Et kort øyeblikk tenkte jeg at jeg måtte prøve å fotografere den med mobilen, men jeg slo det fra meg da det ville bli for komplisert å begynne å fikle med den. Ante jeg allerede da at jeg ikke ville få den ombord, at et bilde av den var det beste jeg kunne oppnå? Jeg hadde som sagt helt glemt å slite ut kveita, hadde vel brukt et knapt ti minutter på å veive den opp fra 120 meters dybde, kanskje mindre enn det. Akkurat det tenkte jeg ikke på da jeg grep kveitekroken for å se om jeg klarte å hekte den bak gjellelokket. Det var da jeg gjorde den helt store tabben ved å slå juksanylonet rundt juksasnella for på den måten å holde kveita der den var. Kveita merket nok at noe var på gang. Muskelbunten slo med den digre sporden sin, gjorde et utras, forsvant ned i dypet med svenskepilk og et par gummimakk. Snøret holdt selvfølgelig ikke, og da hjalp det lite at det var festet et kraftig nylontau til kveitekroken. Jeg sto med kveitekroken i hånda og forsto at kveita var noe man skulle bruke tid på. Så håper jeg at det blir en neste gang. Da har jeg tenkt å gjøre alt riktig i praksis også.

Etterpå dro jeg hjem og laget en lang skaft til kveitekroken".

I fjor fikk jeg en kveite på sju kilo. Det holdt med den vanlige høtten når den skulle opp. Men denne gang forsto jeg at nå var neste gang kommet. Jeg kjørte mot nabobåten Trulte, mens jeg fant fram nødvendig utstyr og sjekket at det var i orden. Det var det.

Jeg spurte Gudmund om han var sikker på at det var kveite selv om jeg hadde sett det på kroppspråket hans at var det noe han var sikker på var det akkurat det. Han hadde forkastet alle andre tanker om gammel streng, steindunger og annet fra tidligere laksebrukfortøyninger og tapte fiskeredskaper som lå igjen på bunnen. Dessuten sa han at han hadde fått et glimt av den før den igjen dro lenger ned i dypet. Det var bare å komme seg ombord i båten hans ettersom det hadde blåst litt opp og det var vanskelig og bare legge seg inntil og jobbe fra egen båt. Så gjorde vi alt etter boka. Ikke bare i teorien denne gang, men i virkeligheten. Vi kutte bort gummimakkene fra sloga etter hvert som de kom opp slik at ikke vi sjøl ble hengende igjen i en krok når utraset kom, eller at kroken skulle henge seg fast i ripa et sted på tur ut igjen. Da ville snøret garantert ryke. Kveita var stor og den hang på en gummimakk. Veldig stor så vi da vi endelig fikk slått kveitekleppen i den, da gjorde den et utras og snøret røk, men lina til kveitekroken var godt festa i båten. Vi hadde vunnet første omgang, men så at kleppen som var festa til kveitehodet langt fra hadde det ideell festet. Den kunne løsne om det ble en kamp mellom oss og kveita. Så vi tok timeout og forberedte neste trekk. Få plassert et tau rundt kveitesporden. Etter flere forsiktige forsøk gikk også det bra. Kveita var sikra til båten. Vi vant også andre omgang.

Eter at kveita var bløgga satte han, og båten Trulte, kursen mot Bugøynes havn. Egentlig burde kanskje dette vært anledningen til å sette punktum for årets pensjonistfiske, uansett om hele kvota var oppe eller ikke. Et verdig puktum han kunne leve på gjennom en vinter på vei mot en ny vår og ny sesong.

Men det blir vel til han tar resten av kvota også. Dessuten heter det visst at hver time på sjøen for en pensjonist forlenger livet med en dag på land.

Kveita veide forøvrig 58 kg.

Kveita er sikret.

Her må det slippes inn litt luft under jakka.

Hjemover med fangsten.

Tekst & foto: VEI