Lørdagslesning: Fluktveien

Når sant skal sies så kjenner jeg byens underjordiske labyrint av et kloakknett like godt som jeg kjenner stiene rundt omkring i skogen ved mitt barndomshjem.  

Fluktveien.                           Krim av VEI                                                                Illustrasjoner: Irene Linangi

Lyden av luftfylte gummihjul, som stadig vekk passerer over forskjellige kumlokk, kan ikke høres her i undergrunnen. Det er selve lokkenes bevegelser i de tilpassede åpningene som høres. Et par av dekslene skrangler mer enn andre og lyden forplanter seg rundt i systemet. Først høyt og larmende, deretter mer som en rullende torden som fjerner seg til nye stedet. Forsvinner inn i andre forgreininger og blir borte for godt. I korte øyeblikk kan det deretter være helt stille, før en ny bil passerer de løse kumlokkene. Stillheten varer aldri lenge, men når den er der kan jeg høre risling av vann. Det er nesten som å være på fjellet. Skjønt vannet er skittent.

Verst er det når en trekkvogn med ekstra tilhenger farer over. Heldigvis er jeg langt borte fra de to dekslene som lager den verste støyen. De er begge i krysset mellom Kongens gate og Jordmor Nostes vei. Jeg vet nøyaktig hvor. Jeg har hatt god tid til å undersøke de forskjellige kummene.

Når sant skal sies så kjenner jeg byens underjordiske labyrint av et kloakknett like godt som jeg kjenner stiene rundt omkring i skogen ved mitt barndomshjem. Barndommens lek har satt seg fast i min hjerne, og endelig har jeg fått bruk for mine glimrende egenskaper som sporfinner. Ennå er det mange som sikkert husker meg på stedet hvor jeg vokste opp. Jeg var kjent for å finne fram overalt i skogen. Enkelte mente jeg måtte ha et innebygd kompass et sted inne i kroppen.

Nåja, kompass eller ikke kompass. Her under byens bakkenivå har jeg tatt i bruk de hjelpemidlene jeg har fått tak i. Først og fremst kartet som jeg fikk med meg etter sommerjobben i renovasjonsvesenet for tre år siden. Rart igrunnen at jeg ikke tidligere kom på idéen med å benytte meg av det? Men det er nå en gang slik at ikke alle er utstyrt med den samme grad av fantasi. Min gode venn, John, har fantasi for oss begge.

Det var selvfølgelig John som kom på idéen om å lette banken for noen hundre tusen. Han hadde jobbet der som bud for en tid tilbake. Egentlig for mange år siden. Han pratet om den tida som om han skulle vært selveste banksjefen. I den siste tida hadde han forresten snakket mindre og mindre om perioden i banken. Forståelig nok, banksjefer og bankfunksjonærer var ikke de mest populære etter de siste års tap i de samme bedriftene. Men det var altså John som kom med denne idéen om å foreta en siste bankjobb en gang for alle.

Jeg slo til. Min egen bankkonto var som vanlig temmelig nær nullpunktet. Det pleier å være slik ettersom lønnsarbeidet mitt har en tendens til å være av kort varighet. Under planlegginga av fluktruta var det at jeg for spøk sa til John at vi kunne benytte oss av veiene som gikk under gatenivået. Først forsto han ikke hva jeg mente, men da han forsto det så forsto han det til gangs.

-Et geni er du! Var den kommentaren han kom med. Hvor genial jeg egentlig var forsto jeg jo ikke før etter at han hadde skissert det hele opp for meg.

Planen er ganske enkel og ukomplisert, derfor liker jeg også den meget godt. Jeg har sans for ukompliserte planer. 

Nå sitter jeg her bare noen timeter fra banken vi har plukket ut. Det er banken hvor John i sin tid jobbet. Det er mørkt her nede. Ved hjelp av lommelykta kan jeg se at det ennå er en halv time til jeg skal tre i aksjon. Planen er ganske enkel og ukomplisert, derfor liker jeg også den meget godt. Jeg har sans for ukompliserte planer. De fleste gangene jeg har vært med på å begå ulovligheter har som oftest endt i noen måneders opphold bak murene. Jeg vet nå at det er på grunn av at de har vært for kompliserte. Alltid har det vært et eller annet uforutsett som har sviktet. Denne gangen skal det ikke skje.

John skal gå inn i banken og forlange pengene. Han skal ankomme i en gammel varevogn vi stjal i går kveld. Før han går inn i banken skal han parkere bilen like over kumlokket som for øyeblikket befinner seg noen meter over hodet mitt. Gjennom de små åpningene i lokket kan jeg se himmelen. Bilen er ikke kommet ennå. Etter at varevogna er plassert der skal jeg skyve lokket litt til siden. Såpass at han kan kaste sekken med penger ned til meg når han løper forbi. Min oppgave blir bare å få lokket på plass igjen og sørge for å forsvinne inn i labyrinten med ganger som finnes her. Ruta er stukket opp og jeg vet nøyaktig hvor jeg vil dukke opp en halvtime etter ranet. I bakgården der jeg har min hybel. Turen har jeg gjort flere ganger allerede. Kartet har jeg allerede brent opp, jeg trenger det ikke lenger. Jeg har min sporfinnersans og mitt innebygde kompass, enkelte ganger lurer jeg på om jeg ikke også har en radar.

Joda, alt er nøyaktig planlagt. Jeg har tilpasset meg til lukta her nede. De første gangene jeg testet fluktruta måtte jeg brekke meg underveis. Men det går bedre nå, i et nødstilfellet kunne jeg holdt meg her nede i flere dager. Rottene sjenerer meg ikke. Jeg er glad i dyr.

For å komme alle uforutsette problemer i forveien har jeg lagt opp flere alternative ruter. Går alt galt kan jeg ta meg helt ut av byen og gjenforenes med dagslyset helt oppe ved drikkevannsinntaket, eller ved kraftstasjonen om det skulle bli nødvendig. Alt jeg trenger er en lommelykt. Og lommelykt har jeg. Det er mitt eneste hjelpemiddel.

Lysstrålene fra de tre små åpningene i kumlokket over meg blir plutselig brutt. John er på plass med varevogna. Jeg hører døra til bilen slamre igjen. Han er på vei mot banken. Jernstanga jeg i går la mellom jerntrinnene, som fører opp mot luka, er på plass. Jeg lirker den fram og klatrer oppover trinnene. Det skal bare et lite vrikk til, etter at stanga er plassert i et av hullene, før kumlokket glir av. En gnissende lyd av metall mot betong er alt som høres. På gateplan blir den overdøvet av byens andre lyder. Vi har prøvd det. Ingen kan høre det dersom de ikke hører etter det. Og hvorfor skulle noen gjøre det? Jeg gjør åpninga såpass stor at sekken med penger lett kan kastes ned, gløtter forsiktig over kanten. Det er ikke mye å se, bilen dekker for det meste. Men et glimt av et par veldreide kvinnelegger som passerer i glippet mellom bilens bunnpanne og fortauskanten når øynene mine. Jeg gleder meg til å kjenne rene penger mellom hendene. Det begynner å bli lenge siden sist. Så plasserer jeg jernstanga slik at jeg med et lite vipp vil få lokket tilbake på plass. Deretter venter jeg.

Det tar noen få minutter. Så plutselig blir en sekk kastet inn under bilen. Den glir rett inn i åpninga, og jeg griper tak i den før den farer forbi meg. John har vært raskere enn jeg hadde ventet. Sekken er tung. Betryggende tung. Planen fungerer prikkfritt. Et øyeblikk etter er kumlokket på plass og jeg farer nedover stigen som en røysskatt. John er allerede inne i parken bak banken. Parken som vider seg ut og ender i en skog. Sansynligvis er det noen på jakt etter ham, men de kan bare jakte. Han har ingen ting å bære på, han kommer seg unna. Jeg har drillet ham i hvordan han skal komme seg unna forfølgerne. Alt jeg husket fra min indianerlek som barn har jeg overført til ham. Og om han blir tatt vil de ikke ha noe på ham. Det er fritt fram for alle å jogge i statens skoger. Før jeg begynner på retretten tar jeg pistolen ut av sekken og lar den gli ned i det grumsete kloakkvannet. Den kan vi alltids hente igjen senere om det blir bruk for den. Jeg vet hvor den er. Jeg er lommekjent.

Jeg er bare kommet noen få meter fra utgangspunktet da jeg får en merkelig opplevelse av at noe ikke er som det skal være. Den diffuse følelsen som av og til kryper inn på oss alle. Lyset fra lykta viser vei foran meg. Et øyeblikk er jeg noe uforsiktig og trør på ei rotte. Den sender et hjerteskjærende hyl gjennom tunnelen. Et hyl som får hjertet til å hoppe over et par slag. Jeg drar foten til meg og hører rotta kaste seg ut i kloakken. Så overlevde den i alle fall. Jeg kom til å trø på den da jeg så på klokka. Den er presis tolv. Et bevis på at John har vært raskere enn ventet. I vår planlegging skulle han ikke kaste sekken til meg før ett minutt over. Det har gått bedre enn planlagt. Timelønna stiger. Endelig smiler lykken til meg. Mine tidligere forretninger har ikke bare hatt en tendens til å gå dårlig, de har ikke gått i det hele tatt. Jeg fortsetter å småløpe framover, men passer meg vel for å tråkke på flere rotter. Jeg er glad i dyr.

Det er kommet en lyd rundt meg som jeg ikke har hørt før. Eller så har jeg ikke registrert den før. En slags rumlende lyd som skiller seg ut fra det evinnelige surret fra gatene, og fra de stadige smellene mot kumlokkene. 

Det er kommet en lyd rundt meg som jeg ikke har hørt før. Eller så har jeg ikke registrert den før. En slags rumlende lyd som skiller seg ut fra det evinnelige surret fra gatene, og fra de stadige smellene mot kumlokkene. Men det er vel slik at man registrerer nye lyder når man er anspent, når man konsentrerer seg til det ytterste. De andre gangene jeg har vært her nede har bare vært planlegging, ren plankekjøring. Jeg løper fortsatt, følger hovedløpet. Det er også blitt flere rotter rundt meg. I førstninga pilte de få jeg så alle veier når lyset traff dem. Nå er de flere. De løper samme vei som jeg. Er vel skremt av denne merkelige lyktemannen som trenger seg inn på deres områder med en sekk i den ene hånden. Det de ikke vet er at sekken inneholder penger. Masse penger. Penger nok til et sorgløst liv for lang tid framover.

Nå løper ikke rottene bare foran meg, de kommer bakfra også. Lar jeg lyskjeglen fare over det brune vannet ser jeg at det er flere som har tatt vannveien i bruk. Med kjappe svømmetak raser de med strømmen. Noen bare flyter avgårde i det strie vannet. Lyden jeg ble oppmerksom for en kort stund siden har tiltatt i styrke. Det er en svak buldring et sted rundt meg, bak meg høres det ut som. En buldring som minner om tordenvær på den andre siden av et høyt fjell.

Da jeg ennå har ca hundre meter igjen til jeg skal ta av til en av sidetunnelene er buldringa av tordenen kommet adskillig nærmere. Rottene er også blitt villere. Flere og flere tar meg igjen og kravler rundt meg, plirer rundt føttene og farer forbi. Enkelte klatrer rett og slett oppover de murte veggene og bykser forbi meg i hoftehøyde. Det foregår ikke helt stille. De plistrer og piper der de snubler avgårde. Og hele tiden blir de flere og flere.

Det er først da jeg merker at vannet har begynt å stige over kanten, på en måte inn på fortauet, at jeg begynner å forstå at noe ikke er helt slik som det skal være. At rottene ikke på noen måte følger meg. At jeg ikke er noen moderne rottefanger. De er på flukt. De er på en vanvittig flukt fra et eller annet som truer dem. Jeg snur meg et øyeblikk for å se hva det kan være. Det er ikke mulig å se noe spesielt, men jeg forstår at faren må være bak meg siden rottene har valgt den samme fluktruta som jeg. Rotter er kloke dyr. De fleste dyr er kloke har jeg lært meg. Jeg er glad i dyr. Skjønt for øyeblikket synes jeg det begynner å bli vel mange av dem. Det finnes grenser. Tordenen bak meg tiltar i styrke.

Vannstanden øker faretruende fort. Allerede lenge før jeg er kommet til krysset hvor jeg skal ta av til venstre kjenner jeg at vannet strømmer inn over støvelskaftene. Det er en stri strøm som tar meg igjen bakfra. Det begynner å bli vanskelig å holde seg på beina. Ikke bare på grunn av strømmen, men like mye fordi grunnen under meg er sleip av menneskenes etterlatenskaper. Når vannet rekker meg til knærne må jeg begynne å støtte meg mot veggen. Det går langsomt framover. Et øyeblikk kjenner jeg noe krafse mot bukselåret, det henger seg fast kan jeg kjenne på den ekstra tyngden. Jeg slår etter dette noe med pengesekken, som jeg fortsatt holder et hardt grep om. Tyngden fra bukselåret forsvinner. Et klynk forteller meg at det er en av rottene som hadde hengt seg fast. Det er ikke så mange av dem lenger. De ligger foran meg i løypa et sted. De har visst før meg at noe uforutsett holder på å skje. Dyrene har sanser som langt overgår oss mennesker. Det er derfor jeg føler meg tiltrukket av disse skapningene som på langt nær blir verdsatt så høyt som de burde.

Bare noen timeter fra åpninga hvor jeg skal ta til venstre blir jeg klar over at det er håpløst. Bare med den største kraftanstrengelse klarer jeg å holde meg oppreist. Det er nesten ikke framdrift i det jeg gjør lenger. Kreftene går med til å holde igjen mot vannmassene. Lommelykta har jeg slått sund mot veggen, og jeg kjenner at knokene er skrapt opp til blods. Det er mørkt rundt meg. Vannet strømmer på begge sider av lårene. Stadig vekk prøver enkelte rotter å ta et tak i forbifarten. På høyre siden henger det en. Jeg trur den har bitt seg tvers gjennom buksestoffet. Snart vil den slippe taket vet jeg. Den er under vann og er dermed håpløst fortapt. De som bare lar seg gli forbi med vannmassene vil klare seg bedre. Flesteparten trenger ikke lys for å vite hvor de er. De er født her nede og har aldri hatt behov for dagslys. I generasjoner har de utviklet andre sanseapparater, øynene er mest til pynt. For meg er det annerledes. Mørket omkring meg er total, og den fjerne torden jeg hørt er blitt et allestedsnærværende bulder av ustyrlige vannmengder.

Begge føttene mine glipper samtidig. Jeg klemmer hånden rundt sekken med penger, men vannet river det fra meg straks kraften forsvinner etter en bitende smerte på håndbaken. Ei ny rotte. Så føres jeg avgårde, både over og under vann. Det siste jeg kjenner er at noe krafser oppe på hodet mitt før det biter seg fast i øret. En forpjusket, pelskledd kropp dasker meg mot ansiktet mens klørne river litt hud av kinnet.

Renovatør Isak Haraldsen har vanskeligheter med å tro sine egne øyne der han står oppe på den øverste avsatsen over oppsamlingsbassenget til renholdsverket. Sammen med buldrende vannmasser som strømmer ut fra den store tunellen følger rektangulære papirflak som stopper opp mot gitteret ved enden av bassenget. Et øyeblikk tror han at det er noe galt med øynene, men da han får fisket opp en av papirlappene med båtshaken sin drar han kjensel på personen som er avbildet på den. Det er uten tvil Christian Magnus Falsen. Mannen som var med og laget utkastet til det som senere skulle bli Norges grunnlov. Og Isak Haraldsen, som har historie som sin store hobby, husker også at den samme Falsen ble høyesterettsjustitiarius i 1827. At han ikke alltid var like populær på grunn av sine forslag om å endre grunnloven i mer konservativ retning, minnes han også der han gransker seddelen nøye.

Tusenlappen er virkelig nok, og den virker ekte også. Med et raskt blikk fastslår han at rundt omkring i bassenget flyter et titals pengesedler av samme valør. I tillegg er det også andre sedler der, pluss en god del rotter som svømmer febrilsk rundt uten å kunne berge seg i land noen steder. Han går bort til telefonen og løfter av røret. Mens han forteller sjefen sin hva som skjer ser han noe mer. Farende ut av utløpet kommer noe som må være et menneske. Fort ber han sjefen skaffe en ambulanse før han slenger på røret, griper tak i båtshaken og får dratt det som han har fastslått må være en mann opp på kanten hvor han står. Fast i øret henger ei død rotte.

Joda, jeg har det bra her på sykehuset. Rene, hvite lakener og snille sykepleiere som tar seg av meg. Legen mener at jeg skal bli her noen uker, selv om politiet var frampå og ville ha meg med allerede dagen etter at jeg ble innbragt. Det vil det ikke bli snakk om har legen sagt. Hun har fylt meg med medikamenter som skal virke mot alt tenkelig, fra hundegalskap via dysenteri til tyfus.

Også John har vært her. De fikk ikke tak i ham etter ranet. Politiet har en viss mistanke, men det er lite de kan gjøre. Dessuten har banken fått mesteparten av pengene igjen.

-Planen var god, den! sa John til meg da han stakk innom. -Men hvem kunne vite at renholdsverket akkurat den dagen klokken tolv skulle rense byens kloakkanlegg. De fylte nettet med vann både fra drikkevannbassenget og fra kraftverket!

Det hadde stått en annonse i avisen om nettet skulle renses denne dagen. Men lesing har aldri vært min sterke side. Det har forresten ikke vært Johns sterke side heller. Her på sykehuset er det faktisk blitt en del tid til å lese. Tror jeg skal bruke litt mer tid til det i tiden som kommer. Det kan være en fin hobby.

Tidligere har jeg ofte tenkt å skaffe meg et kjæledyr. Jeg har faktisk lekt med tanken om å kjøpe meg et par hvite rotter.

Tidligere offentliggjort i ViMenn 1991.