Lørdagslesning: Folkekongen

Så var det den novellen jeg en gang skrev for år og dager siden. Den jeg aldri fikk offentliggjort noen steder, se Brev fra periferien: Sola skin på deg ...

I fiskeværet ved Varangerfjorden, langt nord og øst i Norge, gikk også forberedelsene sin gang. Disse forberedelsene gjaldt først og fremst flyttingen til sommerboplassen. 

Folkekongen.   Novelle av VEI

Det var den sommeren kongen skulle komme. Den gamle kongen var død og den nye skulle nå reise rundt i sitt kongerike og besøke sine undersåtter i alle avkroker. Reisen hadde vært forberedt i lengre tid. Ikke bare av kongen og hans reisefølge, men også av de som levde rundt omkring i det langstrakte landet.

I fiskeværet ved Varangerfjorden, langt nord og øst i Norge, gikk også forberedelsene sin gang. Disse forberedelsene gjaldt først og fremst flyttingen til sommerboplassen. Klær og husgeråd ble pakket etter beste evne. Årelang trening gjorde dette til et arbeid som var fort unnagjort. Alt på sin faste plass. Øverst oppe tørre klær til de yngste. Års erfaring tilsa at en eller annen ramlet i elva som rant forbi hytta på sommerboplassen straks man var framme. Da var det godt med tørre klær. Den nordnorske sommer var ofte bare et løfte om en kommende sommer ved disse sankthanstider. Temperaturen hadde steget noen grader og en knapt følbar, mild vind strøk over det karrige landskapet. Blåste vekk vinterens slit. Den gamle nordlandsbåten var trutnet og tjærebredd etter alle kunstens regler. Når man dro til sommerboplassene skulle husdyra være med og da var nordlandsbåten helt nødvendig. Det var i den dyra skulle være under den langsomme reisen innover en smal fjord til sommerboplassen. Forbi Uposenkuru, Vahtikallio, Kahenkurunniemi, Puskini, Viinakallio og andre steder med navn som for ukjente hørtes fremmedartet ut. I nordlandsbåten skulle dyra stå, på slep etter en eller annen motorbåt. Motorbåtene kunne skifte fra år til år, men nordlandsbåten var den samme. Alltid den samme. Tradisjonsbæreren. Som også kongen hadde vært. Den gamle kongen som var blitt deres konge. Han som hadde kommet fra et annet land, som også deres forfedre hadde gjort.

Men ikke alt var som sommeren før, og sommeren før det igjen. Sammen med sommerklærne var også finstasen lagt ned i reisekista. Blådressen til faren og matrosdressen til han som var den yngste. I tillegg ble flere eksemplarer av det norske flagg varsomt rullet sammen og pakket ned med alt det andre. Små flagg som man ellers bare brukte på nasjonaldagen. For skulle man ikke ha med flagg når kongen kom? Selvsagt skulle man det. Og nå var det engang slik at kongen denne gang skulle dra forbi bare noen kilometer fra sommerhytta, og det var det ikke sikkert han gjorde flere ganger. Til fiskeværet kom han ikke, dit var det ikke bilvei. Og man kunne jo ikke vente at han skulle komme i en fiskebåt. Selv om den gamle kongen var kommet til landet med båt fra et annet land var det ikke i en fiskebåt. De ute i fiskeværet kom fra de store skogene, fra de beinkalde vintrene, fra landet med de mange sjøer. De kom til fots, på ski, med reinskyss og kanskje med båt det siste stykket. De slo seg ned ved den aller største sjøen, den som ikke frøs selv på vinterstid. De fikk nytt flagg med nye farger og ble værende. Den gamle kongen gjorde det samme.

Den sommeren lå det hele tida i lufta at kongen skulle komme. Den nye. Alt arbeidet som skulle gjøres på sommerboplassen ble gjort på forskriftsmessig måte. Men om kvelden var det kommet en ny stemning inn blant folket. Før var det krigens redsler og gru som var diskusjonstema. Ikke bare redsler og gru, det var vel helst de pussige episodene som ble husket. Inne i disse samtalene kom man jo ofte inn på landets overhode, og da tiet de eldre en stund. I andektighet mintes de den gamle kongen, før de slo fast at nå var det ikke lenge igjen før den nye kom.

Har han krone? Snakker han sånn som oss? Har han kappe med gull og sølv? Han spurte og fikk svar. En kveld hadde kongen både krone og kappe. En annen kveld fikk han bare latter til svar.  

Og den yngste ventet. Det gikk knapt en dag uten at noen snakket om kongen. I sene kveldstimer fabulerte han i køyesenga. Har han krone? Snakker han sånn som oss? Har han kappe med gull og sølv? Han spurte og fikk svar. En kveld hadde kongen både krone og kappe. En annen kveld fikk han bare latter til svar. Eller så svarte de eldste barna at han er jo bare et menneske. Og han smakte på ordet "menneske". Han torde ikke spørre lenger, men han var sikker på at et menneske var noe veldig fint. Selvfølgelig var det det, når sjølve kongen var et menneske. En morgen oppdaget han at det var oppstandelse i den lille hytta. På stien som førte til jordstykket, der man hentet vinterforsyningen til to kyr og en kalv, var det funnet menneskeskit! Hvem var synderen? Hadde kongen vært her allerede? De voksne mente det var gjort om natta. Men hadde kongen dratt forbi nattestid?

Det som sto fast var at det midt på stien til jordstykket var etterlatt en menneskeskit. Verken mer eller mindre. De eldre ungene valfartet til stedet og vendte tilbake mens de lanserte forskjellige løsninger. Ingen hadde tid til ham. Han var utestengt fra deres verden. Så til slutt tok han beslutningen og ga seg inn i skogen på egenhånd. Han kjente stien og hadde gått den før, men aldri alene. Han fant stedet, men ingen menneskeskit. Det eneste han fant var alminnelig mannskit som han hadde sett utallige ganger. Ikke minst i utedoet. Etter en tids leting forsto han at de andre hadde tatt feil, der fantes ikke noe menneskeskit.

Vel tilbake ved hytta etter den lange ekspedisjonen oppdaget han fort at ingen hadde savnet ham. De var fortsatt alle opptatt av å løse mysteriet på stien. Da han steg inn gjennom døråpninga sto han en lang stund og tenkte seg om før han høyt og tydelig forkynte at det nok ikke var kongen som hadde vært der. For det som lå på stien var en helt alminnelig, brun mannskit, det var slettes ikke noe menneskeskit!

Først så de lenge på ham. Så begynte de eldste ungene å le. Deretter fortalte de til de voksne om mennesker og om kongen. Så lo de alle sammen.

Han hadde forlatt hytta. Hva de lo av der inne forsto han ikke, men når de ikke klarte å se forskjellen på menneskeskit og mannskit så kunne de for hans del le så mye de ville. Og uansett så var det helt sikkert at kongen ikke var en slik kjeltring at han ville drite på stien. Og hadde han mot alle odds dratt forbi om natta ville han sikkert brukt utedoen om det var nødvendig.

Så var endelig dagen der. Ikke med sol slik det skulle vært, men med guffent småregn og tunge skyer. Det var det få som la merke til. I dag skulle kongen komme.

Det var en spasertur på noen kilometer til stedet der kongen skulle reise forbi. Han hadde ikke ofret det en tanke og trodde de skulle spasere dit i finstasen. Ikke langs stien over fjellet der de vanligvis gikk, men langs veien. I blådress og hatt gikk man langs veien. Riktignok levde man i verdens utkant, men usivilisert var man ikke. Så viste det seg at faren hadde ordnet med bil. Det hadde han på en utrolig måte ikke fått med seg. Kongen hadde tatt all plass i hodet hans. Da de rullet av gårde langs den smale grusveien fra hytta følte han seg nesten litt kongelig der han satt i baksetet. Det var hans første biltur.

De skulle vente på kongen inne i en kafé. Inn der strømmet det folk utover dagen. Utenfor stilte gubbene ut vakt. De hadde vært i militæret under frigjøringa og visste hvordan det skulle gjøres. To og to mann sammen, ingen slinger i valsen. Her skulle det varsles når kongen kom. Slik sto man da og ventet mens duften av karvablad blandet seg med regnet.

Så plutselig kom beskjeden inn til de som satt i den overfylte kafeen hvor også tobakksrøyken hang tykt under takbjelkene. "Nu kommer dem! Nu kommer kongen!"

Rommet ble tømt på et øyeblikk. Folkemengden stimlet ut langs veien. Spenninga steg. Flaggene ble rullet ut. De svarte bilene dukket opp på bakketoppen og gled ned mot folkemengden. Harde never grep tak i jakkekravene til de yngste. Biler var ikke til å spøke med. De eldste gløttet litt på hverandre og fomlet med hattene. Blottet hodet. Ungene viftet med flagg og ropt hurra. Bilene bremset ned på farten. I en av bilene satt kongen. Også han tok av seg hatten. De kunne skimte ham gjennom bakruta. Jubelbruset steg opp mot himmelen mens bilen gled sakte forbi og forsvant over neste bakketopp.

Etterpå samlet folk seg inne i kafeen igjen. Mannfolkene rullet seg røyk og fylte lungene på kraftige innpust. Det var ingen som pratet høylytt, det ble knapt hvisket.

"Ja, ja. Det va kongen, men han kunne nu ha stoppa!" kom det til slutt fra ett av bordene. Det var fra en av de som hadde vært i krigen. Som hadde vært med under frigjøringen da tyskerne trakk seg tilbake og la landsdelen øde.

Etter det igjen ble det pratet mye om den gamle kongen som var død. Mindre om den nye som hadde reist forbi.

Men det var den nye som skulle bli folkekongen.