Lørdagslesning: Fullmånenetter

Den natta det skjedde satte det inn med et voldsomt regnvær like etter midnatt. Uværet kom inn fra havet, og allerede før de første regndråpene slo mot vindusrutene hadde lyden av brølende vind vekket meg. 

Fullmånenetter                                  Krimnovelle av VEI

Jeg bærer minnene med meg. De er som skåret med kniv inn i min hjerne. Levende minner, selv om det er døden det handler om.

Den natta det skjedde satte det inn med et voldsomt regnvær like etter midnatt. Uværet kom inn fra havet, og allerede før de første regndråpene slo mot vindusrutene hadde lyden av brølende vind vekket meg. Mens jeg lå våken i senga, og lyttet til vannet som pøste ned, tenkte jeg på Jill. Håpet hun hadde kommet seg hjem før uværet brøt løs. Kvelden hadde vært fin før vinden og regnet kom. Stille som tidlige høstkvelder pleier å være. I tillegg var det fullmåne.

Uværet passerte i løpet av natta. Neste morgen var ikke Jill til stede da skoledagen startet. Det bekymret meg ikke noe særlig.

Bekymret ble jeg først et par timer senere da to politibiler svingte inn på skoleområdet. Fire polititjenestemenn forsvant inn i skolebygninga, og like etterpå ble alle elevene anmodet om å møte i auditoriet.

Da vi strømmet inn i rommet, sto rektor allerede der sammen med polititjenestemennene. Han overlot ordet til en han presenterte som etterforsker fra kriminalpolitiet, førstebetjent Johnsen.

- Det gjelder en av elevene her på skolen, Jill Larsen, sa han. Blikket hans gled over oss som satt og så på ham. Jeg tror det var allerede da jeg forsto at Jill var død. Det bare kom over meg. Til tross for sjokket klarte jeg å få med meg mesteparten av det etterforskeren sa.

- Jill Larsen er død. Hun ble funnet tidlig i dag, like over strandområdet i Østsand.

- Død? var det en som hvisket framme på første rad. En mumling forplantet seg bortover langs rekkene.

- Død, ja, svarte førstebetjenten. - Og det er en ting til. Hun døde ingen naturlig død. Hun ble drept.

- Hvordan? var det en av guttene som spurte.

- Det vil vi ikke si ennå, svarte Johnsen. - Mye etterforskning gjenstår, og vi vil ikke ut med alt.

Utover dagen var vi flere som ble innkalt til førstebetjent Johnsen. Det var ikke så mye han fikk ut av oss, vi var alle mer eller mindre i sjokk.

Da jeg kom inn i rommet hvor førstebetjenten satt, reiste han seg og håndhilste på meg. Jeg kunne kjenne hvordan kroppen min fortsatt skalv.

- Tone Jakobsen, det er det du heter? Han så ned på et ark han hadde foran seg.

-Kjente du Jill Larsen godt?

Etterpå fortalte jeg ham det jeg visste om Jill. Ikke alt, det var ting jeg mente han absolutt ikke trengte å vite. 

Jeg nikket og prøvde å si noe. Først ved det andre forsøket bar stemmen.

- Ja, sa jeg lavt. - Vi var venninner.

- Har du kjent henne lenge?

- Ikke lenge. Hun begynte å studere her etter jul. Vi har vel kjent hverandre et halvt år.

Etterpå fortalte jeg ham det jeg visste om Jill. Ikke alt, det var ting jeg mente han absolutt ikke trengte å vite. Jill var død nå, og enkelte ting behøver man ikke å fortelle. Det siste jeg sa var at jeg visste at Jill skulle ut å løpe sent den kvelden, hun likte å holde seg i form.

På tur ut stoppet han meg et øyeblikk og spurte:

- Hvordan visste du hun skulle ut å løpe i går kveld?

- Jeg visste det bare, sa jeg.

- Hadde du snakket om det med henne?

- Nei, sa jeg.

- Og likevel visste du det? Han rynket på panna.

- Det var fullmåne i går kveld, sa jeg, og så ned på joggeskoene mine. - Hun likte å løpe sent på kvelden, og såfremt det var vær var hun ute hver kveld det var fullmåne.

- Men været i går var ikke så bra?

Han så igjen spørrende på meg. Jeg måtte svare.

- Uværet kom tidligere enn det var ventet.

- Og hun var din venninne, sier du ... enkelte sier at dere ikke alltid har vært like gode venner....

Han lot det siste bli hengende i lufta og slapp meg ut. Selvfølgelig var det noen som hadde slengt med leppa. De hadde dratt fram den gamle historien med Gunnar. Gunnar, som jeg var sammen med helt til Jill begynte på skolen. Ryktesprederne var i gang. Jada, jeg var sammen med Gunnar. Jada, hun tok Gunnar fra meg. Jill. Gud som jeg hatet henne da. Om jeg hadde truffet henne en sen kveld kunne jeg kaldkvelt henne med bare hendene. Men det var den gang, det burde folk forstå. Gunnar og jeg hadde tross alt bare vært venner selv om de fleste trodde det var mye mer mellom oss. Faktisk varte ikke forholdet mellom Gunnar og Jill heller mer enn et par uker. Harde uker for meg, det er så, men slikt kommer man seg gjennom.

Allerede dagen etterpå var avisene fulle av det som hadde skjedd. Jill var voldtatt og drept av en ukjent gjerningsmann. Det skjendige drapet hadde skjedd før det store regnværet var kommet inn over kysten. Tidspunktet kunne fastslås fordi bakken under den døde kroppen hennes hadde vært nesten helt tørr.

I avisene ble det også spekulert en del i om hun kunne ha kjent gjerningsmannen, at hun frivillig kunne ha fulgt med fra stranda og opp i skogen. Så hadde gjerningsmannen mistet siste rest av det lille vettet han var i besittelse av fra før av? Nåja, det med vettet er mine ord, avisene skrev ingen ting om det. Men det var som om de mente at Jill kanskje hadde seg selv å takke. De stilte spørsmål om hvorfor hun skulle ute å løpe i natta. Var det ikke å invitere kåte mannfolk til å forgripe seg?

Jeg ble både skuffet og forbannet da jeg leste om det. Mest forbannet. Hva hadde de med at Jill løp om kvelden? Likte hun å løpe i måneskinn så likte hun det.

I løpet av uka som fulgte ble jeg innkalt til politistasjonen to ganger. Det var et sjokk for meg da de plutselig, under den andre samtalen, prøvde å få fram at jeg kanskje visste noe mer om det som hadde skjedd enn jeg ville ut med. Det var den gamle historien med Gunnar og Jill som ble dratt fram. På skolen la jeg merke til at noen av medstudentene mine kastet forsiktige blikk etter meg.

Mest forbannet ble jeg likevel da politiet etter noen uker nedprioriterte saken inntil videre. De anså den som umulig å oppklare fordi overfallsmannen ikke hadde etterlatt seg noen spor. Fysiske spor på åstedet var ikke mulig å finne da de var vasket vekk av det voldsomme regnværet. Av avisoppslagene forsto jeg at saken ikke ville bli tatt opp igjen før det kom nye opplysninger. Det var da jeg bestemte meg for å ta udyret.

Jeg begynte å løpe. Allerede etter noen få dager merket jeg at formen bedret seg. Pusten gikk ikke lenger i lange hiv når jeg slo om fra rolig jogging til korte, hurtige spurter. I begynnelsen løp jeg på dagtid. Angsten for det som hadde skjedd med Jill satt i meg, og jeg våget meg ikke ut etter mørkets frambrudd. Jeg kunne ikke forstå hvordan Jill hadde hatt mot til det. Hadde hun ikke tenkt på at rundt omkring kunne det finnes gærninger som lurte, som fulgte med deg?

Da jeg hadde trent hver dag i nesten tre uker begynte jeg å forstå Jill. En kveld da det igjen var fullmåne måtte jeg bare ut å løpe i den klare lufta, måtte fylle lungene mine med lukten av hav som drev innover landet. På en måte var jeg begynt å bli Jill. Riktignok løp jeg på en annen strand, helt på motsatt side av byen. Men likevel, det var som jeg hadde henne med meg. Kroppen var blitt spenstigere, musklene lystret de signalene hjernen sendte til dem, lungene sugde inn luft uten å kjenne smerte. Under min første løpetur i måneskinn visste jeg hvorfor hun ikke hadde vært redd. Hvorfor hun ikke hadde følt angsten der ute. Det var så latterlig enkelt. Hun kunne hamlet opp med de fleste. Hun var sterk og smidig, og om det var nødvendig kunne hun bare løpe fra eventuelle forfølgere.

Det måtte være en hun kjente, en hun rett og slett ikke hadde løpt ifra fordi hun ikke trodde det var nødvendig å gjøre det. 

Hjemme i dusjen hogg angsten igjen tak i meg. Jill var død. Hun hadde ikke vært smidig nok, hun hadde ikke vært rask nok. Det var da jeg forsto at den som hadde drept henne ikke kunne være en hvemsomhelst. Det måtte være en hun kjente, en hun rett og slett ikke hadde løpt ifra fordi hun ikke trodde det var nødvendig å gjøre det.

Dagen etter bestilte jeg time i et treningsstudio. Det samme studioet jeg visste Jill hadde benyttet seg av noen ganger. Jeg syklet dit like etter skoletid. Inne i garderoben studerte jeg den nakne kroppen min mens jeg skiftet. Jeg hadde forandret meg. Kroppen var fast og spenstig, alt av overflødig fett var borte.

Inne i selve hallen var vi vel en sju, åtte av hvert kjønn. Et par sto og pratet med hverandre, de andre var opptatt med sitt. Jeg gikk bort og satte meg på et roapparat og ble straks tatt hånd om av instruktøren. En stilig fyr i slutten av tjueårene.

- Du er ny her, sa han og rakte fram hånden. - Jeg heter Jan, jobber som instruktør.

- Tone Jakobsen, sa jeg og smilte.

- Du får si ifra om du trenger hjelp, svarte han og gikk bort til en av guttene som lå på rygg og pumpet jern.

Jeg startet med roøvelsene. Studerte de andre i smug. Et par av jentene slet litt med overvekt kunne jeg se. En av dem smilte litt oppgitt til meg mens hun tråkket av gårde på sykkelen sin. Jeg smilte tilbake.

Da jeg var ferdig med roturen var også jenta på sykkelen ferdig. Jeg foreslo at vi skulle bytte plass. Hun sa hun het Nina og at det var tredje gangen hun var der. Deretter slo hun seg på den ene skinka og lo:

- Må få vekk litt av dette!

- Løper du? spurte jeg.

- Det er så gørr å løpe alene.

- Vi kan jo slå oss i lag, svarte jeg. -Jeg løper en del. Det kan jo være artig å være to.

- Eller tre ...?

Jeg snudde meg mot stemmen bak meg. Det var Jan. Han så ut som en gresk gud der han sto i bare shortsen. Et håndkle var slengt over den ene skulderen.

- Eller tre, svarte jeg.

Etter treningstimen avtalte jeg med Nina at vi skulle ta en løpetur to dager senere. Mens vi sto og pratet kom Jan Holmer igjen bort til oss. Nina forsvant, og vi satte oss ned ved et lite bord med hver vår cola.

- Husker du Jill som pleide å gå her? spurte jeg da det oppsto en kort pause mellom oss.

- Ja, sa han lavt. Han knuget colaflaska hardt i den ene hånda. Før jeg fikk sagt noe mer forsatte han: - Hun gikk her av og til. Det er for jævlig det som skjedde. De har ikke tatt han som gjorde det?

- Nei, de har visst lagt saken på is.

Etterpå snakket vi litt fram og tilbake. Egentlig hadde jeg lyst til å presse ham litt. Spørre om det var noen som hadde sluttet å gå i treningsstudioet like etter at Jill ble drept, om han hadde lagt merke til noe spesielt. Jeg gjorde det ikke, jeg ville bli litt bedre kjent med ham først. Det siste var også årsaken til at jeg spurte om han ville bli med å løpe sammen med meg og Nina. Da kunne jeg kanskje få noen opplysninger fra ham om de som pleide å oppsøke studioet uten at det virket påfallende.

- Det passer ikke for øyeblikket, sa han langsomt.

Jeg ble litt skuffet over det. Han kjentes ut som en hyggelig mann, jeg skulle gjerne blitt bedre kjent med ham. Han oppfattet nok skuffelsen som gled over ansiktet mitt, noen stor pokerspiller har jeg aldri vært.

- En annen gang, sa han og smilte til meg.

På skolen var alt snart i vanlig gjenge igjen. Bare av og til snakket vi om det som hadde skjedd. I gymntimene imponerte jeg de fleste etterhvert. Snart var det jeg som hadde overtatt rollen som en av de sprekeste blant studentene. Den plassen Jill hadde hatt tidligere.

Det ble også en vane at Nina og jeg løp hver torsdagskveld. Etter at vi et par ganger hadde løpt om ettermiddagen, fant også hun ut at det var fint å løpe om kvelden. Lysskjæret inne fra byen var sterk nok til at det aldri ble et totalt mørke. Dessuten hadde vi stranda helt for oss selv. Jeg trivdes sammen med Nina, og hun trivdes med meg. Men jeg glemte aldri det som hadde skjedd med Jill. Ikke et øyeblikk.

De gangene jeg var i treningsstudioet fortalte jeg i forbifarten til flere og flere at Nina og jeg pleide å løpe på torsdagskveldene. Til slutt var jeg sikker på at alle visste det.

Et par ganger hadde vi følge av to andre jenter. Det ble med det. De trivdes best innendørs. Instruktøren Jan slo også følge med oss en kveld. Han var ikke i så god form som han så ut til å være, pusten hans gikk adskillig fortere enn vår da vi var ferdig med økten. Men han tok det pent.

Da jeg løp ut på stranda i titida om kvelden la jeg merke til at måneskinnet, som jeg hadde trodd skulle følge meg, ikke var helt til å stole på. 

Så kom torsdagskvelden da Nina var invitert bort. Hun kunne ikke være med på løpeturen vår. Vi snakket om det i studioet og jeg passet på at flest mulig fikk høre det.

Da jeg løp ut på stranda i titida om kvelden la jeg merke til at måneskinnet, som jeg hadde trodd skulle følge meg, ikke var helt til å stole på. Gang på gang jaget mørke skyer over himmelen og dekket for det bleke lyset. Jeg startet med forsiktig jogging. Bestemte meg for å øke hastigheten når jeg snudde i den andre enden. Den fine sanden under skoene mine dempet støtene fra joggeskoene. Etter noen hundre meter kjente jeg at jeg kanskje ville få en del problemer med den høyre foten, skoen kjentes stram og hard mot siden av fotbladet. Jeg hadde regnet med det, og fortrengte følelsen jeg kjente mot huden. Da jeg prøvde en forsiktig spurt, visste jeg at det ikke ville hemme meg noe særlig.

Hele tida mens jeg løp lyttet jeg etter om det var andre på stranda. Men det var bare lyden av bølgene, og noen fugler som fløy ute i natten et sted, som hørtes. Ved enden av stranda tøyde jeg ut før jeg startet på tilbaketuren.

Jeg hadde løpt i knapt et halvt minutt da jeg hørte det. Lyden av løpende skritt. En løper som kom etter meg, en løper som løp fortere en meg. Med en kraftanstrengelse klarte jeg å holde tempoet nede, måtte ikke få panikk. Plutselig husket jeg på at vi hadde hørt lyden en gang før, Nina og jeg. Den gang hadde vi bare skrudd opp tempoet, og skrittene var blitt der bak. Da var vi to. Vi regnet med at det var en annen som likte å løpe i halvmørket. Nå var jeg alene.

Det tok ikke lang tid før jeg hørte pusten bak meg. Løperen ville ta meg igjen. Musklene i kroppen min spente seg automatisk. Skulle jeg virkelig lykkes? Jeg bestemte meg akkurat for å kaste et blikk bak meg for å se hvem det var, da jeg hørte stemmen:

- Ta det nå litt med ro, Tone. Det er ingen konkurranse du er med i!

Jeg hadde trodd jeg skulle kjenne igjen stemmen. Ventet det skulle være en fra treningsstudioet. Samtidig som jeg hadde fryktet det skulle være Jan. Det var ikke Jan, og jeg kjente ikke igjen stemmen før jeg sakte stoppet opp og snudde meg.

- Å, er det du, sa jeg.

- Ventet du noen andre?

- Nei, ikke det akkurat. Ble bare litt overrasket.

Det var Arne, en av gymlærerne. På samme tid var jeg både glad og skuffet. Skuffet fordi planen hadde mislyktes.

- Du burde ikke løpe alene så sent på kvelden, du husker det som skjedde med Jill, sa han.

- Jeg løper når jeg selv vil, svarte jeg. Straks jeg hadde sagt det hørte jeg at tonefallet var unødig skarpt. Derfor la jeg til med en litt vennligere stemme: - Enn du da, hvordan vet du det er så sikkert for deg?

- Jeg er nå i alle fall mann, svarte han.

Joda, han var en mann. En mann i begynnelse av trettiårene. En mann som tok seg forbasket godt ut også. Det var ikke få av de kvinnelige studentene som hadde svermet for ham. Mange hadde sikkert gjort mer enn bare å sverme, tenkte jeg.

Det var begynt å blåse. Noen regndråper traff meg i ansiktet. Det brygget opp til et aldri så lite uvær. Arne snudde seg og myste utover mot havet. Det lå i mørket, det var ikke mye å seg.

- Jeg tror det kommer en liten skur, sa han. - Kanskje best å stikke opp i skogen og vente til den går over.

- Kanskje det, ja, hørte jeg meg selv svare. Vi småløp oppover mot skogen.

Da vi sto under et av de store trærne, med en tett krone av blader over oss, la han armen omkring meg.

- Jeg har sett deg løpe flere ganger her nede på stranda, hvisket han i øret mitt. - Du har løpt sammen med ei venninne.

- Hver torsdag, sa jeg.

- En gang løp jeg etter dere. Du er en flott jente, Tone. Kinnet hans streifet mitt. Jeg kjente hvordan kroppen min stivnet. Han kjente det også, løste litt på armen rundt skulderen og spurte om det var noe i veien.

- Jeg tror jeg har fått noe sand i den ene skoa, sa jeg og bøyde meg ned. Han ble stående og lene seg mot treet. Jeg vet han aldri kunne nådd meg igjen om jeg bare hadde stukket der og da. Jeg gjorde det ikke. Da jeg reiste meg opp, kjente jeg straks hånden hans på skulderen igjen. Han lot den frekt gli ned på det ene brystet mitt.

- Du har en vakker kropp, sa han. Stemmen var fremmed og hes. Jeg snudde meg mot ham. Han var adskillig høyere enn meg, og jeg ble stående med høyre arm opp i vinkel, klemt fast mot brystkassa hans. Den venstre smøg jeg rundt ham, over hoftene. Forsiktig presset jeg kroppen min mot hans.

- Hva er det som stikker slik mot brystet mitt, spurte han og prøvde å trekke seg unna. Han sto med ryggen mot treet klarte han det ikke.

- Det er spissen på en springkniv, svarte jeg. - Spissen på en stilett. Bli stående som du står, bare en liten bevegelse så glir den inn under et ribben og rett i hjertet.

Denne gangen skalv jeg i stemmen. Det gjorde han også da han spurte:

- Er du gærn jente? Hva er det du finner på?

- Var det slik du fikk Jill opp i skogen? I ly for regnet dere visste ville komme?

Han svarte ikke straks. Først da han virkelig kjente spissen av stilettkniven presse mot huden forsto han at han måtte si noe.

- Det var ikke slik. Hun ble med frivillig .... jeg spurte henne om vi skulle gå og sette oss en stund.

- Og så?

-J a, så begynte vi å ta på hverandre. Hun ville det ... ville det kanskje mer en meg. Faktisk var hun helt vill ...

- Du lyver! Du voldtok og drepte henne!

- Jeg mistet besinnelsen da hun plutselig ikke ville mer ... jeg visste ikke hva jeg gjorde ... det går ikke an å trekke seg når man først har vært med på nesten alt, hun var allerede uten klær da hun ombestemte seg...

- Du lyver, din jævel, sa jeg.

- Det er sant ... hun var helt ...

Jeg kjente hvordan springkniven med stilettbladet plutselig skar gjennom den tynne huden hans. Det kom bare et svakt stønn fra ham da jeg trakk meg litt tilbake. Han løftet hendene til brystet. Jeg snudde meg vekk og skjøv knivbladet inn i skaftet. Før jeg begynte å løpe kunne jeg se blodet som piplet fram mellom fingrene hans.

Det var først da jeg sto inne i telefonkiosken, mens jeg snakket med politiet, at jeg oppdaget at jeg bare hadde en sko på meg. Akkurat da var jeg glad jeg ringte politiet. Regnet som trommet mot kiosken ville kanskje vaske vekk sporene. Men joggeskoen kunne ikke regnet gjøre noe med.

Da de spurte om han var død, sa jeg som sant var at jeg ikke visste. Det fikk bli deres oppgave å finne ut det. Jeg hadde ikke tenkt å drepe ham. Jeg ville bare ha sannheten. Det var da han sa at Jill frivillig hadde kledd seg naken for ham, det sprakk for meg. Det var da jeg stakk.

Jill kledde seg ikke naken for hvem som helst.

Det var meg hun var glad i!

Tidligere offentliggjort i Hjemmet, 1993.   Illustrasjon: Graffiti på vegg i Lisboa. Foto: VEI