Lørdagslesning: Nattevakten

Løfter jeg blikket litt kan jeg se byen som motorveien kommer fra, eller fører til. Alt ettersom hvem du er, og hvor du skal. Byen er et hav av lys i disse mørke høstnettene. Den sover aldri. Livet pulserer alltid et eller annet sted. 

Nattevakten.                                       Krimnovelle av VEI      Ill.: Graffiti på mur i Lisboa                                

Her fra høyden hvor jeg ligger har jeg god utsikt utover området. Selv om det er natt har jeg full kontroll over det som skjer i de nærmeste omgivelsene mine. Til høyre for meg er det en stadig strøm av biler på hovedveien. Lysene følger hverandre i en endeløs rekke. Når jeg fokuserer den kraftige nattkikkerten på en bil, kan jeg til og med få et ganske klart bilde av de enkelte sjåførene. Ikke helt klart riktignok, refleksene fra bilvinduene forstyrrer en del. Men akkurat det plager meg ikke. Jeg har svært liten interesse av å studere bilene på motorveiene. Heller ikke menneskene som kjører disse interesserer meg. Det er mennesker på vei fra et sted til et annet. Noen er vel på vei hjem, mens andre igjen er på vei til en eller annen jobb. Det er slike som jobber om natta. Som jeg.

Løfter jeg blikket litt kan jeg se byen som motorveien kommer fra, eller fører til. Alt ettersom hvem du er, og hvor du skal. Byen er et hav av lys i disse mørke høstnettene. Den sover aldri. Livet pulserer alltid et eller annet sted.

Men heller ikke byens liv interesserer meg. Ikke nå. Ikke når jeg er på jobb. Da konsentrerer jeg meg om jobben. Lar ikke utenforstående ting ta vekk oppmerksomheten fra det jeg skal gjøre. Jobben består i å holde oppsikt med sideveien som tar av fra motorveien. Den som fører til industriområdet. Området som jeg skal holde oppsikt med. Det er det som er jobben min. Da er det ikke tid til å bry seg om andre ting.

Området hvor jeg har holdt til i disse to siste ukene er altså et typisk industriområde. Det ligger flere småbedrifter her. En glassmester, et blikkenslagerverksted, et par maskinfirmaer, men også et importfirma. Dessuten er det et par andre bedrifter som har sitt hovedkontor her, selv om deler av det de produserer foregår andre steder i byen.

Nettene jeg har tilbragt her på min lille utkikspost har vært fine. Selv om det er høst er det ennå lummert i været. Foreløpig har det ikke skjedd noe særlig, men jeg har en sterk mistanke om at det er i natt det skal skje. Det er natt til lørdag. Vanligvis slår de til natt til lørdag. Er de heldige blir ikke brekket oppdaget før på mandag. Til da vil kanskje sporene være kalde og de vil slippe unna. Det er mange som slipper unna. Politiet står veldig ofte maktesløse dersom innbruddene er godt planlagt. De fleste som blir tatt blir det fordi de slurver med enkelte detaljer. Man kan si det er tilfeldigheter som spiller inn.

Men det sikreste er å ikke vente til sporene blir kalde. Det sikreste er å ta dem på fersken. Ennå før røyken har lagt seg.

Det er derfor jeg ligger her. Tålmodig, natt etter natt. Samtidig er det spenninga ved det hele. Gleden ved å oppdage at noe er på gang. Gleden ved å vite at man har kalkulert riktig, at man har silt ut de falske alarmene. Det er det jeg bruker dagene til. Analyserer det jeg har sett og setter opp en prioriteringsliste for det jeg skal se etter neste natt.

Selvfølgelig hender det at jeg bommer også. At det ikke blir noe av hele opplegget.  

Ofte kan det ta lang tid før jeg kan si at jeg har fått full pott. Selvfølgelig hender det at jeg bommer også. At det ikke blir noe av hele opplegget. Da er de enten blitt tatt for andre forhold, eller så har de fått kalde føtter. Det hender, men ikke så ofte.

Egentlig gjør det ikke så mye at det av og til ikke blir noe av det hele. Jeg er et nattmenneske. Jeg trives med denne jobben. Bonusen ved å kunne slå til i riktig øyeblikk er belønning nok.

I natt venter jeg på den grønngule varevogna. Jeg er nesten sikker på at den vil komme. De første gangene jeg ble oppmerksom på den foretok den korte stans på motorveien. Tre netter på rad så jeg at en persom hoppet ut av den. Den første natta så jeg ikke hvor det ble av ham, men de to påfølgende nettene oppdaget jeg at en person like etterpå dukket opp på industriområdet. Helt sikker på at det var den samme personen var jeg ikke før varevogna en natt kjørte inn på industriområdet og plukket opp fyren. Det er en ung mann i tyveårene et sted. Sjåføren er litt eldre. Kanskje har han fylt tredve, omtrent på min alder.

Senere har varevogna vært inne på området et par andre netter. Den kommer bare en snartur innom og plukker opp tyveåringen. Etterpå kjører den ut på motorveien og direkte inn mot byen. Unggutten kommer til området gjennom et skogholdt. Jeg er ikke i tvil om at operasjonen med varevogna blir foretatt fordi de vil ha det inn i tidsskjemaet. Må vite nøyaktig hvor lang tid de har på seg. Disse guttene er det ikke tilfeldigheter eller slurv som skal felle.

Det er kontoret til blikkenslagerverkstedet de er ute etter. Rekognoseringene og tilbaketrekningen peker mot det. Eieren har flere underavdelinger andre steder i byen. Det er ting som tyder på at det i bygningens safe oppbevares betydelige pengesummer. At de har valgt ut dette firmaet forteller meg at det ikke er amatører det er snakk om. De vet hva de gjør. De sjekker og dobbeltsjekker. Måten de har kartlagt vaktenes rutiner, som med jevne mellomrom er innom området, viser at de har tenkt å komme seg helskinnet gjennom varpet. Politiet vil nok få store problemer med å oppklare saken. De har med profesjonelle å gjøre.

Det er her jeg kommer inn i bildet. Jeg har også min profesjonalitet å tenke på. Derfor lar jeg meg ikke affisere av trafikken på motorveien. Derfor lar jeg meg ikke friste til å rette nattkikkerten mot noen av de store boligkompleksene som ligger mellom byen og industriområdet. Skjønt det sikkert kunne vært mye å studere der. Men jeg har jobben min å ta vare på. Det er dette jeg lever av.

En gang kan jeg huske at jeg lot meg distrahere av en bilulykke. Det var et annet sted, ved en annen motorvei. Kollisjonen ute på veien fikk meg til å studere de innblandete gjennom nattkikkerten. Jeg tror det tok all min oppmerksomhet i bortimot et kvarter. Da jeg igjen skulle konsentrere meg om jobben jeg var kommet for å gjøre, så jeg bare de røde baklysene på bilen som forlot bygget jeg holdt under oppsikt. Etterpå ruslet jeg ned for å se om de virkelig hadde slått til mens jeg hadde vært opptatt med andre ting. Det hadde de. Safen var brutt opp og pengene var borte. Trøsten var at de ble tatt bare to dager senere. Tohundretusen spenn hadde de fått med seg.

Etter dette lovet jeg meg at det aldri skulle skje igjen. Tohundretusen snappet rett foran nesa på meg. Man kan bli dårlig av mindre. Kort sagt var jeg fysisk elendig i den påfølgende uka. Men jeg kom meg over det. Sterkere enn før, om jeg skal si det selv. Det er et par år siden nå. Jeg er blitt mer profesjonell i jobben siden dengang.

Klokka nærmer seg tre nå. Beregningene mine viser at det er mellom tre og halv fire de skal slå til. Trafikken ute på motorveien er ikke så tett lenger. Jeg skal kunne ta varevognen straks den viser seg.

Mens jeg tenker på den gangen jeg ble lurt, husker jeg også den gangen flaksen smilte til meg. Også den gang hadde jeg vært flere netter på jobb. Også den gang gikk det slik jeg hadde tenk. Jeg var på stedet straks de involverte var ferdig med innbruddet. Tok dem på fersken så å si. Så skjedde det utrolige at det dukket opp to unggutter som gjorde et brekk i en bygning like ved. Jeg oppdaget det ved en tilfeldighet og var sterkt i tvil om hvordan jeg skulle gripe an situasjonen. Jeg liker at ting er planlagt skikkelig. Det gir meg en slags sikkerhet. Da er det på en måte ikke plass til de store overraskelsene. Til slutt bestemte jeg meg for å slå til mot dem. Spenninga ved å måtte improvisere ga meg et kick som overgår all annen rus jeg noen gang har hatt. De var amatører og lette å ta. To fangster på en og samme natt var nesten for godt til å være sant. Akkurat det vil jeg kalle flaks. Men uansett, det var på grunn av min profesjonelle innstilling jeg klarte det. Jeg handlet rasjonelt. Slik jeg har lært meg til å handle.

Bilen som slipper av unggutten nede ved motorveien er ikke en varevogn. Et øyeblikk er jeg litt forvirret. Er det riktig person, eller er det bare en tilfeldig hiker? Så går det opp for meg. Ennå et bevis på at det ikke er amatører denne gang. De har skiftet bil. Skiftet bil i tilfelle noen har lagt merke til varevogna. Sannsynligvis er begge bilene stjålet, men likevel. De skal ikke bli felt av en slik bagatell. De vet hva de gjør. De har ikke tenkt å gi politi og forsikringsselskap noen ting gratis. De har regnet med alt. Nesten alt.

De er bare meg de har glemt. En skygge på post i natta. Jeg er nattmenneske. 

De er bare meg de har glemt. En skygge på post i natta. Jeg er nattmenneske. Som gutten som er forsvunnet inn i skogholtet. Som mannen som har kjørt videre i sin røde golf. Registreringsnummeret fikk jeg ikke. Det var for mye søle på skiltet. Men et registreringsnummer trenger jeg ikke.

Jeg forlater posten min straks jeg ser ungutten komme ut av skogen med bagen i handa. Raskt forsvinner han inn på baksiden av blikkenslagerverkstedet. Så er det vel der han har funnet det svake punktet. Jeg beveger meg til en stor kasse like i nærhet av kortveggen på den nærmeste bygningen. Fra der jeg står ser jeg at gutten allerede er forsvunnet inn gjennom et gapende hull nede på bakkenivå. Der det før har vært et vindu er det nå bare et svart hull. Han har løftet ut hele ramma. Det er det han har gjort de tidligere nettene, det kvarteret han har ventet på at kompisen skal komme med bilen. Det har ikke bare vært rekognosering. Han har gjort unna grovarbeidet på forhånd.

Jeg blir stående. Foreløpig er det ikke noe mer jeg kan gjøre. Nå må jeg bare vente.

Å stå slik og vente kan noen ganger være en pine. Det er som sekundene uendelig langsomt deler tida inn i små enheter. Små enheter som du vanligvis ikke merker. Som ellers bare flyter avgårde i en evig strøm. Blir til minutter, til timer. Men femten minutter med alle sanser under høyspenn kan være en nervepåkjenning av dimensjoner. Da flyter ikke tida på noen måter.

Denne gangen må jeg bare vente i tolv minutter. Gutten kommer ut av vindusåpninga fortere enn jeg har regnet med. Bilen vil ikke være der før om tre minutter. Enda et tegn på at de vet hva de gjør. Det overrasker meg litt da jeg ser at han setter bagen fra seg og løfter vinduet med karmen tilbake. Ennå et tegn. Ingen skal tilfeldigvis oppdage at noen har vært inne i bygninga. Det skal ikke oppdages før på mandagsmorgenen.

Han blir stående bak hjørnet. Like anspent som jeg står bak min kasse. Vi venter. Begge to venter vi på det samme. En rød golf.

Presis, nesten på sekundet, ruller golfen sakte inn på veien foran bygningen. Jeg kan se den litt før gutten med bagen. Like før han blir klar over at bilen er der, hopper jeg fram bak kassen og brøler:

-Stans, og dropp den bagen!

Jeg mer aner enn ser at han dreier hodet mot meg. Samtidig vet jeg at han ikke kan se meg tydelig. Jeg er fortsatt bare en skygge i natta.

-Dropp bagen og bli stående, jeg er fra Nattevakten!

Han dropper bagen. Enten i forfjamselsen, eller fordi han vet den kanskje vil hefte ham for mye under løpeturen mot bilen. Jeg vet det. Det er slik de fleste vurderer det. De vil komme seg unna snarest mulig.

Jeg står ennå stille når bildøra smeller igjen. Lukten av svidd gummi fyller lufta da golfen skrenser ut på sideveien. Forhåpentligvis ser de seg for før de raser inn på motorveien.

Raskt løper jeg bort til bagen og griper tak i den. Så løper jeg inn i skogholtet. Må komme meg bort fra området. Om ti minutter vil en fra vaktselskapet, som patruljerer området, svinge inn foran bygningene. De skal sjekke at alt er i orden. Da vil jeg være i sikkerhet med byttet mitt. Bagen inneholder nok en pen sum. Kanskje nok til at jeg kan være hjemme noen netter.

Nattevakten er noe jeg selv har funnet på. Det er mitt personlige firma. Et enmannsfirma du ikke finner registrert i Brønnøysundregisteret.

Et enmannsfirma uten regnskapsplikt.

Tidligere offentliggjort i VM. 1993